Av Johannes W. Løvhaug
Med bakgrunn fra universitetet og debattene i Studentersamfundet, søkte Minerva-kretsen å spille en rolle på en større politiske arena.
Dette skulle skje gjennom en utforskning av det ”prepolitiske” området, og tidsskriftet skulle være en møteplass mellom intellektuell refleksjon og en politisk virkelighet.
1950-tallet var ”sosialdemokratiets lykkeligste øyeblikk” i Norge. Partiet Høyre og de andre borgerlige partiene var forvist til en politisk skyggedal og det så ut til at Arbeiderpartiet kom til å regjere til evig tid med flertall i Stortinget. I frustrasjon over tafatthet og idéfattigdom, begynte yngre krefter i Høyre å kreve både en utskiftning av partiledelsen og en ideologisk nyorientering. For mange yngre konservative var det et skrikende behov for å finne et nytt språk å formulere politikken i. En viktig impuls i denne prosessen kom fra en krets knyttet til Den Konservative Studenterforening (DKSF) i Oslo.
Ideologisk nyorientering
Det begynte allerede tidlig på 1950-tallet, da det i DKSF-milljøet brøt ut en debatt om konservatismens ”egentlige” innhold. Det kom til uttrykk sterk misnøye med det liberalistiske fokuset på økonomisk politikk, som mange følte hadde preget både Høyre og DKSF etter krigen. Og det var et ønske om å sette i gang en ideologisk nyorientering av konservatismen i Norge.
Samfundet som kamparena
Den ideologiske diskusjonen i DKSF skjedde parallelt med en revitalisering av Det Norske Studentersamfund. Samfundet hadde fått nye lokaler i Dovrehallen og befestet på denne tiden sin stilling i norsk offentlighet som ”landets frieste talerstol”. Mens de konservative studentene så på DKSF som sitt nære sosiale miljø og en treningsleir, var lørdagsdebattene i Dovrehallen selve kamparenaen.
En av de sentrale, konservative studentpolitikerne fra midten av 1950-tallet var senere kulturminister Lars Roar Langslet. Han oppsummerte forholdet til Studentersamfundet slik: ”
Kvartalsskriftet lanseres
Det var blant annet erfaringene fra debattene i Studentersamfundet, som en gruppe fra DKSF tok med seg da de i 1957 lanserte Minervas Kvartalsskrift. De første redaktørene av tidsskriftet var Lars Roar Langslet, Kjell Hanssen og Knut Bøckman, med John Elden som forretningsfører. Senere kom Gudmund Stang, Tore Lindbekk, Inge Lønning og Egil Alnæs til, mens Francis Sejersted var en integrert del av miljøet uten å være medlem av tidsskriftets redaksjon. Disse personene var de konservatives kjernetropper i Studentersamfundet og utgjorde det som fikk navnet Minerva-kretsen.
Det ”prepolitiske” området
Hensikten med Minervas Kvartalsskrift var å utforske det redaksjonen kalte det ”prepolitiske” området: Ideologisk refleksjon, vitenskapelig tenkning, kunst, filosofi og teologi var kjernetemaene i Kvartalsskriftet. Viktige elementer i Minerva-kretsens prepolitiske orientering var kristen humanisme, nythomisme, personalisme og eksistensfilosofi. Minerva-kretsen utviklet den prinsipielle diskusjonen om konservatismen som hadde gått i DKSF og bygget videre på den politiske skolering og debattformen som preget Studentersamfundet.
Tidsskriftets profil var utpreget akademisk og intellektuell i sin tilnærming til politikken. Minerva-kretsens medlemmer så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, konservativt standpunkt i norsk politikk. De kjempet mot det de kalte ”avhumanisering” av samfunnet, mot maktkonsentrasjon enten det var stat eller storkapital, hvor samfunnets ”indre” trussel var den enkeltes fremmedgjøring i massesamfunnet. Mot dette framholdt de en religiøst fundert respekt for menneskets ukrenkelige egenverdi.
Akademisk eller politisert debatt?
I en periode spilte Minervas Kvartalsskrift en rolle i forhold til ideologidebatten i Høyre og til den norske politiske offentligheten. Men da tidsskriftet i realiteten gikk inn i 1972, var situasjonen en annen med en sterkt radikalisert studentoffentlighet og en annen, ”politisert” debattform enn den som hadde vært utgangspunkt for Minerva-kretsen. Men i årene fra 1957 og et godt stykke utover på 1960-tallet representerte Minerva-kretsen et forsøk på å gå inn i sin samtids politiske debatt, men via en intellektuell, akademisk utforsking av ”prepolitiske” temaer. I så måte framstår Minervas Kvartalsskrift som en bro mellom akademia og politikken.