Frølich analyserer romaner av Honoré de Balzac, Gustave Flaubert og Marcel Proust for å se hvilket forhold romanpersonene har til gjenstandene rundt seg. Romanene er skrevet i tidsrommet 18301920. Dermed kan Frølich studere en historisk utvikling i måten de beskriver menneskets forhold til ting på.
Hennes L'homme et l'objet dans le roman og ti andre prosjekter ved Fransk avdeling, Klassisk og romansk institutt, inngår i prosjektet Treffpunkt: romanen. Det er Juliette Frølich som leder Treffpunkt: romanen, som er et delprosjekt av Stemmer i konfrontasjon og dialog, et forskningsprogram ved Det historiskfilo-sofiske fakultet.
Materialismens framvekst
Honoré de Balzac ville skrive tankenes, forestillingenes og livsformenes historie. Daguerreotypi (bilde fremstilt ved den eldste fotograferingsmetoden) fra 1842. Bakgrunnen viser ett av hans korrekturflak.
Balzac (17991850) skrev Den menneskelige komedie i første halvdel av forrige århundre. Dette var en tid da materialismen vokste fram. Industrialiseringen førte til at ting etter hvert kunne masseproduseres, og menneskene måtte forholde seg til stadig flere gjenstander som kom på markedet. De materielle tingene begynte å erstatte andre verdier.
Balzac vil skrive «mentalitetshistorie», som kan defineres som tankenes, forestillingenes og livsformenes historie. Han er opptatt av det nære miljøet betraktet i forhold til samfunnets historie. Han brukte tretti år på å skrive Den menneskelige komedie, så han fulgte sin samtid over tid. Balzac fortalte gjennom «røverhistorier», og mange av hans romaner ble først publisert som føljetonger i aviser og tidsskrifter og lest av folk flest, forteller Frølich.
I forordet beskriver han formålet med Den menneskelige komedie slik: «Forfatterens rolle er å bearbeide det materialet og den dokumentasjonen som samfunnet gir ham. I sine romaner setter forfatteren opp et slags sosiologisk, antropologisk og psykologisk inventar: han kartlegger forskjellige former av dyder og laster; han samler inn lidenskapens viktigste fakta; han beskriver menneskets karakter og mentalitet; ved hjelp av sitt materiale skaper han mennesketyper. Kort sagt, den moderne romanforfatter skriver den Historien som er glemt av så mange historikere, skikkenes historie.»
Frølich synes at Balzac har lykkes i sitt prosjekt. Både økonomer og samfunnsforskere har benyttet seg av hans dokumentasjon. Marx leste ham med stor interesse, og Engels påsto at han lærte mer av disse romanene enn av økonomenes utredninger.
Avspeiler samtiden
Frølich kan analysere mentaliteten i Frankrike på 1800-tallet ved å gå til datidens romaner, fordi hun mener at den avspeiler og fortolker det samfunnet den er en del av. Slik hun ser det, var romanen den sjangeren som best var i stand til å speile sin tid.
Den lot seg ikke temme. Den var ikke låst i et gitt poetisk regelverk, hevder hun.
Tragediene og komediene fulgte faste mønstre fra det klassiske greske teatret. I det 17. århundre hadde blant andre Racine og Corneille begynt å skrive klassisk teater på fransk, og litteraturteoretikerne laget et meget strengt regelverk. Stykkene skulle blant annet holde seg innenfor en snever tids- og stedsramme.
Romanen kan nærmest kalles et slags sprengt teater, et åpent rom som gir plass til fortellingens mangfold. Teaterstykket begrenser seg mer i tid. Romanens lengde er ikke avhengig av lesetiden, slik teaterstykket er avhengig av den tiden det tar å spille det, forklarer Frølich.
Romansjangeren står veldig fritt og kan derfor i mye større grad enn de andre sjangrene holde kontakten med virkeligheten. Romanen kan dessuten ta opp i seg elementer fra lyrikk og teater og andre sjangre som fins i samfunnet, både når det gjelder form og innhold. Den er fri og dynamisk og stadig under utforming. Fordi romanen hele tiden er i endring, som det samfunnet den er en del av, kan den framstille og tolke virkeligheten. Den likner det samfunnet som forfatteren skriver om, sier Frølich.
Romanen og livets mangfold
Romanen kan sammenliknes med et stort veggmaleri, en freske som presenterer livets mangfold. Den har fantastiske dimensjoner, erklærer Frølich, og viser til Marcel Proust, som skrev det tolvbind- sterke verket På sporet av den tapte tid. I et brev til en av sine forleggere kommenterer Proust en bemerkning om at verket hans ble altfor omfangsrikt. Han sier at han ikke kan klare å fremstille «tiden» på noen få sider.
I sin prosjektbeskrivelse hevder Frølich blant annet: «Ved å utvikle seg fritt og fleksibelt, synes romanen å adlyde ett eneste prinsipp, det å gi rom for diskursens mangfold og «flerstemmighet» og dermed gi ord til samtidens stemmer i konfrontasjon og dialog». Begrepet «flerstemmighet» har hun hentet fra Mikhail Bakhtin, som i 1928 lanserte tesen om at Dostojevskijs romaner er «polyfone». Uttrykket lånte han fra musikkteorien, der det betegner en komposisjon der de forskjellige stemmene har sin særskilte betydning og snart opptrer som overordnet, snart som ledsagende, i motsetning til «homofoniske» komposisjoner, der en overordnet stemme fører melodien mens de andre stemmene bare er ledsagende. Dialogen mellom likeberettigede stemmer, hvor forfatterens stemme inngår på linje med heltens, kjennetegner Dostojevskijs polyfoniske roman.
Den realistiske romanen
Litteraturteoretikere er uenige om hvilken mulighet den realistiske romanen har til å speile virkeligheten: Gir romanens beskrivelse av romanpersonenes forhold til tingene et representativt bilde av det forholdet som menneskene i samtiden hadde til de gjenstandene de omga seg med? Eller er det slik at gjenstandene som er beskrevet i romanen, bare er dikteriske virkemidler som skal skape en illusjon om at noe er virkelig? Detaljerte beskrivelser av hverdagslige ting er en av de vanligste estetiske knepene som romanforfattere bruker for å få fortellingen til å tre fram som et stykke virkelighet.
Balzac regnes som den realistiske romanens far. Han er realistisk i måten han beskriver menneskenes miljø på. For Balzac karakteriserer tingene menneskene som eier dem. I tingene skriver mennesket seg inn med sin karakter og sin skjebne. Det er et direkte årsakvirkningsforhold mellom individet og miljøet omkring.
Balzac er realistisk også i den forstand at han er den første forfatteren som tok den daglige virkeligheten på alvor og introduserte den i romanen uten å latterliggjøre den. Før ham hadde fransk litteratur bare tatt aristokratiets livsmønstre på alvor, mens den gjorde narr av middelklassens virkelighet, om den i det hele tatt var til stede. Med Balzacs romaner ble borgeren og hans virkelighet et seriøst emne for tragedier og dramaer.
Hos Flaubert er virkeligheten ikke beskrevet av en allvitende forteller. Den er framstilt slik den er opplevd av romanpersonene. Denne teknikken kalles «subjektiv realisme».
Madame Bovarys refleksjoner foran en suppetallerken kan tjene som eksempel: «Men det var især ved måltidene at hun ikke holdt det ut lenger; i den lille spisestuen nedenunder med ovnen som slo inn, døren som knirket, vegger og gulv som drev av væte; det sto for henne som om hun fikk all livets elendighet servert på tallerkenen, og i fettosen fra suppekjøttet var det som det steg kvalmende damper fra bunnen av hennes egen sjel. Charles var sen til å spise; hun knasket nøtter eller satt med hånden under kinnet og fordrev tiden med å ripe med knivspissen i voksduken.»
Borgerskapets sjanger
Da den franske romanen oppsto i det 12. århundre, ble den sett på som en oppkomling. De store sjangrene på den tiden var diktet, teaterstykket og eposet etter mønstre fra antikken. Ordet «roman» betyr opprinnelig å snakke og fortelle på «romansk», det vil si fransk, i motsetning til latin. Latin var de lærdes språk, og fransk var folkespråket, forteller Frølich.
I løpet av forrige århundre ble romanen borgerskapets sjanger.
Mikhail Bakhtin mente at dette skjedde fordi sjangeren var folkelig. Romanforfatterne tok borgerskapet alvorlig og brukte dem som tema i sine bøker. Det var ikke lenger konger, dronninger, mytiske figurer og aristokrater som var hovedpersonene i bøkene.
Den skapende romanen
Frølich understreker at det er viktig å få fram at romanen ikke bare tolker og avspeiler samfunnet, men også er med på å skape det. Romanen skaper språklige bilder som leserne kjenner seg igjen i. De merkelappene som forfatteren setter på romanpersonene og deres omgivelser, påvirker vår opplevelse av virkeligheten. Frølich trekker fram heltene i Balzacs romaner som eksempler.
Disse heltene er alltid framstilt som typer. Balzacs samtidige kjente seg igjen i disse typene. En av dem er den oppadstrebende unge mannen. Troen på individets seier var stor i tiden etter revolusjonen. Helten Rastignac sier: «Jeg ser samfunnet som et lykkehjul. Jeg vil ta fatt i lykkehjulet og dra meg helt til topps. Når jeg kommer helt på toppen, skal jeg stanse lykkehjulet.»
Gud ler
Romanen tar innover seg den uorden som eksisterer. Den gjenskaper virkeligheten i sin sammensatte form. Mens filosofien forsøker å sette virkeligheten i system, sier Frølich og trekker inn Milan Kundera. I Romankunsten fra 1986 skriver han at romanen er oppstått som et ekko av Guds latter.
Gud ler fordi menneskene tror at de kan lage mønstre av det å leve. Det vil de aldri klare. Romanen ironiserer over menneskets tro på at sannheten er oppnåelig. Kundera mener at romanen er fantasiens paradis for individet. Det er det rommet hvor ingen eier sannheten, men hvor alle har rett til å bli forstått, avslutter Frølich.
Logg inn for å kommentere