sykefravær

Norge har høyt sykefravær sammenliknet med andre land, og dette har periodevis fått stor politisk oppmerksomhet. Det gjelder særlig i perioder der sykefraværet øker. Det skjedde for eksempel på slutten av 1990-tallet, og etter koronapandemien (se figur). I tredje kvartal 2024 utgjorde sykefraværet 5,9 prosent av den avtalte arbeidstiden for kvinner og menn sett under ett. Sykefraværet er vesentlig høyere blant kvinner (7,4 prosent) enn blant menn (4,7 prosent).

Det er vanlig i statistikken å skille mellom egenmeldt og legemeldt sykefravær. Videre kan man skille mellom sykefravær som finansieres av arbeidsgiver – de første 16 dagene av en fraværsperiode – og fravær utover 16 dager som finansieres av NAV. Egenmeldt fravær utgjør bare en liten del av det totale sykefraværet, og bortsett fra betydelige sesongvariasjoner er det forholdsvis stabilt over tid på et nivå på rundt én prosent av de avtalte dagsverk på årsbasis. Det er små forskjeller i egenmeldt fravær mellom kvinner og menn.

Det er særlig langtidsfraværet (fravær over 16 dager) som viser variasjon over tid, og det er her vi finner store forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er lansert ulike forklaringer på de store forskjellene i sykefravær mellom kvinner og menn. En del av forskjellen kan knyttes til biologiske forskjeller, og her spesielt svangerskapsrelaterte plager og sykdommer. Kvinner har generelt et høyere forbruk av helsetjenester enn menn, og det har vært antydet at kvinners høyere sykefravær kan ha bakgrunn i sosialt eller kulturelt betingede forskjeller i helseatferd.

Videre har det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vært trukket inn som en mulig forklaring på kvinners høyere sykefravær. Men selv når man sammenligner kvinner og menn i de samme yrkene på de samme arbeidsplassene, gjenstår det en betydelig kjønnsforskjell i sykefraværet.

Den kanskje mest populære teorien har vært knyttet til kvinners «dobbeltarbeid». Det vil si at yrkesaktive kvinner fortsatt har hovedansvaret for det uformelle arbeid i hjemmet (se husarbeid) og at denne dobbeltbelastningen utgjør en spesiell helserisiko for kvinner.

Erfaringene fra Norge og andre land viser at situasjonen på arbeidsmarkedet og yrkesaktiviteten i befolkningen har stor betydning for utviklingen i sykefraværet. Hovedtendensen er at sykefraværet minsker i økonomiske nedgangstider med høy arbeidsledighet og at det øker i perioder med fallende og lav arbeidsledighet. Det er lansert ulike teorier for å forklare denne variasjonen.

Én forklaring er at personer som er redde for å miste jobben, i nedgangstider går på jobb selv om de ikke er helt friske, det vil si at nedgangstidene har en «disiplinerings-effekt». Tilsvarende er det lettere å ta sykefravær når etterspørselen etter arbeidskraft likevel er stor.

En annen teori tilsier at når flere får arbeid, øker antallet arbeidstakere med funksjonsbegrensninger, det vil si personer som har større fravær enn gjennomsnittet. Denne mekanismen kan også bidra til å forklare en tendens til at land med en generell høy sysselsetting blant både kvinner og menn har et høyt nivå på sykefraværet.

En tredje teori er at når økonomien går godt, øker presset på den enkelte arbeidstaker: tempoet skrus opp og forventningene til innsats øker. Økt tempo kan både gi økt sykelighet og skape problemer for dem som på forhånd fungerer marginalt.

Korttidsfraværet er dominert av lettere luftveisinfeksjoner, og er betydelig høyere i vintermånedene enn om sommeren. Diagnosebildet er helt annerledes for langtidsfraværet. Nær halvparten av alt fravær over 16 dager skyldes sykdommer i muskel- og skjelettsystemet, mens psykiske lidelser står for en femtedel.

Staten har fra 2001 inngått en rekke avtaler med partene i arbeidslivet (det vil si arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger) om Inkluderende arbeidsliv (IA). Ett av målene for IA-avtalene har vært å redusere sykefraværet. Hovedstrategien er tidlig oppfølging av sykemeldte for å få dem raskest mulig tilbake i arbeid (se sykemelding).

Regelendringer gjennomført i 2004 i tilknytning til IA-avtalen ser ut til å ha hatt en virkning i retning av å redusere sykefraværet. Selv om IA-avtalen ikke har ført til en like sterk reduksjon i sykefraværet som avtalepartene la opp til, så kan både den og den mer generelle strategien for oppfølgning av sykemeldte ha bidratt til stabiliseringen av sykefraværet som fant sted i perioden frem til koronapandemien. Etter 2020 har sykefraværet igjen vist en kraftig økende tendens uten at man vet sikkert hva som er årsaken til dette.

• sykemelding
• sykepenger
• inkluderende arbeidsliv (IA)