Nå skjer det igjen – solformørkelse sett fra vår lille del av verden

Det skjer fra tid til annen og ikke så sjeldent som man kanskje skulle tro. 

– Det som skjer, er at månen beveger seg rundt jorden. Noen ganger passerer den rett foran solskiven. Da får vi en solformørkelse, forklarer Sven Wedemeyer.

Han er professor ved Rosseland senter for solfysikk (RoCS), og forsker til daglig på solens atmosfære ved hjelp av teleskoper og satellitter.

Beskytt øynene

Midt på dagen lørdag 29. mars vil man kunne studere himmelfenomenet uten slike hjelpemidler. Derimot bør man absolutt utstyre seg med solformørkelsesbriller.

– Ingen må se rett mot sola uten å beskytte øynene. Selv om deler av solen er dekket av månen, er sollyset så sterkt at det vil påføre skader om man ser rett på den, advarer Wedemeyer.

Denne gangen er det snakk om en delvis solformørkelse. Skal man se mer enn halvparten av solen dekket av månen, bør man helst befinne seg på Svalbard eller Jan Mayen.

Det er likevel spennende å få med seg, for det skjer ikke så ofte. Eller,  solformørkelser skjer rett som det er, men på forskjellige steder på jorden avhengig av månens bane.

Totale solformørkelser er sjeldne

Totale solformørkelser er derimot mer sjeldne. Siste gang man kunne se solen fullstendig dekket av månen fra det norske fastlandet var den 30.juni 1954. Neste gang det skjer i Norge vil være 20.april 2061, og da må man være på Svalbard for å se den.

Men tar du turen til Spania i august neste år vil du kunne oppleve en total solformørkelse der.  – En særdeles spennende opplevelse, ifølge Wedemeyer som selv har opplevd det tre ganger.

– Det er spektakulært. Det blir ganske mørkt, man kan se stjerner komme fram på himmelen, og naturen rundt deg blir helt stille. Frosker slutter å kvekke, fuglene stopper å synge. Men totale solformørkelser har også vært historisk viktige for å studere solen.

Når solen er helt dekket av månen, vil man nemlig få anledning til å se det som skjer rett over overflaten.

– Solskiven er veldig lyssterk. Det gjør at man vanligvis ikke kan se de ytre lagene, det vi kaller solens kromosfære og korona. Men der skjer det mange spennende ting, sier solforskeren.

Solformørkelse bekreftet Einstein

I 1919 benyttet romforskerne en total solformørkelse til å bekrefte Einsteins generelle relativitetsteori, den som beskriver gravitasjon som en krumning av rom og tid.

Under utformingen av teorien viste Einstein hvordan lys som passerer Solen, vil bli avbøyd av dens gravitasjonsfelt.

– Om man observerer en stjerne langt der ute, i samme retning som solen, så vil stjernen dukke opp i en litt forskjøvet posisjon. Fordi lyset fra stjernen bøyes av når det passerer solen, forklarer Wedemeyer.

Problemet er at man ikke hadde kunnet observere dette, nettopp fordi det sterke sollyset blendet for utsikten til stjernene bak. Men i 1919, med selve solskiven tildekket av månen, kunne forskerne få bekreftet nettopp det Einsteins ferske teori tilsa – at stjernens posisjon (tilsynelatende) ikke var helt der den skulle være.

Studerer solens magnetfelt

I dag trenger ikke forskerne reise verden rundt for å følge solformørkelser, men lager i stedet sine egne formørkelser der de blokkerer solskiven med instrumentene sine.

Det sterke lyset på synlige bølgelengder stammer fra fotosfæren – solens «overflate». I dag kan vi skille ut små bølgelengdeområder i såkalte spektrallinjer som stammer fra de ytre lagene.

Disse lagene kan også observeres med UV-, mikro- og radiobølger. UV-bølger, eller ultraviolett lys, blokkeres i stor grad av jordens atmosfære.

For å kunne observere UV-lyset må vi observere med romteleskoper.

Mikro- og radiobølger kan observeres fra bakken, gjerne fra fjellet. Ved Institutt for teoretisk astrofysikk jobber Wedemeyer og kollegene med å studere små detaljer i solens overflate.

– Vi jobber med alle lagene i solens atmosfære. Vi studerer solens magnetfelt og hvordan gassene oppfører seg og reagerer med hverandre.

Wedemeyer er særlig opptatt av det som kan leses ut av mikrobølger fra solen.

– Det gir oss et nytt syns på de ytre lagene. Vi håper å forstå hvorfor solens korona har temperaturer på mer enn 1 million grader, mens “overflaten” bare har 5500 grader,  og hva slags prosesser som står bak denne oppvarmingen.

Vil varsle romværet

Romforskerne i Oslo bruker data fra blant annet Det svenske solteleskopet (SST) på La Palma, Atacama Large Millimeter/submillimeter Array (ALMA) i Chile og romsonder som Solar Dynamics Observatory (SDO) Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS), Solar Orbiter og Parker Solar Probe. Sistnevnte har på det nærmeste vært «kun» 6 millioner kilometer fra Solens overflate.

– Det er veldig mye som skjer på Solen. Vi studerer energirike prosesser, som solutbrudd. Det vi kaller romvær kan utgjøre en trussel for satellittinfrastruktur og for strømnettet vårt, sier Wedemeyer.

Rosseland senter for solfysikk (RoCS) ved Institutt for teoretisk astrofysikk er et Senter for fremragende forskning som ble opprettet i 2017. De norske romforskerne er involvert i flere store internasjonale forskningsprosjekter, som utvikling av det nye teleskopet AtLAST.

Prosjektet koordineres av Universitetet i Oslo. AtLAST vil kunne være avgjørende for å observere solutbrudd, noe som kan bidra til romværvarsling.

Med regjeringens totalberedskapsmelding som kom i januar, ser Wedemeyer for seg mer satsing på romforskning i Norge.

– Vi skal nå jobbe mer for å bidra til å forutsi bedre når slike romværhendelser inntreffer. Det blir noe i retning av et værvarsel for rommet, som er viktig for å beskytte satellitter og astronauter, sier Wedemeyer.

     Les mer her: ALMA gives scientists unique view of the sun