sionisme

De nye nasjonale strømningene, som førte til nasjonsbygging i mange områder av Europa, inkludert Norge, førte til at også mange europeiske jøder begynte å betrakte seg som en egen nasjon med rett til et eget land. Det oppsto raskt enighet om at dette burde ligge i det som i jødisk tradisjon kalles Eretz Israel. Pogromene i Russland i 1881–1882 førte til dannelsen av Hovevei Zion (Sions venner), som opprettet og støttet nye jødiske landbrukskolonier i Palestina, som den gang var en del av Det osmanske riket.

Jødiske forfattere og tenkere (Moses Hess, Ascher Ginzberg, Martin Buber) søkte å revitalisere jødisk kultur og identitet med jødenes gamle hjemland som sentrum. Å gjenopplive hebraisk som talespråk ble en viktig del av denne ideen.

Den politiske sionismen ble grunnlagt av Theodor Herzl på den første sionistkongress i Basel i 1897, der Verdens sionistorganisasjon (World Zionist Organization, WZO) ble grunnlagt. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel. Jødisk nasjonalfond (Keren Kayemet Le-Israel) ble opprettet i Basel i 1901 med det formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer i Palestina. Etter hvert ble aktivitetene utvidet til også å omfatte utstrakt skogplanting, samt utbygging av den første nye jødiske byen, Tel Aviv.

Det første landet ble kjøpt allerede i 1905, og den første kibbutzen ble grunnlagt i Degania i 1905. Utover på 1900-tallet kom stadig nye bølger av jødiske innvandrere til Palestina, i all hovedsak fra Russland. Det ble grunnlagt stadig flere kibbutzer, de aller fleste ikke-religiøse, samt kooperative landsbyer, moshaver. De første årene konsentrerte sionismen seg om å oppnå internasjonale garantier, ikke minst fra Tyrkia som styrte Palestina.

Første verdenskrig endret den politiske situasjonen. Som et resultat av lange forhandlinger med Chaim Weizmann, som representant for World Zionist Organization (WZO), og Nahum Sokolow, fremsatte den britiske utenriksminister Arthur J. Balfour den 2. november 1917 en deklarasjon som lovet å støtte opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina og gi tillatelse til videre innvandring. Erklæringen ble overrakt til den britiske sionisten baron Lionel Walter Rothschild (1868–1937). De arabiske lederne motsatte seg i utgangspunktet ikke ideen om et jødisk hjemland, og jødene lovet å støtte opprettelsen av en større selvstendig arabisk stat i områder som tidligere lå under Det osmanske riket.

Storbritannias og Frankrikes oppdeling av området endret dette, og Palestinas arabiske befolkning motsatte seg nå videre jødisk innvandring. Allerede i 1920 ga Folkeforbundet Storbritannia et formelt mandat til å styre Palestina ut fra Balfour-deklarasjonens forutsetninger. Avtalen ble ratifisert i juli 1922, og trådte i kraft 29. september 1923. Samme år ble det tidligere Palestina delt. Områdene øst for elven Jordan ble nå kalt Transjordan, og fikk sin selvstendighet i 1946, fra 1949 under navnet kongeriket Jordan.

I 1920 ble det opprettet en ny sionistisk organisasjon, Keren Hayesod, der flere av datidens kjente personligheter satt i ledelsen (Chaim Weizmann, Albert Einstein, Ze'ev Jabotinsky). Den nye organisasjonen tok hovedansvaret for finansieringen av jødisk immigrasjon til Palestina og utbyggingen av infrastruktur. Samme år ble det opprettet en jødisk fagorganisasjon i landet, Histadrut. Like etter ble det også opprettet en paramilitær organisasjon, Haganah, som skulle beskytte de jødiske landbrukskooperativene mot angrep fra landets arabiske befolkning.

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland, og forholdene for jøder ble stadig verre, økte den jødiske innvandringen til Palestina, til tross for at de fleste jøder foretrakk å utvandre til andre land i Europa. De sionistiske organisasjonene fikk likevel økt oppslutning.

I årene 1936–1939 fant det sted en større arabisk oppstand mot jødene i Palestina, noe som førte til at britene innførte strengere restriksjoner på jødisk innvandring. I 1936 ble Balfour-deklarasjonens målsetning lagt til side, og britene foreslo å dele Palestina og gi den største delen til den arabiske befolkningen og kun en mindre del til landets jøder. Etter mange diskusjoner ble forslaget avslått av sionistene. Den arabiske siden avslo også, og planen ble senere oppgitt av britene.

Etter hvert innførte britene stadig strengere restriksjoner på jødisk innvandring og begrenset jødenes områder stadig mer, samtidig som de hevdet at Balfour-deklarasjonens mål allerede var oppfylt. I 1939 utformet britene det såkalte «White Paper», som hadde til hensikt å stoppe all jødisk immigrasjon etter 1944. Kun 75 000 jødiske immigranter skulle få innreise før den tid.

De vanskelige forholdene for jøder i Europa førte derfor til at sionistiske organisasjoner startet en utstrakt organisering av illegal innvandring til landet. I løpet av andre verdenskrig var det likevel forholdsvis få jødiske immigranter som nådde Palestina. Britene fanget opp mange båter med flyktninger og sendte dem til egne leirer, blant annet på Mauritius.

Den sionistiske bevegelsens motstand mot britene økte i etterkant av den kjente «Struma-affæren», der en båt med jødiske flyktninger fra Romania ble nektet visum til Palestina, og 764 jøder omkom i Svartehavet. En fremtid under det britiske mandatet syntes umulig. Den jødiske undergrunnsbevegelsen Irgun forberedte seg på å kjempe for en egen stat i hele Palestina.

Også i de første årene etter andre verdenskrig, da overlevende etter jødeforfølgelsene i Europa trengte et nytt hjem, fortsatte britene å hindre jødisk innvandring. Overlevende fra holocaust som forsøkte å komme inn i Palestina, ble avvist og plassert i flyktningleirer på Kypros og i Europa. Mange ble sendt helt tilbake til leirer i Tyskland. Sionismens mål ble derfor å intensivere arbeide for å opprette en jødisk stat der alle jøder kunne få et nytt og trygt hjem. En av de mest markante pådriverne for dette målet var David Ben-Gurion, som fra 1935 var formann i Jewish Agency.

I 1947 erklærte Storbritannia at de ville oppgi sitt mandat året etter og overdra Palestina-konflikten til FN. I november 1947 vedtok FN en plan for deling av Palestina i én arabisk og én jødisk stat, med Jerusalem og et område rundt som separat enhet under internasjonal kontroll. 14. mai 1948 erklærte sionistlederen David Ben-Gurion staten Israel for grunnlagt. Mindre enn 24 timer senere angrep Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak den nye staten. Israel gikk seirende ut av denne krigen, som israelere kaller frigjøringskrigen og palestinerne kaller al-Nakba, «katastrofen». Den nye statens område ble større enn forutsatt av den tidligere delingsplanen. Vest-Jerusalem og en smal korridor frem til den vestlige bygrensen ble israelsk, mens Vestbredden og Øst-Jerusalem tilfalt Jordan. En stor del av landets palestinske innbyggere forlot Israel. Forskere er ennå ikke samstemte i spørsmålet rundt i hvilken grad dette skjedde frivillig, ved press eller ved tvang.

Innenfor ortodoks og ultraortodoks jødedom er det ulike syn på sionismen og staten Israel. Noen mindre grupper (som Neturei Karta og Satmar-hasidene) anerkjenner fremdeles ikke opprettelsen av en jødisk stat før Messias' komme. Andre ultraortodokse har likevel valgt å delta i Israels politiske liv i den hensikt å få gjennomført mest mulig av sine målsetninger. Mange ser på den politiske sionismen og statens opprettelse som en innledning til den messianske tiden. Til disse hører tilhengerne av teologien som læres ved Merkaz haRav Kook jeshiva i Jerusalem. Denne retningen lærer at også sekulær sionisme er gudsinspirert, og tjener til å fremme gjenoppreisningen av det jødiske folket i sitt eget land.

Det finnes i dag ikke én eneste altomfattende sionisme. Synet på hvordan den jødiske staten skal se ut i fremtiden og hvem som skal bo der, varierer sterkt. Mange støtter den sionistiske ideen om jødisk innvandring, men ønsker en liberal sosial stat med like rettigheter for alle dens borgere. Andre, både religiøse og sekulære israelere, foretrekker en tostatsløsning. Det finnes også jøder, både i Israel og diasporaen, som oppfatter seg selv som «post-sionister» eller anti-sionister og ønsker et land der religion og nasjonalitet ikke skal være et viktig kriterium. Mange israelere ser nå på seg selv mer som borgere av et land i Midtøsten fremfor å identifisere seg med jødene i diasporaen.

Etter staten Israels grunnleggelse har både muslimske land og anti-sionister både på politisk høyre- og venstreside i Vesten drevet en økende antisionistisk propaganda. I 1975 vedtok FNs hovedforsamling resolusjon 3379, som sa at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. 72 land stemte for, 35 stemte imot, mens 32 land avholdt seg fra å stemme. I 1991 ble resolusjonen trukket tilbake ved FNs hovedforsamlings resolusjon 46/86. 111 land stemte for, 25 stemte imot, mens 13 land avholdt seg fra å stemme. 15 land var ikke til stede ved avstemningen. I 1998 uttalte daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, at resolusjon 3379 måtte betegnes som et lavpunkt i De forente nasjoners historie.

I mange lands medier og i politiske debatter, blir betegnelsen sionist likevel assosiert med ord som «okkupant», «undertrykker» og i de senere år også med nazist. Boikottaksjoner mot innkjøp av israelske varer og motstand mot å bruke israelske forskere sprer om seg i Vesten, også i Norge. Sammenligninger av Israels behandling av palestinerne og nazistenes utryddelse av jødene vekker også sterke reaksjoner i jødiske miljøer.

Også de gamle forestillingene om at jødene styrer verden, eller ønsker å styre den, er fremdeles levende mange steder i verden. Land som Iran underbygger slike forestillinger, og bøker som Sions vises protokoller selges fritt i muslimske land.

• jødenes tidlige historie
• jødenes historie
• jøder under islam
• Palestina
• Palestinas historie før 1948
• Palestinas historie etter 1948
• Israel
• Israels historie
• Jewish Agency
• antisemittisme
• Den moderne antisemittismen

• Berg Eriksen, Trond; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Cappelen Damm, Oslo.
• Dieckhoff, Alain (2003): The Invention of a Nation: Zionist Thought and the Making of Modern Israel. Hurst & Company, London, New York.
• Harket, Håkon (2001): Jødestaten: Historien om en moderne idé. Universitetsforlaget, Oslo.
• Hertzberg, Arthur (1959): The Zionist Idea: A Historical Analysis and Reader. Jewish Publication Society, Philadelphia 1997.
• Morris, Benny (2004): The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge.
• Pappe, Ilan (2014): The Idea of Israel: A History of Power and Knowledge. Verso, London.
• Rubinstein, Amnon (1984): The Zionist Dream Revisited: From Herzl to Gush Emunim and Back. Schocken Books, New York.
• Taub, Gadi (2010): The Settlers: And the Struggle over the Meaning of Zionism. Yale University Press, New Haven 2010.
• Yakobson, Alexander og Rubinstein, Amnon (2010): Israel and the Family of Nations: The Jewish Nation-State and Human Rights (Israeli History, Politics and Society). Routledge, Oxford.
• Silberstein, Laurence J, (red.) (1999): The Postzionism Debates: Knowledge and Power in Israeli Culture. Routledge, Oxford.
• Zertal, Idith og Elder, Akiva (2007): Lords of the Land: The War over Israel's Settlements in the Occupied Territories, 1967–2007. Nation Books, New York.
• Vital, David (1980): The Origins of Zionism. Clarendon Press, Oxford, New York.
• Vital, David (2001): A People Apart: A Political History of the Jews in Europe 1798–1939. Oxford History of Modern Europe.