Nordmenn i Latin-Amerika – ikke bare eventyrere

Hva kjennetegner nordmennene som dro til Latin-Amerika? Var det enslige menn som rømte fra økonomisk fallitt eller ulykkelig kjærlighet i hjemlandet? Var det eventyrere som ga seg ut på mer eller mindre tvilsomme koloniserings- og forretningseventyr? Og hvordan ble de mottatt – var nordmennene ettertraktet som arbeidskraft i landene de kom til? Dette er blant spørsmålene som et stort, tverrfaglig forskningsprosjekt nå søker svar på.

– Vi vet mye mindre om dem som reiste til Latin-Amerika, enn vi vet om nordmenn som slo seg ned i Nord-Amerika. Innvandrerne til de latinamerikanske landene mangler i stor grad i de norske, offisielle statistikkene, sier førsteamanuensis i latinamerikansk historie, Steinar A. Sæther, ved Universitetet i Oslo. Han leder prosjektet, som omfatter forskere fra Norge og flere land i Latin-Amerika.
 

Skal finne alle
 

Forskerne har som mål å finne fram til alle kvinner og menn som reiste til – og i – Latin-Amerika mellom 1820 og 1940.
– Vi opererer med en ganske åpen definisjon av immigrant; nemlig enhver som oppholdt seg i Latin-Amerika i løpet av disse 120 årene – og uavhengig av hvor lenge han eller hun ble. Vi kan gå så bredt ut fordi det tross alt ikke var så mange nordmenn som dro. I tillegg til å samle inn materiale fra slektninger, saumfarer vi norske arkiver og biblioteker, forteller Sæther. Forskerne tar for seg et rikt kildemateriale; både brev, dagbøker, memoarer og reiseberetninger. 

Utvikler database

Sentralt i prosjektet står utviklingen av en database. Her samles all informasjon om nordmennene som utvandret til Latin-Amerika. Opplysningene henter de blant annet fra lister i norske og latinamerikanske arkiver. Det kan være norske emigrantprotokoller, immigrasjonskontroll i ulike land, oversikt over passasjerer på båter, folketellinger, registreringer over ekteskap og dødsfall i latinamerikanske folkeregistre og kirkebøker.

– Fordi basen ikke er ferdig utviklet, vet vi ennå ikke hvor mange mennesker som dro eller hvem som var i familie med hvem. Jeg antar at det er snakk om mellom fem og ti tusen personer til sammen, sier Sæther.
 

Det ser ut til at de fleste nordmennene dro til Argentina, Brasil, Uruguay og Chile.
 

– Buenos Aires var en viktig havneby for norske båter. Men hvordan beveget de seg derfra? Vi skal danne oss et visuelt bilde av flyttemønstre og geografisk mobilitet. Hvor mange det var som dro, til hvilke steder og hvordan dette forgreiner seg ut i Latin-Amerika. Når vi har databasen komplett, kan vi si noe mer presist om dette.
 

Tar Kjartan Fløgstad feil?
 

Blant de få som har skrevet om de norske utvandrerne til Sør-Amerika, er forskeren Gudmund Stang og forfatteren Kjartan Fløgstad – som i boka Eld og vatn fra 1999 forteller historiene til mange av dem som dro. Begge hevder at de norske emigrantene til Latin-Amerika var av en annen kategori enn de som dro til Nord-Amerika. Det var helst unge, enslige menn, mer velstående enn snittet av dem som dro til Nord-Amerika. Mange var eventyrere og rømte vekk fra problemer i Norge.
 

– Dette tror jeg ikke stemmer. De norske, offisielle statistikkene er basert på emigrantprotokoller hvor bare de som dro på store passasjerskip og betalte for reisen selv, ble registrert. Vi vet allerede nå at flertallet av de norske innvandrerne til Latin-Amerika ikke fins i emigrantprotokollene. Dette skyldes delvis at det bare var de som reiste med ordinære passasjerskip, som ble registrert, og disse var gjerne ingeniører og handelsfolk. Men vi vet at mange reiste med norske lasteskip, eller at de jobbet seg over, eller kom til Latin-Amerika via andre land. Mange reiste for å jobbe som sjømenn, hvalfangere, gruvearbeidere, guvernanter og tjenestepiker.
 

Rik reiselitteratur

At de ble oppfattet som eventyrere, er ikke så rart, mener Sæther. Dette har med en tendens i norske reiseberetninger generelt å gjøre – beretninger som Fløgstad i stor grad baserer seg på. Disse framhever eventyraspektet, hvor farlige og uforutsigbare folk og natur er i Latin-Amerika. Det er knapt grenser for hvor barske og tøffe forfatterne framstiller seg selv i sine fortellinger.
 

– Brev og dagbøker er viktige korrektiver til dette. Her er det mindre eventyr, men mer om livet i sin ærlige nøkternhet; om hva de får i lønn, hvor mye de greier å spare og sende hjem, hvor mye de lengter tilbake, om kjærlighetssorger. Ikke minst er det svært interessant å lese brev som kvinner har skrevet, der de forteller om motivene de hadde for å reise og om sine latinamerikanske erfaringer. Brevene og dagbøkene gjør historiene mye mer interessante, synes historikeren.
 

Bidra til historieskrivingen i Latin-Amerika
 

Et hovedmål med prosjektet er å forstå latinamerikansk historie på en litt annen måte. I kontinentets egen historieskriving har innvandrerne liten plass.
 

– De fleste latinamerikanere er etterkommere av immigranter på 1800- og 1900-tallet. Spanjoler, italienere og portugisere har selvsagt sin plass i historiebøkene. Men mange kom også fra Skandinavia, Baltikum, Korea, Japan, Midtøsten og Balkan, og deres erfaringer og betydning er neglisjert i historieskrivingen. De norske innvandrerne var tallmessig få, men er likevel svært interessante som eksempel.
 

Forskerne har satt seg fore å undersøke immigrantenes geografiske mobilitet. – Vi vil finne ut hvordan nordmennene sprer seg, hvem de mingler med, hvem de gifter seg med, arbeider sammen med, på hvilket nivå de posisjonerer seg sosialt. Vi er også opptatt av hva de forteller om Latin-Amerika mens de er der, og når de eventult vender tilbake til hjemlandet, og også i hvilken grad de skaper forestillinger om Latin-Amerika i Norge.