– Imperium betyr alt fra befaling og despoti til sivilisering og beskyttelse. Det har vært brukt både til legitimering og delegitimering av ekspansjon, avhengig av politisk posisjon og historisk kontekst, forteller professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud.
Han minner om definisjonen av imperium som vi har hentet tilbake i romersk tid.
– «Imperium» kommer opprinnelig av det latinske verbet «imperare» som betyr å befale.
I Romerriket var det først knyttet til militærmakten, men etter hvert til hele den sentrale embetsmakten.
Da Romerriket ga etter for press utenfra, skjedde det i samspill med en gradvis indre svekkelse,
– Og befalingsmaktens territorium ble kalt imperium romanum, sier Østerud.
Han har skrevet kapitlet «Historiske og nåtidige imperier» i den kommende boka De store imperiene med Jens Braarvig og Amund Haave ved Norsk filologisk institutt som redaktører.
– Imperiebegrepet slik vi bruker det i dag, har beholdt dette romerske utgangspunktet, men bruksmåten har samtidig vært historisk skiftende. Den oversjøiske, britiske imperialismen mot slutten av 1800-tallet så for eksempel på seg selv som et sivilisasjonsprosjekt.
Fem kjennetegn
Østerud har funnet fem typiske kjennetegn på imperier, inspirert av Herfried Münkles bok «Imperien» fra 2005.
- Et imperium innebærer dominans over ulike territorier og folkegrupper fra et maktpolitisk sentrum. Dette er en språkbruk som ligger den opprinnelige romerske betydningen nær.
- I motsetning til moderne stater har ikke imperiet avklarte grenser med like rettigheter for alle innbyggere. Imperiet har en skalert integrasjon fra sentrum til periferi, med en glidende overgang til de statene som heller ikke har samme grad av kontroll i periferiene som i sentrum.
- Imperiet har underordnede klientstater og militær kontroll over dem, i motsetning til et hegemoni som er mer uformelt og tillater statlig suverenitet også for svakere makter.
- Imperier oppstår og utvider seg gjerne gradvis og ad hoc, i motsetning til imperialismen som er et mer samlet og planlagt prosjekt.
- Imperier bærer på en indre spenning der utkantopprør stadig truer sentrums dominans. Provinsguvernører, agenter for sentralmakten, kan bygge sin egen maktbase og utfordre den imperiale strukturen.
«Overføring av verdensherredømme»
På én side virker et imperium som noe som kan bygges opp med makt. På den annen side kan det se ut som antall imperier til enhver tid er gudegitt.
– Begrepet translatio imperii kan løst oversettes til «overføring av verdensherredømme». Ideen oppsto i middelalderens Europa for å støtte opp under en lineær historieforståelse der europeerne mente at retten til å regjere hadde flyttet seg fra høykulturene i antikken til Nord-Europa i deres tid.
Britene hadde i sin tid behov for å peke tilbake til tidligere imperier for å forstå og legitimere sitt eget.
– Da England begynte sin kommersielle ekspansjon over havet på sekstenhundretallet, var det usikkerhet om Karthago eller Rom var mest treffende som forløper, forteller Østerud.
Britene var opptatt av hvorvidt ekspansjonen deres pekte mer i retning av Karthagos kommersielle makt eller Romerrikets territoriale imperium.
Dette spørsmålet hadde konsekvenser for vurderingen av innenrikspolitiske forhold som hvem som skulle styre imperiet.
– Karthago var styrt av et oligarki, en krets av aristokratiske familier, mens Romerriket i keisertiden snarere var et militaristisk diktatur.
Britene er kanskje ikke mest kjent for magemål – så ja takk, begge deler.
– Det britiske imperiet ble både Karthago og Rom, der adelsvelde og kongemakt sameksisterte i en skjør balanse.
Da britene festet grepet om India, var de igjen opptatt av å peke tilbake til en litt mer lokal keisermakt.
– Da britene erklærte seg som imperium med dronning Victoria som «empress of India», var det ved å vise til det tidligere mongolske imperiet der Djengis Khan hersket.
Økonomisk var ekspansjon en vei til markeder, råvarer og lønnsomme investeringer. Som det ble sagt – «romersk handel fulgte de romerske legionene».
– Dette gjaldt i særlig grad i en tid da handel ikke var basert på tilbud og etterspørsel i et selvregulerende marked, men da handelen var en politisk kontrollert og administrert handel.
Snaut hundre år etter at Victoria var slått til keiserinne, var det imidlertid ikke så farlig lenger.
– I Storbritannia forvitret den politiske viljen til å holde på imperiet utover på 1950-tallet, da det var blitt en økonomisk byrde snarere enn en kilde til rikdom.
Hvordan imperier dør
Vi så i den første artikkelen i temadelen at den osmanske sultanen i Konstantinopel mistet monopolet på å være patron i sine områder, før han mistet områdene ett etter ett.
Østerud viser hvordan imperiers død lenge har fascinert historikere og statsvitere.
Karthago var styrt av et oligarki, en krets av aristokratiske familier, mens Romerriket i keisertiden snarere var et militaristisk diktatur.
– Imperiene har sin fødsel, sin modning og sin nedgang, gjennom samspillet mellom indre og ytre betingelser. Dette er en ganske universell utviklingsmodell, anvendelig på både historiske og nåtidige imperier.
Arketypen er selvfølgelig Romerriket.
– Da Romerriket ga etter for press utenfra, skjedde det i samspill med en gradvis indre svekkelse, sier Østerud og viser til det klassiske verket «The History of the Decline and Fall of the Roman Empire» av Edward Gibbon.
– Gibbon mente at romernes borgerdyd ble svekket gjennom kristendommen. Han så teologiske kontroverser som grunnlag for samfunnsstrid, og mente at den kristne etikken avledet fra kampdyder.
Svakhetene i Vest-Romerriket viste seg ved at handel og rikdom gikk tilbake mens imperiet var svekket av indre strid og borgerkrig. Germanere trakk inn i Romerriket og fikk posisjoner i hæren i stadig større omfang. Sentralmakten gikk på en serie militære tap.
Østerud gir samtidig en liten oppvisning i tolkning av historiske kilder.
– Vi må huske på at Gibbon tolket Romerrikets fall i sin samtid, opplysningstidens England sent på 1700-tallet. Ikke minst fordi religionens og kristendommens betydning var sentral på den tiden.
En betydningsfull teori om imperiers fall handler om at de blir for store for sitt eget beste – imperial overstretch på fagspråket.
– Ideen om imperiet som svekker seg selv ved å gape over for mye, ble brukt allerede av Gibbon om Romerriket, og den var det sentrale poenget da historikeren Paul Kennedy analyserte USAs problemer i 1988. Overstretch og krigsnederlag ble slutten for Romerriket og en rekke andre imperier – slik som Det osmanske riket, Habsburg-monarkiet og det franske koloniveldet i Asia.
USA – imperium eller hegemon?
Det pågår en tilsynelatende evig debatt om hvorvidt USA kan kalles et imperium, eller om de er en hegemon, supermakt eller, i noen tilfeller, «verdenspoliti».
– Hvorvidt det moderne amerikanske hegemoniet kan kalles et «imperium», blir et spørsmål om språkbruk.
Ikke desto mindre, Østerud peker på at amerikanerne allerede fra starten hentet inspirasjon fra historien.
– USAs founding fathers så den tidlige føderasjonen mellom Ny-England-statene som en parallell til den romerske republikken. De la klart vekt på republikken som ramme om borgerskap og borgerdyder.
Gjennom kriger mot Frankrike og Mexico og store oppkjøp fra Frankrike i 1803 og Russland i 1867, fikk USA gradvis den formen vi kjenner i dag.
– Territorial ekspansjon ble føderasjonens «manifest destiny», ut fra en forestilling om at den var bestemt av Gud til å ekspandere.
Dette gjaldt etter hvert også oversjøisk og inn i Stillehavet etter den spansk-amerikanske krig i 1898.
Økonomisk var ekspansjon en vei til markeder, råvarer og lønnsomme investeringer.
– USA koloniserte Filippinene, Hawaii, Guam og deler av Polynesia. Det sikkerhetspolitiske hegemoniet med et nett av globale militærallianser, ble først og fremst utbygd etter andre verdenskrig.
Da ble USA på mange måter en etterfølger etter det britiske imperiet, med et sterkt geografisk sammenfall av britiske besittelser i år 1900 og amerikanske allianser hundre år senere.
– Også i beskrivelser av USA som global makt har det vært trukket paralleller til Romerriket – fra pax romana til pax americana.
Hvordan bli et imperium i dag?
Etter Den andre verdenskrig gikk verden gradvis over fra en tilstand av formelle til uformelle imperier.
– Det som begrenser imperienes ekspansjonsmuligheter i dag, er at de står overfor et system av nasjonalstater med fast kodifiserte grenser, forteller Østerud.
Slik var det ikke i tidligere historiske epoker som under den europeiske imperiebyggingen på 1800-tallet.
– Det er en vesentlig forskjell som gjør at det som kan sees på som uformelle imperier i dag – Kina, USA og Russland – ikke har den muligheten til territoriell utvidelse som tidligere.
Selv om vi har sett at Russland forsøker ved krigen mot Ukraina.
– Russland har lenge forsøkt å kompensere for den imperiale nedgangen etter den kalde krigen. Regimet har kjempet for innflytelse og kontroll over det nære utland gjennom en form for slavisk og stor-russisk nasjonalisme vendt mot vestlig påvirkning.
Politisk har landet intervenert militært mot tap av makt både internt i republikken og eksternt i nærområdene, gjennom væpnet støtte til regimet i Syria og tett politisk, økonomisk og militært samarbeid med Kina.
Østerud kjenner igjen strategien fra historisk imperiebygging.
– Russlands nye selvhevdelse etter den katastrofale tilbakegangen på 1990-tallet, kommer til uttrykk som klassisk, eurasisk imperiestrategi med en sterk statsmakt i sentrum, sier Østerud.
Han mener at Den russiske føderasjon etter den kalde krigen fortsatt kan kalles en imperiemakt, men at den er territorielt krympet og med mindre internasjonalt vingefang enn Sovjetunionen.
Russland har lenge forsøkt å kompensere for den imperiale nedgangen etter den kalde krigen.
– I det som kalles «det nære utland», de tidligere sovjetrepublikkene, har Russland brukt militære styrker for å befeste kontrollen i de georgiske enklavene Abkhasia og Sør-Ossetia, på Krim og ved intervensjon i de østlige delene av Ukraina.
Men russerne og andre som våger seg på imperiebygging i dag, vil møte motstand.
– Imperienes internasjonale kontekst er fundamentalt forskjellig i historisk og moderne tid. Kollisjonen med systemet av suverene stater er en annen og sterkere enn tidligere.
Kilder: De store imperiene – Jens Braarvig og Amund Haave (red), 2024.
Imperialisme/Imperium, Helge Jordheim og Iver B. Neuman, 2008.
Logg inn for å kommentere