trompe-l'oeil

Den romerske historikeren Plinius den eldre skriver i Historia naturalis om den greske maleren Zeuxis som laget svært overbevisende illusjonistiske virkninger i sine malerier.

I den italienske renessansen ble det eksperimentert med teknikken trompe-l´oeil. Leken med optiske illusjoner ble meget populær hos flamske og nederlandske malere på 1600-tallet.

På 1700- og 1800-tallet ble denne sjangeren utviklet videre hos franske malere. Selv om spill med optiske illusjoner har vært kjent siden antikken, var det den franske maleren Louis Léopold Boilly som introduserte betegnelsen trompe-l´oeil. Med sin realistiske stil fikk de fremstilte gjenstandene i maleriene hans preg av å eksistere i tre dimensjoner.

Flere malere i annen halvdel av 1800-tallet var spesialister på trompe-l´oeil. Særlig i USA fikk denne type maleri en oppblomstring. William Michael Harnetts malerier er eksempler på denne interessen.

I det 20. århundre var trompe-l´oeil en perspektivisk teknikk som ble anvendt av kunstnere som tilhørte de kubistiske og surrealistiske miljøene, ofte som en slags lek med nivåer av realitet. Det gjelder på den ene side Pablo Picasso og Georges Braque og på den annen side Salvador Dalí.

• fiksérbilde
• illusjonsmaleri
• intarsia
• kunst i Nederland
• marmorering – dekorasjonsmaling
• realisme
• sgraffito – dekor
• superrealisme

• Giusti, Annamaria (2009). Art and Illusions. Masterpieces of Trompe L´Oeil from Antiquity to the Present. Firenze: Mandragora