En skigard er et gjerde av roer eller skier som er lagt skrått over hverandre og festet mellom staurpar ved hjelp av vidjer, kvister eller ståltråd. Skigarder har vært brukt i uminnelige tider i Norge for å kontrollere husdyrene, men er nå stort sett erstattet av andre typer gjerder. Fortsatt settes det likevel opp en god del skigarder i tilknytning til fritidshus, museale institusjoner med mer.
skigard

En tradisjonell skigard


Fra gammelt av var det slik at man gjerdet inn åkrene, gjeterne skulle ha tilsyn med dyrene. Mange steder kunne gjerdingen være en hel onn. Man skulle ha gjerder mellom innmarka på naboeiendommer, mellom innmark og trøer og mot skogen.
Gjerdetilfanget ble hugget på ettervinteren. Lorentz Diderich Klüver skriver i sin Bondepraktika fra 1815 at den beste tresort til staur er einer. Hvis man ikke hadde tilgang til einer, var senvokst gran å foretrekke. Staurene burde stappes ned med med en avstand på 3 fot. Gjerdet skulle være så tett at det ikke var mulig å kaste en øks gjennom det.
Til roene, som ble lagt på skrå, ble det gjerne benyttet kløyvde smågraner. I senere tid har det også blitt brukt bakhon. Roene ble tradisjonelt festet til staurparene ved hjelp av lange og tynne grankvister. Kvistene ble varmet over et bål for å gjøres myke før de ble viklet kryssvis om staurene. Hver roe ble festet til annethvert staurpar. Skigarden skulle være så høy at den rakk opp under armene til en mann.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dybdahl, Audun (1985). Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen. Steinkjer Museum.
- Klüver, L. D. (1815), Bonde-Praktika, anvendelig ved Gaardsbrug og huuslig Drivt. Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab. Christiania.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.