Hege Skjeie: Maktutreder med innlevelse

Navn: Hege SkjeieAlder: 45 årFødt: KristiansandSivilstatus: GiftBarn: To Stilling: Professor ved Institutt for statsvitenskap fra desember 2000. Medlem av forsker-gruppen for Makt- og demokratiutredningen 1998-2003. Bakgrunn: Hovedfag i statsvitenskap om innføringen av likestillings-loven i Norge. Doktorgrad i statsvitenskap om den politiske betydningen av kjønn (begge deler ved UiO). Ansatt som forsker ved Institutt for samfunnsforskning 1984-97. Førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap ved UiO fra 1997. Interesseområder: Nordisk likestillingspolitikk, kjønnspolitiske integrasjonsprosesser, politisk lederskap. Utvalgte arbeider: Den politiske betydningen av kjønn: En studie av norsk toppolitikk ,doktorgradsavhandling 1992, Vanens makt. Styringstradisjoner i Arbeiderpartiet , Oslo, Ad Notam 1999, ”Scandinavian Feminist Debates on Citizenship” i International Political Science Review , 4/2000.

Hun gjorde det da Gro Harlem Brundtland regjerte, og nå gjør hun det igjen; putter båndspilleren i sekken og tar heisen opp i forskjellige etasjer i departementene for å snakke med statsrådene. To timer av deres tid forlanger hun. Så kommer et velvillig menneske henne i møte og svarer på spørsmål om hvordan det er å være regjeringsmedlem, om å få gjennomslag eller komme til kort, om hvordan det politiske spillet oppleves.

– Det som har imponert meg mest med de statsrådene jeg har møtt, er evnen til å være til stede der og da. Sett i lys av det konstante presset de hele tiden befinner seg under, synes jeg det er godt gjort. Det er jobber med ustoppelige krav om å vise "handlekraft", der alt kan bli en sak i løpet av et ørlite mediesekund, understreker Skjeie.

Medienes makt og rolle i samfunnet kommer til å få en betydelig plass i arbeidet til Makt- og demokratiutredningen, der Skjeie er med i forskergruppen. Rett før jul ble hun utnevnt til professor i statsvitenskap som første kvinne i Norge. Etter det har hun selv fått merke en betydelig pågang fra mediene.

– Instituttledelsen var selvsagt glad for all oppmerksomheten rundt utnevnelsen - det var jo de som hadde satt det hele i sving. Men så ble det nok litt beklemmende at alle journalistene var så opptatt av hvorfor de ikke hadde ansatt en kvinne før, humrer Skjeie.

Kinnelige statsvitere Apollon har snakket med, sier at det absolutt kunne ha vært en kvinnelig professor før, dersom mennene som bestemte, hadde gått litt mer inn for det. At mange av kvinnene var opptatt av kjønnsproblematikk, gjorde kanskje også at en del menn ikke opplevde dem som ”tunge” nok. Alle hjerter gleder seg imidlertid over Skjeies ansettelse.

”Gratulerer, professor! Pass deg for mediene,” advarer tidligere kollega Bernt Aardal ved Institutt for samfunnsforskning når vi treffer Skjeie til en kopp kaffe i en ellers tom kantine. Vi blir imidlertid ettertrykkelig satt på plass når vi hinter frampå om en kommentar til hennes bysbarn Mette-Marit - til tross for at professoren bare dager i forveien har uttalt seg om kongehuset i Aftenposten.

– Den metoden kan jeg. Den går ut på at ”nå har den og den uttalt seg, da bør du også stille opp”, eller ”dette har du uttalt deg om tidligere, så da må du kunne si noe nå igjen”. At jeg ble lokket utpå for å uttale meg om kongehuset én gang, betyr ikke at jeg har noen som helst trykkeverdig Mette-Marit-mening å tilby, sier Skjeie bestemt.

– Er du flink til å si nei?

Skjeie nikker bekreftende . Noe hun gjør gjentatte ganger i løpet av samtalen når hun riktig skal understreke at svaret er JA. Hun hadde knapt rukket å bli utnevnt som professor, før hun hadde mottatt fire forespørsler om nye verv.

– Jeg trodde ikke det var så mange folk på jobb i romjulen som hadde oppdaget min nye verdighet, sier Skjeie.

Tre av forespørslene har hun takket nei til, men hun vurderer ”noe svensk noe”.

– Er du redd for å bli et slags kvinnealibi i mange sammenhenger?

– Det er klart jeg ser faren for det. Samtidig tror jeg at min tid som ”eneste kvinnelige professor” blir temmelig kortvarig. Heldigvis. Flere står for tur. Dessuten trenger du ikke å bli professor for å lære å si nei. Jeg har faktisk øvd meg på det i ti år allerede, ler hun.

– I jobber som dette kan du jo bli fullstendig spist opp. Akademia er opplagt en grådig arbeidsplass. Den tar gjerne hele deg i en jafs, hvis du ikke setter foten ned. Som forsker har du mye av identiteten din i jobben. Du kan uten problemer beskjeftige deg med den 24 timer i døgnet, sier Skjeie, og skynder seg å legge til at forskning også er noe av det mest spennende hun vet - et genuint fritt yrke, samme hvor innestengt man til tider kan føle seg.

Skal man være helt nøyaktig, må det understrekes at Skjeie ikke er den aller første kvinne som har et professorat i statsvitenskap. Nåværende ambassadør i Wien, tidligere statssekretær Helga Hernes, hadde en periode en professor II-stilling.

Helga Hernes var for øvrig Skjeies veileder gjennom både hovedfag og doktoravhandling – og er stadig et forbilde. Respekten er tydeligvis gjensidig.

– Hege har en kombinasjon av livsglede, nysgjerrighet og høy intelligens, som jeg tror er svært viktig for å bli en god forsker. Jeg har aldri tvilt på at hun ville nå langt. Hun tilhører en generasjon kvinner som verken er preget av redsel eller av overdreven respekt for menn. Dessuten klarer hun også å se de politiske sidene ved sin aktivitet, forteller Hernes på telefon fra Wien.

Fullt så rosende var ikke sjefen på desken i Fædrelandsvennen en viss sommerkveld unge Skjeie var på vakt som journalistvikar.

– Dagbladet hentet fram den fortellingen igjen - den hadde jeg for lengst fortrengt. Men altså: Det gikk greit så lenge jeg skrev om jordbær. Men så ble jeg betrodd å være eneste journalist på kveldsvakt med ansvar for ringerunden til lensmannskontorene. En lensmann fortalte om en stor trailer som hadde kjørt av veien og rett inn i stua på et hus der familien satt og så på TV. Jeg lagde en liten notis om det, og ringte videre til de neste lensmannskontorene. Da jeg senere på kvelden leverte alle notisene, kom det et brøl fra desken. Både Dagbladet og VG hadde for lengst vært på stedet med helikopter. Vi måtte redde oss i havn med å kjøpe bilder av den lokale konkurrenten. Det ble min tredje og siste sommer i Fædrelandsvennen, forteller Skjeie.

Nederlaget har imidlertid ikke forhindret henne som forsker fra å interessere seg kraftig for medienes rolle i samfunnet.

– Er du fornøyd med at to av fem i forskergruppen for Maktutredningen er kvinner?

– Ja, det må jeg jo være. Hadde vi vært i flertall, ville vi sikkert blitt oppfattet som en kvinnemaktutredning, ler hun.

At kjønnsperspektivet i utredningen ble ivaretatt, var ifølge Skjeie ingen selvfølge.

– Både den forrige maktutredningen og det mandatet vi denne gangen fikk fra Stortinget, var kjemisk fritt for kjønnsperspektiv. Det synes jeg var en sterk prestasjon av politikere som ellers har øvd seg på likestillingspolitikk i mer enn tretti år!

Kolleger omtaler Skjeie som et intenst og engasjert menneske. Selv forteller hun at hun ofte ”har gått i dusjen med Arbeiderpartiet”.

Arbeiderpartiet har hun skrevet bok om. Statsråder og politikere fra partiet er gjennomintervjuet.

– Hvorfor har du vært så opptatt av Arbeiderpartiet?

– Arbeiderpartiet har jo alltid vært en tilstedeværende størrelse - nærmest et synonym for det politiske Norge - og ikke til å komme utenom. Bare det!

Skjeie vet godt hvor tøft det kan være i politikken og i journalistenes behandling av politikerne.

– Ikke for det. Det kan være tøft i Akademia også, selv om mediene ikke akkurat puster oss i nakken gjennom arbeidsdagen. Men du skal være på hugget, samtidig som folk kritiserer deg. Du skal tåle strenge vurderinger, som du helst skal møte med smilende motargumenter. Så står du der og vipper, da, i troen på deg selv.

– Hvordan opptrer du selv som kollega?

– Jeg kommer nok selv fort til kritikken og er sånn sett et ektefødt barn av Akademia. Det handler blant annet om at du legger sjela di i at det som presteres skal være godt. Jeg merker at jeg synes lærer- og veilederrollen er vanskelig - jeg er vant til å være forsker og mest forholde meg til kolleger på samme nivå.

Selv var Skjeie i utgangspunktet ikke noen målrettet student, men at hun skulle studere, var klart. Slekta er preget av lærere, så hun prøvde seg på lærerskolen hun også, men kjedet seg fort. Så var hun innom jussen, men heller ikke den tente henne. Det gjorde imidlertid psykologien. Problemet var bare den lange ventetiden for å komme inn på 2. avdeling.

– Jeg orket ikke å jobbe på Dikemark eller Gaustad, som mange av medstudentene. Jeg hadde nok sett meg for meg som terapeut på eget kontor, sier hun.

I ventetiden begynte hun på statsvitenskap og ble der. Det var på universitetet at engasjementet for likestilling og kvinnekamp ble vekket for alvor.

– Det var jo på 1970-tallet. Det var opplagt å bli engasjert. I hvert fall hvis man, som jeg, opplevde seg selv som radikal. Patriarkatet gjorde meg rett og slett rasende.

– Hender det ikke at du i ettertid kan le litt, eller ta litt avstand fra kvinnekampen på 1970-tallet, på samme måte som en del AKP-ere distanserer seg fra sin fortid?

– Jeg kan ikke si at den perioden er noe jeg ler av. Det å le litt viser jo at man har behov for å distansere seg fra det man stod for, og det har ikke jeg. Vi som kjempet for likestilling, kunne jo dessuten jobbe innenfor institusjonene for å få fram sakene våre. Akkurat det var helt unikt med kvinnekampen i Norge. For dem som brant for leninismen, var det ikke så enkelt. Da måtte det bli brudd. Jeg tror nok mange av dem gråt mye mer enn de lo.

Selv om Skjeie forlot sin hjemby Kristiansand for 25 år siden, har det der aldri vært snakk om noe brudd. Utflytteren snakker markant sørlandsdialekt.

– Dialekten er ikke avslepet, nei, sier hun med dårlig skjult stolthet.

Til og med døtrene hennes på 9 og 15 skarrer - til tross for at de bare har tilbrakt ferier i Sørlandets hovedstad. Ferier vil til gjengjeld si sommer, høst, jul, påske og andre ledige langhelger. Pappa Kjetil er nemlig også fra Kristiansand. Der har de hus og tilbringer sommeren som sørlendinger flest - med å ta imot besøk. Særlig østfra.

– Jeg har en god venninne med et presist grep på akkurat denne ferieformen: En dannet parasitt, kaller hun seg selv når hun slår opp fluktstolen på brygga, forteller Skjeie.

Matlagingen er det helst Kjetil som tar seg av.

– Av ren nød ble han opptatt av matlaging - lenge før det å lage mat ble en del av den nye mannsrollen. Jeg kan bare lage to ting: fårikål og bacalao. Altså sånt som helst skal koke helt i stykker. Jeg synes det er gresselig kjekt med menns nye matfiksering. Så kan vi damene sitte og drikke vin rundt forbi mens mennene tråkker hverandre ned på kjøkkenet, sier hun.

Skjeie er glad både i vin og dameselskap. Da hun var yngre, tilhørte hun en jentegjeng på 12 stykker eller en "syforening”", som det heter på Sørlandet. Til tross for at alle reiste ”ut” for å studere, er det bare tre fra syforeningen som ikke har vendt hjem.

– Hadde det ikke vært aktuelt for deg også å bo i Kristiansand, siden du likevel er der så mye?

– Det hadde vært litt førtidspensjonering i forhold til jobbmuligheter, tror jeg. Jeg er godt fornøyd med å ha det sånn som nå.Vi får både i pose og sekk. Men finner jeg ut at jeg skal pensjonere meg på alvor, tror jeg Kristiansand er et langt bedre sted å bli gammel på enn Oslo.

Skjeies mobiltelefon ringer.

”Jo, da,” hun tror hun kan gjøre en avtale torsdag ettermiddag. Hun må bare konsultere med ”hjemmefronten” først.

– ”Hjemmefronten” – hva betyr den for deg?

– For meg er det å ha en familie og et familieliv svært viktig. Doktorgraden min ble til mellom at mine to døtre kom til verden. Jeg pleier å si at Tonje lærte meg å strukturere tiden, mens Julie lærte meg å sette sluttstrek.

– Men det å ha familie oppleves av mange som begrensende i forhold til å kunne bruke mest mulig tid på forskningen?

– Jeg har aldri tenkt på det å ha familie og barn som å gi avkall på noe. Tvert imot. Du velger ikke bort unger for å vie deg til forskningen. I hvert fall gjør ikke min generasjon kvinner det. Jeg tror slett ikke universitetene og forskningsinstitusjonene er de verste stedene å være og samtidig ivareta et familieliv. Jeg tror faktisk det finnes langt verre steder! sier hun bestemt.

Ved et nabobord venter en ny avtale, en bekjent fra UNESCO på gjennomreise i Oslo. Men som statsrådene hun har intervjuet, har også Skjeie evne til å være til stede. Vi holder nesten på å glemme nabobordet, men tar oss i det, og Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap flytter til neste samtalepartner. Og før vi har rukket å snu oss, sitter hun dypt engasjert i en ny samtale - til stede der og da. Kanskje burde hun bli statsråd?