stev

Gamlestev er den eldste av stevtypene, og den går trolig helt tilbake til den islandske rimastrofen ferskeytla som ble skapt på slutten av 1200-tallet og skrevet opp tidlig i 1300-årene. Gamlestevet er samtidig den eldste formen for diktning med enderim man kjenner til fra Norden. Det omtales i sagaene og kalles i islandsk litteratur danz.

Både form, rim og rytmemønster i gamlestevet er det samme som i den firelinjete balladestrofen, men i motsetning til balladen har ikke stevet et omkved. Hvert stev skal ha fire linjer, hvor fjerde linjeslutt rimer på andre linjeslutt. Gamlestevet har i tillegg fire trykktunge stavelser i første og tredje linje, og tre stavelser i andre og fjerde linje. I likhet med mye annen folkediktning i verseform krever ikke stevet fullrim, men opptrer ofte med vokalsamklang (assonans). En rekke av stevene har også bokstavrim (allitterasjon).

Gamlestevene kan deles inn i to hovedgrupper. Den ene gruppen er alvorlige og moralske stev. Disse har ofte med en naturskildrende innledning. Den andre gruppen er skjemtende stev. Disse blir også kalt ølstev – stev som ble sunget mens man drakk øl.

Gamlestevene blir som regel sunget til en melodi som er i slekt med melodien til første delen av Draumkvedet. Men siden formmønsteret er det samme i alle gamlestevene, kan man fritt benytte den melodien man synes passer best, og de enkelte kvederne har gjerne sine egne varianter.

Allerede på midten av 1800-tallet var gamlestevet regnet som alderdommelig, og i viktige kjerneområder som Setesdal og Telemark var nystevet nå i ferd med å overta.

Mens kvederen i gamlestevet gjerne har en viss avstand til temaet som stevet handler om, er nystevet mye mer direkte i uttrykksmåten. Også form- og rimmønsteret er forskjellig, og nystevet har enderim mellom andre og første, og mellom fjerde og tredje linjeslutt. I tillegg har de to første linjene i nystevet fire trykktunge stavelser, mens det i det siste linjeparet, som vi kaller etterslengen, har en noe friere form.

Nystevet dukket først opp i Norge etter reformasjonen. Det er usikkert akkurat når nystevet oppsto som sjanger, men nystevformen er i hvert fall kjent tilbake til 1700-tallet. I løpet av 1800-årene fikk nystevet gradvis en sterkere posisjon i de distriktene hvor stevet stor sterkt.

Nystevet skiller seg mye fra den øvrige vokale folkemusikken ved at det var mange som selv diktet stev. Derfor dukket det hele tiden opp nylagde stev, som gjerne tok for seg aktuelle hendelser i lokalmiljøet. I Setesdal var det slik at skulle du oppnå respekt som person, måtte du vise at du behersket stevkunsten. Stevet står fortsatt sterkt i Setesdal, og man finner ofte reklame for ulike produkter i form av nylagde stev. Det er anslått at det fra ca. 1800 og fram til vår tid er lagd nærmere 20 000 stev.

Det finnes rundt 40 forskjellige nystevmelodier. Noen av disse brukes svært sjelden, mens andre er populære og svært utbredt. Både formen og rytmen skiller seg gjerne noe fra hverandre i stevene i Setesdal og Telemark.

Slåttestev er tekster som blir sunget til en slått eller en del av en slått, og som derfor tilsvarer takten i slåtter som springar, pols, gangar eller halling. Det finnes også en del slåttestev til bruremarsj eller nyere dansetyper som for eksempel reinlender og vals. I motsetning til gamlestev og nystev har ikke slåttestevet noen fast form. Det er gjerne en blanding av korte tekster, små rimstubber og rytmeord, ofte uten noen spesiell mening, som blir sunget til slåttemelodien. Ofte blir slåttestevet også supplert med litt tralling for å få med mer av slåtten enn det teksten i utgangspunktet gir rom for.

I noen tilfeller er den instrumentale slåtten eldst, slik at slåttestevet har oppstått på et senere tidspunkt, kanskje for å kunne huske tittelen på slåtten eller for å formidle en liten historie som hørte med. Men noen ganger er det også snakk om et kort slåttestev som etter hvert har blitt bygd ut til en hel danseslått.