Vitenskap(t) i verden

Det sier Ingunn Moser, sosiolog og forsker ved Senter for teknologi og menneskelige verdier ved Universitetet i Oslo. Hun har fordypet seg i teknologiutviklingen i den industrialiserte verden for å forstå sammenhengen mellom miljøkriser, utviklingskriser og vår vitenskapelige og teknologiske utvikling. Resultatet så langt er en antologi om vår tids teknologiske satsnings- og vekstområde, bioteknologi. Biopolitics. Feminist and Ecological Perspectives on Biotechnology er tittelen på antologien som samler bidrag fra alle verdensdeler til en kritikk av bioteknologien.

Bioteknologi er all teknologi som benytter mikroorganismer, plante-, dyre- og menneskeceller. Genteknologien, som handler om å isolere og bruke arvestoffet, genene, i nye sammenhenger, er grunnlaget for, og drivkraften i, den moderne bioteknologien. Bioteknologi presenteres stadig oftere som et effektivt redskap, ikke bare i kampen mot sykdommer, men i en rekke av de utviklingskriser verden står overfor: sult, forurensning og biologisk enfold.

- Debatten i Norge om bioteknologi gir inntrykk av at striden står mellom de rasjonelle forskerne på den ene siden og de irrasjonelle, følelsesstyrte kritikerne på den andre siden. Diskusjonen mangler helt en problematisering av våre forskjellige kunnskapsforståelser. Målet med antologien er nettopp å bringe dette underliggende perspektivet inn i debatten: Hvilke forståelsesrammer arbeider vi ut fra; hva er vårt syn på kunnskap, natur og forholdet mellom kunnskap og natur? spør Moser.

Antologien som kommer på Zed Press til våren, er resultatet av et samarbeidsprosjekt ved Universitetet i Oslo mellom Senter for kvinneforskning, Senter for utvikling og miljø og Senter for teknologi og menneskelige verdier. Disse miljøene ønsket å opparbeide et felt for kritiske studier av bioteknologi.

Gener eller komplekst samspill

- I det bioteknologiske drømmebildet er genene alle tings årsak. DNA er kommandosentral og kontrollinstans, genene er kode og nøkkel til liv - som vi kan omkode, «redigere», på samme måte som tekst i en datamaskin. Det er en type biologisk determinisme som viderefører den mekanistiske vitenskapstradisjonen. Bioteknologien er dominert av et slikt syn, men det finnes alternative og mer komplekse forståelsesmodeller i biologien, sier Moser.

Noen biologer ser genene som informasjon som må gjennomgå avansert tolkning på mange nivåer. Informasjonen er ikke entydig, og kan misforstås. Ifølge denne tankegangen skjer det ingen sentralstyring fra gen til protein og egenskap, men derimot et innviklet samspill i cellene.

Andre økologisk orienterte biologer ser genetisk arv og miljø som deler av en helhet. Gener kan gi disposisjon for noe, men er bare én av flere årsaker.

- I dag fokuseres det sterkt på at visse typer kreft er arvelig, for eksempel brystkreft. Ved hjelp av genetisk testing kan kvinner få fastslått om de har en disposisjon for slik kreft. I USA, der én av ni kvinner får brystkreft, har det ført til en diskusjon om kvinner med «kreftgener» forebyggende bør operere bort brystene. Man ser helt bort fra de mange andre faktorer som avgjør om kreft utvikles; forurensning, livsstil, psykisk stress, kosthold og så videre. Et interessant faktum som at kreft omtrent ikke forekommer i Japan, blir fullstendig overskygget av fokuseringen på genene, sier Ingunn Moser.

Biologisk enfold og risiko

Det er også biologer som angriper det skillet som er blitt konstruert mellom normale og unormale eller «defekte» gener. De «defekte» genene kan ses som en del av evolusjonens sikkerhetsventiler. Under endrete forhold kan de tre i funksjon. De gjør oss rustet til en (usikker) fremtid. Ved å fjerne dem kan vi komme til å bryte ned stabiliteten, innsnevre det biologiske mangfold og gjøre organismer mer utsatte i den evolusjonære prosessen.

- Kanskje er det det biologiske enfoldet som er den største risikoen i forhold til genteknologi i jordbruk og matproduksjon? Risikodebatten begrenser seg imidlertid til diskusjoner av tilsetning av enkeltgener i nye organismer - i tomater, julegleder osv.

I bioteknologien mener man å kunne identifisere risiko etter noen års utprøving av et nytt produkt i et økologisk system. Økologene sier derimot at vi må ha så store tids og romperspektiver for å forutsi risiko at det blir umulig. Det biologiske system kan tåle nokså mye press i lang tid, og så plutselig bryte sammen. Det er umulig å skaffe seg erfaring som kan gi grunnlag for å forutsi slike virkninger. Den evolusjonære tidshorisont er ikke vår tidshorisont.

- Risikomodellene som brukes innen bioteknologi, er basert på addisjon: Hvis vi kjenner egenskapene til hvert gen, kan vi addere virkningene når vi flytter gener. Problemet er at vi vet ingenting om hvordan gener reagerer i en annen sammenheng, sier Ingunn Moser.

- Mangler den moderne bioteknologien ydmykhet?

- Ja. Selv om det selvsagt ikke gjelder alle forskere, ligger det en enorm tillit til vår evne til å kontrollere og beherske, en drøm om kontroll og sikkerhet, kanskje, i selve det prosjektet som går ut på å ville forbedre naturen på denne måten. Det henger også sammen med at vitenskapen er basert dels på spesialisering og dels på reduksjonisme. Elementer tas ut av sin sammenheng, avgrenses fra naturen og undersøkes isolert. Samspillet som foregår i naturen, blir ignorert, forenklingene tar overhånd.

Ingunn Moser mener de enkle modellene aksepteres fordi de ofte virker i kontrollerbare eksperimentelle sammenhenger. Dessuten tror hun den moderne bioteknologien har behov for å gi inntrykk av kontroll.

- Vi har basert hele vår teknologiske utvikling på at den skal gi oss en trygghet. Med andre ord skaper forenklingene en trygghet vår kultur har investert enormt i. Vi har jo ingen andre guder eller ideologier igjen, sier hun.

Bioteknologisk tenkepause

Fra den bioteknologiske forskningsfronten kan man melde om griser som får satt inn menneskegener som skal gjøre grisenes hjerter bedre egnet til hjertetransplantasjon for mennesker; mus som får endret arveanleggene slik at de utvikler kreft og derved blir interessante forsøksdyr i kreftforskningen; tomater og or som får gener fra ishavsflyndre slik at de skal kunne vokse lenger mot nord uten å få frostskader; kuer som er genmanipulert slik at de gir mer «menneskelig» melk, til produksjon av morsmelkserstatning...

- Jeg vil slutte meg til dem som går inn for en tenkepause, et moratorium, innen moderne bioteknologi. I USA har et forskerfellesskap, The Union of Concerned Scientists in Washington D.C., tatt til orde for et moratorium. De mener man vet altfor lite om risiko ved utsetting og bruk av genmanipulerte organismer. Et nettverk av forskere og aktivister fra den tredje verden, med base på Filippinene, støtter dette moratoriet. Tradisjonell bioteknologi, som foredling i jordbruk og dyreavl, er derimot ikke problematisk på samme måten. Den bryter verken artsgrenser eller tidshorisonter innen evolusjonen.

Ingunn Moser mener at de problemene som moderne bioteknologi er tenkt som løsning på, må løses på alternative måter. Som eksempel bruker hun forestillingen om at bioteknologi kan løse sultproblemet i verden:

- Det forutsetter at bioteknologiske produkter som genmanipulert, næringsberiket mat skal komme de sultende til gode. Men hva skjer? En forsvinnende liten andel av den bioteknologiske forskningen dreier seg om næringsinnhold. Det er de store frø- og plantevernmiddelprodusentene som har kapital til å satse på bioteknologisk forskning. Det avgjør hva det blir forsket på og hvilke produkter som blir utviklet. Den merproduksjon av mat bioteknologisk jordbruk eventuelt gir, går ikke til de fattige, men til det rike nord. Dessuten bruker de nordlige landene bioteknologien til å frigjøre seg fra import fra sør ved å fremstille kunstige erstatninger for produkter fra tropene, for eksempel vanilje, søtningsstoffer og palmeolje.

- Er uavhengig og objektiv viten en illusjon?

- Kunnskapen er ikke uavhengig av det samfunnet den produseres i, ingen forskning foregår i rom hvor de sosiale og politiske tyngdekreftene er opphevet. Historie, kultur og sosiale relasjoner former spørsmålene og delvis svarene fordi det bestemmer hvor vi leter og hva vi leter etter. Men det betyr ikke at kunnskapen er ugyldig, eller at alt er relativt. Jeg oppfatter objektivitet som det å kunne redegjøre for sitt utgangspunkt; søke viten, men med en bevissthet om sitt eget ståsted, sine forutsetninger og de begrensninger disse legger på hva og hvordan vi «ser».

- Jeg mener jo ikke at hele bioteknologien må forkastes som ugyldig, som bare makt og profittinteresser. Det er aldri så enkelt. Vitenskap og teknologi er ikke bare redskaper for makt, slik en del av kritikken på 70-tallet fremstilte det. Men de er samtidig heller ikke «uskyldige», hinsides politikk og etikk.

- De siste ti årene har vi fått en rekke etiske komiteer og instanser som skal sikre at vitenskap og teknologi holder en akseptabel etisk standard. Er ikke det en god utvikling?

- Nei. På mange måter bidrar yrkesetikerne til å frita oss forskere for ansvar. Etikken må inn der kunnskapen blir produsert. I løpet av 80- og 90-tallet er etikk blitt det nye trylleformularet for en forsknings- og teknologipolitikk som sliter for å legitimere sin autoritet mot en bakgrunn av kriser og sammenbrudd i natur og samfunn. Samtidig med at de kritiske tradisjonene fra 70-tallet stilnet, er spørsmål om det politiske innholdet i vitenskap og teknologi marginalisert og individualisert til spørsmål om etikk - som profesjonelle etikere skal løse for oss. Men når samfunnet, verden, dagliglivet blir stadig mer forskningsbasert, ikke minst politikken, er det et spørsmål om vi kan basere oss på politisk eller etisk styring av forskningen «utenfra». Det er viktig å sette grenser, men like viktig å ansvarliggjøre forskningen innenfra.

Tverrfaglig samarbeid viktig

Etisk kunnskap som kultur og politikk angår oss alle. Ingunn Moser mener derfor det er nødvendig å integrere teknologi- og vitenskapshistorie i studiene. Forskning om forskning må inn i undervisningen.

- Min egen erfaring sier meg at det er viktig og spennende å arbeide med studenter. Studentene er åpne og vil gjerne diskutere over faggrensene. De etterlyser en forståelsesramme for å tenke etikk. De har en slags uro og bekymring. Jeg tror på tverrfaglig kontakt og utveksling om disse spørsmålene. Tverrfaglig samarbeid er ikke på moten for tiden, men jeg tror den eneste veien å gå er å bryte ned grensene mellom disiplinene. Vi må læres opp til å se fagene våre i sammenheng, sier Ingunn Moser.