Vi tror derfor det er klokt og nødvendig å justere språkkravene noe.
Det er ofte nyttig å lære seg det lokale språket når man velger å ta en ph.d. eller post.doc. i et fremmedspråklig land, og vi skal gjøre vårt for å legge bedre til rette for at våre internasjonale kandidater får et godt opplæringstilbud i norsk. Det gir hver enkelt kandidat mulighet til å forstå landet og kulturen bedre. Det vil videre bedre muligheten for å finne arbeid i Norge.
Samtidig er absolutte krav til at alle må bruke begrenset arbeidstid på å lære seg norsk både urimelig, dyrt å gjennomføre, og det kan være skadelig for forskningen totalt sett og for den enkeltes karrieremuligheter.
Det kommer åpenbart unge sterke forskere til norske miljøer med mål om å utvikle seg som akademiker for så å reise hjem eller videre til andre land. De har ikke valgt Norge fordi vi er spesielt hyggelige eller fordi vi har flott natur, men fordi vi har sterke fagmiljøer de vil lære av. Det er bra for Universitetet i Oslo og for Norge at vi klarer å tiltrekke også disse kandidatene.
I disse tilfellene er et rigid og absolutt krav feil. Vi mener dette enkelt kan justeres ved å gjøre kravet mindre absolutt.
Vi er også enige i kravet om at alle fast ansatte må tilegne seg norsk-kompetanse. Vi mener det er riktig å knytte norskkrav til ansettelsesforholdet — altså å kreve norsk kompetanse på et bestemt nivå innen et i utgangspunktet avgrenset antall år. Men vi er svært bekymret for konsekvensene av at det nye lovverket ikke tar hensyn til hva et slikt krav betyr når det nå er lagt inn som forutsetning for kompetanseopprykk, for eksempel fra førsteamanuensis til professor.
For å innfri kvalifikasjonskravene til undervisnings- og forskerstillingene kreves norskferdigheter på nivå B2. Det kan gjøres unntak fra kravet om norskferdigheter på minimum nivå B2 ved ansettelse dersom institusjonen legger til rette for at kompetansen oppnås innen tre år fra ansettelsestidspunktet. Dette har vi ingen innvendinger imot.
At norskferdigheter på nivå B2 må være oppfylt før en ansatt kan søke kompetanse-opprykk er til gjengjeld svært problematisk og unødvendig.
UiO har langvarig praksis for at stillinger som hovedregel lyses ut på førsteamanuensisnivå fremfor på professornivå. Dette er et svært viktig tiltak for å oppnå bedre kjønnsbalanse i faste vitenskapelige stillinger, noe som også har vist seg å ha god effekt ved UiO.
Men det betyr også at vi jevnlig får internasjonale, høyt godt kvalifiserte søkere til førsteamanuensisstillinger som allerede innehar professorstilling. Disse ansettes i førsteamanuensisstillinger og aksepterer en lavere stilling fordi de har mulighet til å søke opprykk til professor raskt.
Når disse nå må vente til norskkravet er oppnådd før de i det hele tatt kan søke om opprykk, vil det for mange være mye mindre attraktivt å gå inn en slik stilling. Da taper vi i den internasjonale konkurransen om de sterkeste søkere og Norge mister viktige akademikere og forskning. Det vil ha langsiktige konsekvenser for kjønnsbalanse og miljøenes fagutvikling og kvalitet.
Også dette er det enkelt å justere. La språkkravet om B2 innen 3 år for fast ansatte stå, men fjern kravet om at B2 må være oppnådd før man kan søke opprykk.
