– Min interesse for biografien som en retorisk sjanger ble vekket nærmest ved en tilfeldighet da jeg under et opphold i England i 1993 ble oppmerksom på den biografiindustrien som knyttet seg til poeten og forfatterinnen Sylvia Plath. Jeg begynte å lese og ble rystet, forteller Marianne Egeland.
– Jeg registrerte hvordan biografer presenterte og tolket de samme episoder og fakta på vidt forskjellige måter og hvordan rykter og gjetninger ble presentert som sikker viten. Plaths diktsamling og roman ble lest og tolket svært biografisk, likeledes brev og dagbøker. Naiviteten var slående, mener Egeland.
Hun merket seg også hvordan ulike ikke-litterære formål og motiver påvirket teksten, det være seg et ønske om berømmelse, om kommersiell gevinst eller om å fremme ulike synspunkter.
– Sylvia Plath ble gjennomgående presentert som et offer og hennes fraseparerte ektemann som bøddelen. Sammen med hennes foreldre ble ektemannen tillagt skylden for hennes tragiske skjebne. Da Anne Stevenson i 1989 presenterte en mer nyansert versjon, fikk denne en kritisk mottakelse. Stevenson ble blant annet beskyldt for å ha sviktet Plath og for å tale ektemannens sak, forteller Egeland, som selv gav ut en bok om Sylvia Plath i 1997.
Avhandlingen Biografiens retorikk bygger på Egelands bok Hvem bestemmer over livet. Biografien som historisk og litterær sjanger som utkom høsten 2000. Boken vakte stor oppmerksomhet i den norske offentligheten, og antallet anmeldelser og intervjuer i mediene i kjølvannet av utgivelsen oversteg langt gjennomsnittet for fagbøker.
Forskeren høstet mye ros for sin grundige gjennomgang av biografien som sjanger og dens historie, men mottok også en del kritikk for sin kritiske gjennomgang av nyere norske biografier. Overskrifter som ”Refser norske biografer” og ”Lei av klisjeene i norske biografier” gikk igjen.
Naive biografer og lesere
– Det er åpenbart at mange er blitt provosert av spørsmålene jeg har stilt og svarene jeg antyder. Kanskje er det fordi jeg peker på så mye naivitet både hos biografer og lesere, mener Egeland.
Generelt opplevde hun at anmelderne var lite nysgjerrige på sjangerens historie og konvensjoner og mer opptatt av å kritisere hennes analyser av norske biografier.
I boken og avhandlingen retter Marianne Egeland søkelyset på biografiens retorikk, på de virkemidler biografen bruker for å overbevise leseren om sin tolkning av virkeligheten og på konvensjonene som setter føringer for biografens dikterskildring.
Det biografiene etterlikner, er ifølge Egeland ikke først og fremst virkeligheten, men annen litteratur og retoriske konvensjoner.
– Påfallende mange dikterbiografier beskriver en genial og heroisk, men samtidig melankolsk og forfulgt outsider. Jeg har spurt meg selv: Var disse dikterne virkelig så like, eller velger biografer å skrive om like personer? Ble de slik fordi de etterliknet andre diktere, eller kan det være at biografene og vi som lesere er avhengig av at dikterne framstår på en bestemt måte?
Egeland mener mye av årsaken ligger i ubevisste konvensjoner og forventninger knyttet til dikterrollen. I avhandlingen trekker hun linjene tilbake til antikken, til den lovprisende retorikken og til gresk moralfilosofi, og viser blant annet hvordan ideen om at dikter og verk er ett, festet seg i oldtiden. Myten om den melankolske dikter har også sine røtter i antikken.
– Aristoteles er den første vi kjenner til som forbinder eksepsjonelle evner med melankoli, sier Egeland.
Hun trekker trådene videre via middelalderens helgenberetninger og framveksten av den moderne biografien på 1700-tallet. To kapitler i avhandlingen omtaler henholdsvis de norske Wergeland-biografiene og biografiene om Sylvia Plath. Det er imidlertid Egelands kritiske gjennomgang av nyere norske biografier, som har tiltrukket seg mest oppmerksomhet.
– Flere anmeldere kritiserer deg for manglende evne til å vise hva som fungerer bra. Hva er din kommentar til denne kritikken?
– Jeg har sett på sjangeren med et kritisk blikk, jeg har ikke skrevet en veiledning til biografer, en ”How to write biography”, svarer Egeland.
– Men den som leter, kan nok finne noen tips, tilføyer hun.
Marianne Egeland mener det er viktig å være seg bevisst de motsetningene som ligger i sjangerforventningene. Hvordan tilfredsstille krav til etterrettelighet og etterprøvbarhet av fakta og samtidig innfri krav om at kilder må beskyttes? Hvordan tilfredsstille et krav om etterrettelighet og samtidig tilfredsstille leserens forventning om en fengslende historie?
– Ikke minst bør biografen være bevisst de retoriske konvensjoner, understreker hun.
– Biografen bør spørre seg selv: Havner jeg i det retoriske klisteret? Beskriver jeg det eksepsjonelle unntaksmennesket? Fortsatt ser jeg overskrifter som ”Han var en outsider”. Ennå er dette et av de virkelige honnørordene, bemerker hun.
– En anmelder omtaler din ”fine og trygge tro på at det finnes en sann virkelighet som kan formidles mellom permer, bare man dokumenterer den godt nok”.
Egeland fnyser. – Jeg hevder nøyaktig det motsatte. I avhandlingen peker jeg på at kanskje noe av det mest naive fellestrekket ved biografiene er en overdreven tro på faktas betydning. Mange biografer har tydeligvis en oppfatning om at bare de presenterer mange nok fakta, kommer sannheten fram. Mange slår i bordet med nye dokumenter og opplysninger som skal gi ny innsikt om dikteren. Men er det disse faktaene som til syvende og sist er det viktigste? Ligger forklaringen egentlig i det ”hemmelige” brevet eller i det ”ukjente” barnet?
– Er det slik en anmelder hevder, at du egentlig er imot hele biografisjangeren?
– En annen anmelder kalte meg en biografiens profet. Betyr det da at jeg befinner meg et sted midt imellom? spør Marianne Egeland.
Logg inn for å kommentere