toll

Beskyttelsestoll legges på bestemte utenlandske varer for å beskytte innenlandske produsenter mot konkurranse.

Kampen mot beskyttelsestoll ble tatt opp under industrialismens gjennombrudd. På 1800-tallet fikk frihandelspolitikken stor tilslutning, motivert av ideen om komparative fortrinn. Etter 1900 og særlig i 1920- og 1930-årene ble bruk av beskyttelsestoll igjen vanlig. Som følge av bestrebelser på internasjonalt plan for å frigjøre verdenshandelen er beskyttelsestoll redusert betraktelig siden omkring 1950.

Fiskaltollens oppgave er å skaffe staten inntekter, og den legges som regel på varer som brukes i stor målestokk, som kaffe, te, sukker, sjokolade, eller på varer som man for folkehelsens skyld ønsker å redusere bruken av, som alkoholholdige drikker og tobakk.

Fiskaltoll har i dag svært liten betydning i Norge. Det er isteden lagt særavgifter på varer som staten ønsker å begrense forbruket av, og staten finansieres heller av andre skatter og avgifter.

De internasjonale rammevilkårene for norsk handel med utlandet er hovedsakelig forankret i EØS-avtalen og WTO-avtalen. I dag har tollbeskyttelsen endret karakter i mange land ved at en har gått sammen i økonomiske grupperinger i form av tollunioner eller frihandelsområder.

Ved siden av at det generelle beskyttelsesnivået er blitt senket med årene, åpner WTO-avtalen også for at industrialiserte land kan redusere sine tollsatser spesielt for utviklingsland, såkalt preferansetoll, for å stimulere eksportnæringen i fattige land.

Tollinntektene var i Norge til begynnelsen av 1900-tallet statskassens viktigste inntektskilde. Dette gjaldt også periodevis helt frem til 1930-årene, men siden har andelen tollinntekter sunket sterkt. I 2004 var statens tollinntekter 1,6 milliarder kroner som utgjorde kun omtrent 3 promille av statskassens samlede skatter og avgifter. I 2020 var statens tollinntekter 3,3 milliarder kroner. Det meste av norsk toll er i dag rettet mot landbruksvarer.

Når tollbelagte importvarer inngår i produksjonen av norske varer som skal eksporteres, får vanligvis eksportørene tollen helt eller delvis tilbakebetalt ved utførselen (såkalt drawback).

I Norge er tollbestemmelsene hjemlet i vareførselsloven og tollavgiftsloven, med tilhørende forskrifter (vareførselsforskriften og tollavgiftsforskriften).

Ofte er et tollområde samsvarende med et lands grenser, men for Norge er tollområdet «det norske fastlandet og territorialfarvannet, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland» (som definert i vareførselsloven § 1-2 annet ledd).

Tollvarer føres enten inn til tollområdet utenfra (innførselstoll), de føres ut derfra (eksportavgift) eller de føres gjennom tollområdet (gjennomførsels- eller transittoll).

Både eksportavgift og transittoll er nå sjeldne brukte former for tollavgift.

• importvern
• proteksjonisme
• frihandel
• WTO
• EFTA