Uterom er en fellesbetegnelse på forskjellige former for utvendige romdannelser, uten tak eller annen overdekning. Slike rom er definert ved forskjellige former for gulv, det vil si nedre rombegrensning eller romflate, og sideveis rombegrensning.
Uterom i tilknytningen til boliger spenner mellom det private, halvprivate og det offentlige.
Private uterom kan variere fra en liten balkong til en stor hage. Eneboliger har tradisjonelt gitt gode private uterom med gode solforhold. Men også her har økt utnyttelse ført til at tradisjonelle kvaliteter går tapt. Boligens plassering på tomten og nærhet til andre eneboliger kan føre til nedbygget vegetasjon og innsyn i hverandres boliger. Analyser viser at resultatet kan bli bedre dersom boligen konsentreres i rekker langs veier. Terrassehus er en egen bebyggelsesform som kan gi en romslig uteplass med gode solforhold.
Småboliger (tomannsboliger og firemannsboliger) og rekkehuskan ha en større eller mindre privat hage. I hovedsak orienteres boligene slik at det blir gode solforhold på uteplassen, men også her betyr utnyttelsen mye. For smale rekkehus, ned mot fire meters bredde, er det vanskelig å lage en usjenert uteplass.
Blokkleiligheter kan ha en større eller mindre balkong, med mer eller mindre sol og avskjerming. Dette påvirkes av bebyggelsesform og utnyttelse. Utforming av fasadene og selve balkongen gir ulike kvaliteter. Inntrukne balkonger gir bedre skjerming enn balkonger på en glatt fasade. Høy utnyttelse av plass fører til at mange private balkonger og uteplasser mangler sol og er utsatt for innsyn.
Før andre verdenskrig var det ikke vanlig med private balkonger, hverken i arbeiderklasseboliger eller i boliger for overklassen. En vanlig byggeform i drabantbyene på 1950- og 1960-tallet var frittstående boligblokker i grønne omgivelser. Leilighetene var gjennomgående med sol på hver side. Det ga solrike balkonger, ofte mot syd og vest, men med et lite areal, ikke mer enn et par kvadratmeter. Behovet for større balkonger kom sterkt til uttrykk på 1980- og 1990-tallet da mange borettslag og sameier byttet ut de små «fuglekassene» med større balkonger, som ledd i en generell opprusting.
Denne bebyggelsesformen ble etter hvert forlatt til fordel for boligbygging i mer sentrale byområder. Bebyggelsesformen nærmet seg tradisjonelle bykvartaler der boligene er orientert mot alle himmelretning og ofte ensidig orientert. Utnyttelsen ble også hevet. Det ble tettere mellom blokkene og etasjehøyden økte. Dette kan gi boliger med lite solinnfall og sjenerende innkikk fra naboer, spesielt i de nederste etasjene.
Halvprivate uterom skal tilfredsstille behov for opphold og lek samt plass til søppelkasser, sykler og biler der det er behov for det. Krav til uterommene er forskjellig, avhengig av hvilken boligform de er tilknyttet, eneboliger, rekkehus eller blokker.
Særlig er uterom for blokker/konsentrert bebyggelse utsatt for konflikter, da det er her utfordringene og arealkonfliktene er størst. Det skilles gjerne mellom privat «tomtemark» som forvaltes av de enkelte boligsameiene eller borettslagene, og allmenne «parkmark» som forvaltes av kommunen og er utstyrt med anlegg og institusjoner som er felles for hele boligområdet – nabolagsparken.
Å bo sentralt og tett rundt kollektivknutepunkter og kollektivakser regnes for å være mer miljøvennlig enn å bo i eneboliger basert på bruk av privatbil. Framfor å bygge på ny mark i byens grensesoner, bygges det hovedsakelig i byenes sentrale områder. Utnyttelsen er høy, og uterommene er blitt mindre, ofte med mindre sol enn tidligere anbefalinger fra Husbanken. En utfordring har vært å kombinere krav til gode uterom og miljøvennlig bebyggelse.
Fra industrialiseringen på 1800-tallet til de første tiårene av 1900-tallet, var boligstrøkene i større byer dominert av kompakt karrébebyggelse. Disse områdene hadde mørke og trange bakgårder, uten grøntområder og lite sol. I Oslo er Grünerløkka og Frogner tidstypiske eksempler.
Den sosiale boligbyggingen i mellomkrigstiden tok et oppgjør med de usunne og sykdomsfremkallende boligforholdene. Kommunene bygget hagebyer og storgårdskvataler med gode uterom og grøntområder med mye sol. Eksempler er Torshov og Ullevål hageby i Oslo, Lillegården på Singsaker i Trondheim, Rothaug i Bergen og Egenes hageby i Stavanger.
Etter andre verdenskrig fikk funksjonalistisk tenkning gjennomslag, med omfattende krav til lys, luft og grønne uteområder. Boligblokkene ble lagt som lammer/frittliggende boligblokker i parkmessige omgivelser. Lambertseter i Oslo var den første drabantbyen i landet i tråd med disse ideene. I Bergen ble Landås den første drabantbyen, mens Fyllingsdalen ble bygget ut på 1960- og 1970-tallet. I Stavanger ble Tjensvoll den største drabantbyen og i Trondheim ble drabantbyene Saupstad, Kolstad og Flatåsen oppført på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Disse boligområdene ble etter hvert kritisert for sine store grøntområder som ble lite brukt, «grasørkener». Samtidig kom kritikken av høyhus, først og fremst når det gjalt barns oppvekstmiljø. Svaret på denne kritikken ble både «tett-lav» og klassiske bykvartaler og storgårder. Uterommene i en tett-lav-bebyggelse kan bestå av små, private hageflekker, et nettverk av trafikksikre gangveier, og konsentrerte anlegg for lek, sport og uteopphold.
Byfornyelsen ga halvprivate uterom i direkte tilknytning til boligene, samtidig som det ble lagt større vekt på gater og plasser som en del av boligområdene. Nye boligprosjekter ble bygget rundt felles uterom og gårdsplasser.
Parallelt med utviklingen mot flere boliger i sentrale byområder og høyere utnyttelsen, er tilgang til de offentlige uterommene, som plasser og parker blitt viktigere. Offentlige uterom kan kompensere for mangel på eller redusert kvalitet på halvprivate uterom. Noen steder har de offentlige uterommene helt erstattet de halvprivate, som i Bjørvika i Oslo.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.