Turdato: 27.09.2024
Helt i starten av sommerferien i fjor klarte jeg å «ødelegge» det høyre kneet mitt på trening. Det hovnet opp og gjorde vondt. I ferieukene som fulgte var jeg ikke så grei med kneet siden det pent måtte være med på toppturer i Jotunheimen og fjellturer i Italia med +/- 1000 høydemetere. Det gikk på et vis selv om jeg hadde mye vondt, så etter ferien ble det lite turliv og kun styrketrening som fortsatt funka til en viss grad. Kneet ble bedre og jeg kunne etterhvert gå noen turer og sette opp tempoet på ettermiddagsrundene mine. Derfor skjenket jeg ikke knetrøbbelet en tanke da jeg etter en jobbsamling på Teveltunet i Meråker bestemte meg for å ta en tur oppom Steinfjellet (909 moh).
Turen opp er kort, men bratt. Toppen er bare 3 km fra fjellstua, og den første kilometeren går på flat mark, så alle 465 høydemetere gjøres unna på de to siste km. Relativt bratt stigning altså.
Det er lettskyet og pent vær med solgløtt når jeg legger i vei mot Rypetoppen (aktivitetspark) og etterhvert tar av på en tydelig sti opp gjennom bjørkeskogen. Stigningen kjennes godt på pusten, så det settes ingen verdensrekord opp mot toppen. Etter en god del pusting og pesing er jeg over skoggrensen og kan nyte utsikten ned mot Teveltunet og fjellene omkring. Kneet kjennes allerede litt hovent, men jeg fortsetter likevel oppover i enda brattere terreng. Et par steder må jeg ta i bruk hendene for å komme meg opp, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg ikke kan gå ned denne veien. Ikke liker jeg bratt terreng nedover, men med et kne som ikke er videre bøybart ville det uansett blitt en utfordring.
Idet jeg kommer meg opp på det jeg trodde var toppen ser jeg at toppen fortsatt er et lite stykke unna og at den ligger innhyllet i tåke. Shit… Alene på fjelltur i et ukjent fjellområdet og tåka har kommet sigende. Jeg liker det ikke, men det er rett og slett ikke noe alternativ å gå ned bratta jeg kom opp med et kne som nå gjør veldig mye ut av seg.
Terrenget jeg går i er vakkert og lettgått fjellterreng, og tåka letter så fort jeg kommer lenger ned. Stien svinger etterhvert rundt fjellet og blir til vått myrlendt terreng. Søkkvått og tildels gjørmete en del plasser. Alt regnet i høst har satt sitt tydelige preg på myrene. Når det meste av nedstigningen er unnagjort møter jeg på DNT-stien mellom Teveltunet og Kluksdal. Jeg trodde at det herfra og inn ville bli lettere å gå, men det er heller motsatt. Ekstremt våt og gjørmete myr medfører mange små omveier, men det er ikke til å unngå at fjellskoene uansett får sin del av gjørme på seg. Det er derfor en lettelse når jeg igjen dukker inn i skogen og myrterrenget ligger bak meg.
Ved Rørtjønna tar jeg en liten pust i bakken på en benk som står der. Sola skinner og det er varmt til slutten av september å være. Herfra er det kort vei tilbake til fjellstua og bilen.
Kneet tok dessverre kvelden på denne turen, og har siden ikke tålt noe særlig belastning så friluftslivet har vært relativt ikke-eksisterende siden. I desember -24 testet jeg kneet på litt lengre turer, men det endte dessverre fortsatt med opphovning og smerter. MR ble tatt av kneet og den viste typisk nok (for min aldersgruppe) degenerert menisk og artrose. Ortopeden jeg var hos etterpå ville ikke operere kneet på bakgrunn av dette. Vanligvis er det styrketrening som er resepten for den type skader jeg har i kneet, men den resepten virker åpenbart ikke så på mitt kne siden jeg har trent styrke i over 10 år (siden venstre kne ble operert). I skrivende stund (juni) er det fortsatt vondt å gå på tur. Kneet blir smertefullt og det hovner lett opp. Dog ikke så lett som før jul. Likevel – smerter tar bort mye av gleden ved å være på tur + at jeg er livredd vridninger og låsninger i kneet. Da er virkelig hel… løs. Styrketreningen har jeg også måttet tilpasse (les: løfte lettere) siden kneet ikke tåler like mange kilo som før. Kjipt, men sånn er det. Jeg prøvde å tyne kneet til å yte i hele fjor høst (hvem liker vel å miste styrke?), men til slutt måtte jeg begynne å lytte til kroppen. Etter det har det vært mindre smerter og mindre hevelse i kneet til daglig, men turlivet lider fortsatt. Jeg er spent på denne sommeren og hvordan turlivet blir (eller ikke blir). Jeg håper virkelig at kneet tåler noen fjellturer. Turlivet har siden begynnelsen av 2000-tallet vært min «lykkepille» og jeg orker ikke tanken på et stillesittende liv eller et smertefullt turliv.
+
Midtnorsk friluftsliv 