Väinämöinens avskjed

Väinämöinen er hovedpersonen i det finske eposet Kalevala, som ble samlet, skrevet og utgitt av Elias Lönnrot i 1835 og 1849. Väinämöinen er en trollmann som kan gjøre underverk med sine sanger, og en sjaman som kan reise til dødsriket og tilbake. Väinämöinens rolle som mytologisk vismann eller som en av de gamle finske gudene er trolig gammel, det samme gjelder kvadene om ham. Han nevnes første gang av Mikael Agricola i 1551.

Av .
Merlin
Trollmannen Merlin er en kjent sagnfigur fra middelalderen. Han er kong Arthurs hjelper i kampen mot sakserne, og han opptrer blant annet i Geoffrey of Monmouths Historia regum Britanniae og i en roman av Robert de Boron fra 1100-tallet. Denne finnes av og til innskutt i den store romanen om Lancelot og Den hellige gral. Illustrasjon fra ca. 1300 til Robert de Borons fortelling, der Merlin (til venstre) dikterer spådommene sine til en skriver.

Trollmann er benevnelsen på en mann som er tiltenkt å kunne utføre trolldom eller magi. En trollmann er den mannlige motparten til en heks.

Faktaboks

Også kjent som

trollkar; trollkarl; heksemester

En vanlig misoppfatning er at menn ikke ble rettslig forfulgt for trolldom under de historiske trolldomsprosessene fra 1400- til 1700-tallet, men de utgjorde gjennomsnittlig rundt 20–25 prosent av prosessomfanget. I noen områder utgjorde de så mye som halvparten eller nesten alle tiltalte.

I moderne tid opptrer trollmenn som populære skikkelser i både film, spill og litteratur.

Begrepet

Begrepet har norrønt opphav, i likhet med begrepene trollkvinne og trollfolk. Helt frem til 1700-tallet ble disse begrepene brukt som betegnelser på personer som hadde brutt trolldomslovgivningen i Norge.

Flere europeiske språk har både mannlige og kvinnelige betegnelser på de som ble forfulgt for trolldomskriminalitet under de europeiske trolldomsprosessene. Sverige og Danmark har i likhet med Norge begrepene trollkvinne og trollmann. På tysk brukes for eksempel begrepene «hexe» (kvinnelig) og «hexenmann/hexenmeister» (mannlig). På spansk brukes begrepene «bruja» (kvinnelig) og «brujo» (mannlig), og på italiensk brukes «strega» (kvinnelig) og «stregone» (mannlig). Noen språk har ikke en egen betegnelse for trollmenn, men bruker inkluderende begreper som for eksempel «sorcier» (fransk for heks eller trollmann), eller «maleficus» (latin for heks eller trollmann).

engelsk finnes det ikke en mannlig motpart til begrepet «witch». Under trolldomsprosessene kunne mistenkte trollmenn bli benevnt som «he-witches» eller «men-witches». Begreper som «sorcerer» og «sorceress» kan også brukes om mannlige og kvinnelige utøvere av magi, men disse refererer hovedsakelig til eldre former for magi og kan ikke uten videre overføres til den tidligmoderne forbrytelsen «witchcraft». «Wizard» brukes også, særlig i dag, for å beskrive en vis og gjerne eldre mann som praktiserer magi, men dette begrepet ble ikke brukt om tidligmoderne trollmenn.

Trollmenn i populærkulturen

Gandalf
En særlig kjent figur i litteratur og film er den vise, eldre mannen med et karakteristisk hvitt hår, langt skjegg, en spiss hatt og en lang kappe. Ian McKellen i rollen som trollmannen Gandalf i den første av Peter Jacksons Ringenes herre-filmer, Ringens brorskap.
Gandalf
Av /NTB Scanpix.

I dag finnes det flere ulike forestillinger om trollmenn. Trollmenn spiller blant annet viktige roller som aktører i litteratur, film og rollespill. En særlig kjent figur er den vise, eldre mannen med et karakteristisk hvitt hår, langt skjegg, en spiss hatt og en lang kappe. Eksempler på slike figurer er Albus Dumbledore fra Harry Potter, eller trollmannen Gandalf fra Ringenes herre. Slike trollmenn er gode og har ofte en slags mentorrolle for andre, men i disse samme fantasiuniversene finnes det også yngre trollmenn (for eksempel Harry Potter selv), og onde trollmenn (for eksempel Voldemort i Harry Potter).

Menn i de europeiske trolldomsprosessene

En same ufører værmagi, tegning fra Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om de nordiske folkene) fra 1555
I samisk kultur var det menn som hadde lederansvaret for gjennomføringen av religiøse ritualer, og det var de som tradisjonelt ble ansett som trolldomskyndige. En vanlig form for magi folk kunne be de samiske trollmennene om å utføre, var værmagi. Det kunne for eksempel innebære å kontrollere vinden så folk i båter og skip kom trygt fram. På tegningen fra 1500-tallet ser vi en same (til høyre) som lager tre vindknuter på et tau for å hjelpe noen sjøfolk. Helt i toppen av bildet ser vi en vind, personifisert med et ansikt, som venter på resultatet.
Samisk tromme etter Anders Paulsen
Anders Paulsen var en norsk-samisk noaide, som ble anklaget for å være trollmann. Bildet viser tegningene på Paulsens tromme som ble beslaglagt av myndighetene i Nessebyområdet vest for Vadsø i 1691. I rettssaken mot ham i februar 1692 forklarte Paulsen symbolene både ut i fra samisk tenkning og kristendom. Retten bestemte at saken skulle sendes til vurdering av de rettslærde i København, men dagen etter rettsaken ble Paulsen drept med øks av en utilregnelig person.

Det har lenge vært en vanlig oppfatning at det kun var kvinner som ble rettsforfulgt for trolldom under de europeiske trolldomsprosessene. Nyere forskning, særlig etter 2000, har imidlertid demonstrert at dette ikke stemmer. Forskere vil i dag si at trolldomsprosessene var kjønnsrelatert, men ikke kjønnsspesifikt. Under de europeiske trolldomsprosessene ble flere menn rettsforfulgt og henrettet. Det var store regionale forskjeller innad i Europa, men gjennomsnittlig utgjorde menn rundt 20–25 prosent av de som ble rettsforfulgt for denne forbrytelsen i tidlig nytid.

Under de første store trolldomsforfølgelsene i Europa på 1400-tallet ble forbrytelsen i større grad ansett som kjønnsnøytral, men fra og med slutten av århundret begynte trolldom å bli mer spesifikt assosiert med kvinner. Dette hadde sammenheng med en økende produksjon av demonologisk litteratur, blant annet den kjente Malleus Maleficarum (1486). Forfatteren bak dette verket karakteriserte hovedsakelig (men ikke utelukkende) trolldom som en kvinneforbrytelse, i likhet med flere andre senere forfattere av slike verk. Det finnes likevel en rekke andre demonologiske verk fra perioden som hevdet at både menn og kvinner kunne inngå pakter med Djevelen og utøve trolldom.

Island står i en særstilling i henhold til antall rettsforfulgte menn under trolldomsprosessene. Blant 186 tiltalte personer i perioden 1593–1720, var kun 15 av dem kvinner (og fem av ukjent kjønn). Blant de 22 som ble dømt til døden, var kun én av dem kvinnelig. Overvekten av menn i de islandske trolldomsprosessene har blitt forklart med henvisning til at kristendommen kom dit relativt sent. Trolldomsparadigmet var dermed noe annerledes på Island enn i resten av Vest-Europa. De fleste som ble rettsforfulgt for trolldom på Island, var det vi vil kalle «vise menn» eller signere, som praktiserte helbredelse og ulike former for okkulte ritualer.

Et annet europeisk land som hadde en stor andel menn blant de rettsforfulgte, var Finland. Her var det gjennomsnittlig 50 prosent kvinner og 50 prosent menn som ble tiltalt, men det var store regionale forskjeller innad i landet. I de områdene som lå under sterkere svensk innflytelse dominerte den demonologiske formen for trolldom, og der dominerte også som regel kvinner blant de rettsforfulgte. Generelt hadde imidlertid demonologien lite innflytelse i Finland.

Andre europeiske regioner som opplevde en relativt stor andel menn blant de tiltalte var Frankrike, Østerrike, Russland, de baltiske statene, flere av de tyske områdene samt Vest-Finnmark i Norge. I de tyske områdene var det store regionale variasjoner. I noen av de tyske områdene utgjorde menn mellom 50 og 70 prosent av de rettsforfulgte. I andre områder utgjorde menn knapt 5 prosent av de som ble rettsforfulgt for trolldom.

Det finnes ikke ett enkelt svar på hva menn ble anklaget for og hvilke typer menn som ble anklaget. Mange inngikk i kategorien «kloke folk» og praktiserte både helbredelse, spådomskunst og motmagi. Mange ble ansett som individuelle trollmenn og ble ikke ansett som del av en større diabolsk sekt, men det finnes også flere eksempler på saker hvor menn ble anklaget og dømt for å inngå pakt med Djevelen og delta på heksesabbaten. I Russland var de fleste mistenkte trollmennene landstrykere eller nylige innflyttere. Flere av dem hadde også tilknytning til en annen religion enn kristendommen. I Frankrike, for eksempel, var det derimot helt vanlige bønder, prester og smeder som hovedsakelig ble anklaget for å være trollmenn.

I Norge utgjorde menn omtrent 20 prosent av de anklagede under trolldomsprosessene. Særlig i Vest-Finnmark var det flere menn blant de anklagede og dømte. Dette har sammenheng med det store antallet samiske og kvenske innbyggere i området. I samisk kultur var det menn som hadde lederansvaret for gjennomføringen av religiøse ritualer, og det var de som tradisjonelt ble ansett som trolldomskyndige. Eksempler på kjente rettssaker som involverte samiske menn er blant annet saken mot Quiwe Baarsen i 1627 og saken mot Anders Paulsen i 1692.

Teorier

Forskere har presentert flere ulike teorier for å forklare hvorfor menn utgjorde en stor andel av prosessomfanget i noen europeiske regioner. Noen forskere har hevdet at menn kun ble anklaget i større omfang i områder hvor trolldom ble behandlet utelukkende som kjetteri. Andre hevder at menn ble dratt inn i trolldomsprosesser når de var i slekt med kvinnelige hekser. Noen har også argumentert for at bildet av den stereotypiske heksen ble brutt ned under masseprosesser. Alle kunne da være i risiko for å bli anklaget; både kvinner, barn og menn. Denne forklaringen har imidlertid blitt avvist av flere, fordi det i noen områder også var en overvekt av mannlige anklagede i perioder da det ikke var masseprosesser. I noen områder var altså allerede det stereotypiske bildet av heksen en mannlig figur, eller tilnærmet kjønnsnøytralt.

Noen forskere har også forklart overvekten av menn eller kvinner i bestemte områder ved å referere til religion. I noen katolske områder var det nemlig en større andel menn som ble rettsforfulgt for trolldom enn i protestantiske områder. I flere katolske demonologiske verk (med unntak av Malleus Maleficarum), ble trolldom presentert som en forbrytelse som både kvinner og menn begikk. Det var i større grad i de protestantiske demonologiske verkene at trolldom ble presentert nesten utelukkende som en kvinneforbrytelse. I flere protestantiske land, som Danmark-Norge, Sverige, England og Skottland var det hovedsakelig kvinner som ble rettsforfulgt for trolldom.

I noen områder har særlig tradisjonelle religioner og folketro spilt en rolle for det store omfanget av menn i prosessene. I store deler av Finland, for eksempel, fikk ikke den kristne demonologien en like stor innvirkning på rettssakene som i andre land, men i eldre finsk tradisjon og religion ble magiske krefter assosiert hovedsakelig med menn. Det kan være med på å forklare hvorfor det var et så stort innslag av menn blant de anklagede der.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Apps, Laura & Gow, Andrew. Male witches in early modern Europe. Manchester University Press, 2003.
  • Davies, Owen. Popular Magic. Cunning-folk in English history. Hambledon continuum, 2007.
  • Hagen, Rune Blix. «Female Witches and Sami Sorcerers in the Witch Trials of Arctic Norway (1593–1695)», Arv – Nordic Yearbook of Folklore, Vol. 62, 2006: 123–142
  • Hagen, Rune Blix. Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2024
  • Hastrup, Kirsten. «Iceland: Sorcerers and Paganism». Ankarloo, B. & Henningsen, G. (red.) Early Modern European Witchcraft – Centres and Peripheries. Oxford, 2001.
  • Heikkinen, Antero & Kervinen, Timo. «Finland: The Male Domination». Ankarloo, B. & Henningsen, G. (red.) Early Modern European Witchcraft – Centres and Peripheries. Oxford, 2001.
  • Kivelson, Valerie. «Through the Prism of Witchcraft: Gender and Social Change in Seventeenth-Century Muscovy.» Levack, B. (red.) New Perspectives on Witchcraft, Magic, and Demonology, vol. 4: Gender and Witchcraft. Routledge, 2001.
  • Marthinsen, Lars P. Anklagede menn i trolldomsprosessene i Norge. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2008.
  • Monter, William. «Male Witches.» Golden, R. (red.) Encyclopedia of Witchcraft. Bloomsbury Publishing, 2006.
  • Nenonen, Marko. «Finland». Golden, R. (red.) Encyclopedia of Witchcraft. Bloomsbury Publishing, 2006.
  • Schulte, Rolf. Man as a Witch: Male Witches in Central Europe. Palgrave Macmillan, 2009.
  • Þorvarðardóttir, Ólína. «Iceland». Golden, R. (red.) Encyclopedia of Witchcraft. Bloomsbury Publishing, 2006.
  • Toivo, Raisa M. «Male Witches and Masculinity in Early Modern Finnish Witchcraft Trials». Muravyeta, M. & Toivo, R. (red.) Gender in Late Medieval and Early Modern Europe. Routledge, 2013.
  • Willumsen, Liv Helene. «Kjønn og etnisitet: Trolldomsprosessene i Finnmark 1600-1692». Andreassen, Reidun Laura og Willumsen, Liv Helene (red.) Steilneset Minnested og kvinnedrap, Orkana Forlag, Stamsund 2024.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg