Anmeldelse: «Lazarus» på Den Nationale Scene, Bergen
Uhyggelig vakker
David Bowie skulle dø. Så han skrev en musikal om en mann som ikke kunne dø. Resultatet er sterkt, i en audiovisuell kraftprestasjon fra teatersjef Larsson.

I salen på Den Nationale Scene møtes vi av et lerret som sperrer hele hovedscenen. På lerret projiseres en skikkelse. Mannen er bare i undertøyet, han er i en stusslig leilighet, han drikker ren gin. Scenen er så langt fra Bowies polerte stil-ikon image som mulig.
Og likevel er dette også David Bowie. Kanskje, kanskje ikke, skikkelsen selv. Men figuren, Newton, han har David Bowie fans truffet før.
Kaleidoskopisk karusell
I 1976 spilte Bowie i filmen «The Man Who Fell to Earth» om et romvesen i menneskelig skikkelse som kom til vår planet for å hente vann – men aldri kom seg tilbake til sin egen verden igjen. Og i Musikalen «Lazarus», laget førti år seinere, er Newton fortsatt her. Han er udødelig, men han er ensommere enn Laika, bikkja russerne sendte ut i rommet uten returbillett. Rundt ham er lurvete skikkelser fra fortida, noen nye venner, høyst sannsynlig imaginære, og en kaleidoskopisk karusell av kaos. Og mens Newton vaker inn og ut av bevissthet og delirium prøver en jente å redde ham, få ham hjem til sin egen planet. I et håndtegnet romskip i taket.
Undertøy og gin
Høres dette høytflyvende framtidsaktig ut, er Newtons liv, livet i undertøyet, mellom sofaen og ginflasken høyst reelt. Og alt skjer mens en slektning av Mack med kniven (Valentin, godt spilt av Kristian Berg Jåtten) fjerner irritasjonsmomenter med Bowie-kniv (selvsagt) og en egen varm, sosiopatisk omsorg.
Handlingen er i beste fall fragmentert, den fletter seg rundt en spilleliste på 18 Bowie-låter, alle sunget på engelsk slik musikal-kontrakten krever, mens replikkene rundt er godt oversatt til norsk av Frode Grytten. Låtene spenner seg fra over 45 år med Bowie-karriere, fra «Hunky Dory» (1971) til «Blackstar» (2016) Snarere enn å virke irriterende, fungerer tospråkligheten her som en utdyping av det todelte i verden: mellom virkelighet og fantasi, mellom liv og død, mellom godt og ondt. Og i tillegg slipper Bowie-fans å irritere seg over norske versjoner av klassikerne.
Bowies magi
Slik Bowies magi bestod i hans evne til å skape presise stemningsuttrykk for følelser og fremmedhet, maler den nesten skjødesløst løse og skranglete handlingen fram en verden. Det er en verdensanskuelse sett utenfra, nettopp som fra en mann som falt ned til jorden.
Og lerretet som stenger scenen fra starten, blir der. Vi ser film, og vi ser film i nærmere en time, mer enn halve forestillingen er video. Det er lenge nok til at man tror det kal være slik, før bakscenen lyses opp, nettopp i det øyeblikk man har gitt opp å håpe på det. Og skjønner man det ikke før, skjønner man det nå: Hvert sekund vi har sett på film er spilt ut live på scenen bak, og det til musikk fra et tett, presist sjumanns band. Vi har bare vært like fremmed til det som hovedpersonen Newton har vært til livet han ikke kan unnslippe fra.
Tyngdekraften oppheves
Fra dette punktet får publikum en uhyggelig vakker bildeverden, der det tredimensjonale på scenen smelter sammen med de todimensjonale bildene på det gjennomsiktige lerretet foran. Den ynkelige alkoholikerleiligheten dreier seg rundt slik at opp blir ned og tyngdekraften oppheves. Det er en visuell og musikalsk opplevelse som må oppleves.
Samtidig makter Bjørn Willberg Andersen å gi en sterk Bowie-tolkning. Han eier og bruker nettopp den presise diksjonen som kreves for å løfte fram den kontrollerte desperasjonen i tekstene. Ameli Isungset Agbota synger så det går et sus gjennom salen. Dette er en suksess for teatret.
Scenisk bloddoping
Samtidig er forestillingen også en kunstnerisk vekker om framtida for teatret. Å bruke film i så utstrakt grad er nærmest som scenisk bloddoping – det gir teatret muligheter det stjeler fra filmen: Store nærbilder og kjapp klipping. Purister kan snart rope om dopingkontroll. Stadig flere har brukt disse grepene stadig mere, men her demonstreres det hva som kan gjøres i sammensmeltingen av video og scene. Produksjonen er en maktdemonstrasjon fra teatersjef Stefan Larsson og hans team, og som Bowie selv er oppsetningen noe som peker mot en vei teatret kan gå, en cyborg-sammensmelting av scene og skjerm. Hvis det vil, da.