Svein Rosseland (18941985) vokste opp i beskjedne kår i Kvam i Hardanger, som den yngste av ni barn. Hans far var forpakter av prestegården, og familien bodde i Borgstova, som Adolph Tidemand brukte som motiv da han malte «Haugianerne».
Rosseland var begavet på mange områder. Han hadde en tidlig interesse for matematikk og naturvitenskap, men også en spesiell begavelse for språk. Svært ung behersket han fransk, tysk, italiensk og engelsk.
Da han begynte som student ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1917, leste han matematikk på egen hånd ved siden av filosofi- og astronomistudiene, forteller Øystein Elgarøy, professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk. Matematikkbøkene var utgitt i Frankrike og besto av tre store bind som han fikk kjøpt brukt. Han fikk tak i det siste bindet først, og det ble derfor til at han leste matematikken «baklengs» og på fransk.
Studenten
Øystein Elgarøy har opplevd Rosseland både som lærer og kollega. I fjor ga han ut en bok om ham sammen med seniorstipendiat Øivind Hauge.
Rosseland var nesten litt sky. Men jeg var ung og nysgjerrig og visste at han hadde opplevd så mye. Jeg fikk ham til å fortelle en del fra sitt liv. Jeg har ennå ikke kommet igjennom hele korrespondansen hans. Han brevvekslet med kolleger over hele verden, og listen over hans brevvenner er som en oversikt over vitenskapshistorien i dette århundret, sier Elgarøy.
Rosseland hadde ikke studert mer enn tre semestre ved universitetet før han via et kort opphold i Bergen fortsatte sine studier hos professor Niels Bohr i København. Hvordan fikk en norsk student med noen få semestres formell utdanning plass hos en berømt vitenskapsmann som Niels Bohr?
Det var professor Vilhelm Bjerknes i Bergen som ordnet det, sier Elgarøy. Rosseland var en stund assistent hos vår berømte meteorolog etter sitt bifag i astronomi ved universitetet. Men det var teoretisk fysikk han ville studere, og Bjerknes skrev brev til Niels Bohr i januar 1920 og spurte om ikke Rosseland kunne studere hos ham. Bohr sa at han faktisk allerede hadde hørt om den unge studenten.
Fra Bohrs institutt i København i 1920. Fra venstre: H.M. Hansen, Bohr, Kramers, Rosseland og Ehrenfest. (Foto: Bohrarkivet i København)
Rosseland ble en av Bohrs tre første utenlandsstudenter. Utover i 1920-årene ble instituttet et internasjonalt senter for teoretisk fysikk og et samlingssted for begavede unge forskere. Hele åtte av disse ble senere nobelprisvinnere i naturvitenskap: Franck, Heisenberg, Dirac, Pauli, Urey, de Hevesy, Pauling og Rabi. Foruten et opphold som stipendiat ved Mt.Wilson-observatoriet i California fra 1924 til 1926, tilbrakte Rosseland det meste av sin studietid ved Bohrs institutt i København. Han avsluttet sine studier ved å ta doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet i mai 1927.
Bohr og Rosseland innledet et vennskap som varte livet ut, og familiene var ofte på besøk hos hverandre. Da Niels Bohr fikk nobelprisen i fysikk i 1922, var det Rosseland han inviterte på tre ukers fottur i Sveits for å feire at de trange økonomiske tidene var over. Turen ble betalt av nobelprisen, sier Elgarøy.
Til høyre: Bohr og Rosseland på skitur i 1928. (Foto: Arkivet til Institutt for teoretisk astrofysikk)
I et foredrag har Rosseland uttalt følgende: «Han (Bohr) var ennå bare 37 år gammel, men følte seg eldre enn som så, og tenkte med lengsel på de lykkelige ungdoms dager da han og Harald (en bror) gikk på fottur i Sveits, bare gikk og gikk, med en og annen stans ved en kro for å drikke sveitsisk landvin.»
Vitenskapsmannen og læreren
Da Svein Rosseland søkte stilling som professor i astronomi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1928, passet han slett ikke til malen som var satt opp. Komiteen, med rektor Sem Sæland i spissen, var framsynt og forsto at de måtte ta vare på en begavelse som Rosseland. Han var også vitenskapelig bedre kvalifisert enn de andre søkerne, så de hadde vel heller ikke noe reelt valg. Malen ble tilpasset mannen, og Rosseland fikk professoratet. Han ville gjerne arbeide i Norge selv om han hadde fristende tilbud fra utlandet, blant annet et professorat ved Harvard med glimrende forskningsmuligheter og høy gasje.
Bohr og norske forskere bidro til at Institutt for teoretisk astrofysikk ble en realitet. Utover i 1930-årene utviklet instituttet seg til noe som kan sammenliknes med Bohrs eget institutt i København.
Instituttet gikk i dvale da Norge ble trukket inn i verdenskrigen, og Rosseland ble kalt til USA av de allierte i 1941. Flukten til USA var dramatisk. Rosseland med familie reiste fra Oslo gjennom Stockholm, Moskva, Vladivostok og Tokyo via Hawaii til San Francisco parallelt med krigsutbruddene mellom Tyskland og Sovjetunionen, og Japan og USA.
I etterkrigstiden var Institutt for teoretisk astrofysikk en utklekkingsanstalt for norske studenter som gjorde seg bemerket på flere områder. Lærerne hadde faglig spennvidde, og instituttet var et treffpunkt for fysikere, matematikere, meteorologer og astronomer. Rosseland fikk bygd Solobservatoriet på Harestua, som fremdeles er viktig for forskere ved instituttet. Hans internasjonale anseelse gjorde det mulig for de ferdige kandidatene i astrofysikk å få stillinger i utlandet. I hjemlandet var det knapt med stillinger.
Rosselands interesse for regnemaskiner satte også sine spor i Norge. Like før krigen hadde instituttet den mest avanserte, matematiske regnemaskin i verden: Rosselands differensialanalysator.
Noen av de store pionerene i informatikken i Norge hadde nær tilknytning til Rosseland og hans institutt. Det gjelder for eksempel Jan V. Garwik, som ble forskningssjef på Forsvarets Forskningsinstitutt og som la mye av grunnlaget for utviklingen av norsk informatikk.
Elgarøy forteller at Rosseland var en inspirerende foreleser:
Han likte både å forelese på elementært nivå og å veilede hovedfagsstudenter. Forelesningene ble krydret med interessante og morsomme historier om de berømte astronomene etter hvert som han nådde dem i pensum. De fleste var jo også hans personlige venner.
Hans bragd som vitenskapsmann var å føre moderne atomfysikk inn i astronomien, sier Elgarøy. Rosseland viste hvordan fysikken kunne brukes til å forklare astronomiske fenomener. Han la mikrokosmos inn i makrokosmos.
Organisatoren og medmennesket
Til venstre: Et høydepunkt for Svein Rosseland var den første Blindernutstillingen i 1951. Kong Haakon og kronprins Olav åpnet utstillingen. Til stede var statsminister Einar Gerhardsen og hele regjeringen sammen med representanter for stat og kommune, vitenskap, skoleverk og næringsliv. Rosseland var dekanus på fakultetet og organiserte det hele. På bildet informerer Rosseland statsminister Gerhardsen og øvrige regjeringsmedlemmer. (Foto: Arkivet til Institutt for teoretisk astrofysikk/Arbeiderbladet)
Krigsårene hadde på mange måter vært et avbrudd i Rosselands personlige vitenskapelige karriere. Det hadde kanskje ikke vært så rart om han hadde gravd seg ned i bare faglig arbeid da han kom tilbake til Norge i 1946. Slik ble det ikke. Norge hadde bruk for Rosselands kunnskaper, erfaring og internasjonale kontakter, og han stilte seg til disposisjon for oppbyggingen av landet etter krigen. Han hadde en finger med i opprettelsen av nesten hver eneste større tekniske og naturvitenskapelige institusjon som ble etablert i etterkrigstiden, og dessuten i det internasjonale arbeidet Norge deltok i. Han hadde nær kontakt med regjeringen og skrev notater og redegjørelser for statsrådene.
Ikke alle statsrådene så nødvendigheten av forskningen. Etter et møte med en av dem som ikke viste særlig forståelse verken for forskningsorganisasjon eller finansiering, skriver Rosseland:
«På slutten snakket han om at han hadde en gammel klokkerkjærlighet til vitenskapen. Jeg ble litt ergerlig, og sa at jeg ikke hadde noen klokkerkjærlighet til den i det hele tatt; at for meg var dette spørsmålet i sin natur av bedriftsøkonomisk art, idet jeg betraktet den vitenskapelige forskning som en absolutt nødvendig bestanddel av bedriften «Norge», uten hvilken bedriften ville sykne hen, eller i alle fall ikke gjøre noen framsteg. Han ble litt betuttet av det.»
Rosseland var også opptatt av folkeopplysning og medmenneskelige forhold, forteller Øystein Elgarøy. Han hevdet at maktforholdene i verden var mer bestemt av en vitenskapeligteknisk enn en militær maktbalanse, og at folkeopplysning var viktig i denne sammenheng. Gjennom foredrag og populære artikler gjorde han folk kjent med forskningens resultater, og han fikk blant annet opprettet Norsk Astronomisk Selskap.
Øystein Elgarøy mener at Niels Bohr påvirket Rosseland utover det rent faglige. Bohr var svært opptatt av forsoning etter den første verdenskrig, og arbeidet aktivt for at det vitenskapelige samarbeidet mellom tyskerne og vestmaktene skulle komme i gang igjen. Det var nok en stor skuffelse for ham da nasjonalsosialismen utviklet seg i Tyskland i 1930-årene. Mange av de store naturvitenskapelige forskerne var jøder og ble etter hvert nektet adgang både til arbeid og universitetenes lokaler.
Hva ikke så mange vet, var at Bohr og Rosseland fikk flere av disse ut av Tyskland. De fleste ble tilsatt ved universiteter i USA, og noen av dem var en stund innom Universitetet i Oslo på veien. Det gjelder for eksempel Martin Schwartzchild, senere professor ved Princeton University.
Asteroide og månekrater
Svein Rosseland ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1957, og han fikk et himmellegeme og et krater på månen oppkalt etter seg. Asteroide nr. 1646 ble i 1976 gitt navnet «Rosseland». Månekrateret har en diameter på 75 km. Det ble døpt «Rosseland» i 1994.
«Menneskets storhet kan måles ved storheten av de mysterier det dyrker eller de problemer det stanser ved. Vitenskapens historie er iallfall en problemenes historie, hvor gåter dukker opp, dominerer for en tid, får nytt innhold eller forsvinner.
Men der er også problemer som aldri eldes, da de er ett med tilværelsens mysterium, som vi ikke kan la være å beskjeftige oss med.»
(Sitat fra Rosselands tale ved universitetets årsfest 2. september 1933)
Logg inn for å kommentere