shipibo-konibo

Arkeologer har funnet rester av 6000 år gammel keramikk langs elvebreddene ved Pucallpa. Fra og med år 900 evt. mener man å kunne påvise en shipibo-tradisjon i det arkeologiske materialet Det er spor etter handel mellom inkaer og shipibo-bosetninger langs Ucayali fra 1400-tallet.

Etter erobringen av Andes på 1530-tallet forsøkte spanske kolonister og misjonærer å vinne kontroll over Amazonas. Fransiskanerne etablerte en misjon i Pucallpa rundt 1550. Shipibo-konibo utnyttet kontakten med kolonimyndighetene til å skaffe våpen og kue andre folk i regionen. Mellom 1742 og 1760 gjorde shipibo-konibo, ledet av en tilflyttet quechua fra Cuzco, opprør mot kolonimyndighetene fordi de tapte jord og ble påtvunget «fremmede skikker». Ikke før utover på 1800-tallet maktet den peruanske stat å håndheve sin suverenitet. Pucallpa («rød jord» på quechua) ble grunnlagt i 1840-årene i en shipibo-bosetning hvor fransiskanske misjonærer drev skole.

På slutten av 1850-tallet begynte den store «gummi-boomen» i Amazonas. Pucallpa lå strategisk til mellom elvene og landforbindelsen til det sentrale Peru. Byen ble en viktig utskipningshavn for kautsjuk og man drømte om jernbane til Lima. I 1853 ankom 13 000 nybyggere (colonos) fra høylandet. Shipibo og konibo-samfunnene ble trukket inn i den nasjonale økonomien som gummitappere og dagarbeidere (peones) i jordbrukskoloniene.

I 1945 fikk Pucallpa veiforbindelse med resten av landet. Siden har en raskt voksende økonomi med base i tømmerhogst og plantasjedrift (palmeolje) ført til at shipibo-konibo er blitt marginalisert i sine egne områder. Samtidig har den langsomme kontakthistorien gitt opphav til relativt fredelige relasjoner mellom shipibo-konibo og det peruanske storsamfunnet. Fra og med cirka 1980 har de fleste shipibo-konibo vært tospråklige, de anerkjenner det statlige skoletilbudet som gagnlig, og den nasjonale økonomien byr på gode muligheter for salg av lokalt håndverk.

Tradisjonelt har shipibo-konibo levd i bosetninger på mellom 100 og 500 innbyggere langs Ucayalis evig buktende elvebredder eller ved bredden av kroksjøene elva har dannet. Ved siden av fiske og fangst har man drevet tropisk hagebruk (svedjebruk) med grøder som maniok, søtpoteter, poteter og mais. Før besto bosetningene av hyttene til en storfamilie, plassert langs elvebredden og med felles ildsted (kjøkken) mellom husene og elva. Polygami var vanlig. I noen grad var mannen med flest koner også politisk leder for bosetningen, men utover det var lederskap flytende uten noen fast klanstruktur.

Tidligere ble ekteskap arrangert av begge familier. Brudgommen flyttet simpelthen inn i brudens hushold og påtok seg å bidra med mat og arbeidskraft det første året. I dag er tendensen at hver kjernefamilie har sin egen hytte og ildsteder på den andre siden av veien gjennom bosetningen. Ved skilsmisse flytter mannen ut. Samfunnet er matrilineært med hensyn til bosted og arv av jord som er i bruk (ubenyttet land kan ryddes av enhver, men med bosetningens velsignelse). Sett med vestlige øyne er shipibo-samfunnet tolerant. Sosial kontroll består i å lære seg kodene for riktig oppførsel i forskjellige relasjoner. Sanksjoner består i sladder og hekseri. Barn oppdras med stort spillerom og det er lite familiær vold.

Hver familie dyrker kokebananer og ris for salg. Husholdene deltar i en regional pengeøkonomi slik at menn ikke lenger må arbeide for sin svigerfamilie. Menn arbeider gjerne på plantasjer rundt Pucallpa eller de migrerer til andre byer. Tilvirkning av keramikk, tekstiler og perledekor er eksklusivt kvinnearbeid. De innfløkte, buktende mønstrene (kené) representerer Ucayalis mange meandere, men kan også knyttes til myter og fortellinger. Salg av kené-kunsthåndverk til turister er blitt en viktig næringsvei.

Siden rundt år 2000 er båtturer til jungelhytter med tilbud om å delta i en ayahuasca-seremoni blitt en viktig inntektskilde. Ayahuasca er en psykoaktiv plante med lange tradisjoner som medisin og rusmiddel i denne delen av Amazonas.

Peruansk lovgivning om urfolk i Amazonas (ley de comunidades nativas), gitt i 1974 og 1978, gir kollektive rettigheter til de forskjellige folkene her og åpner for å utstede skjøter (títulos) på jorden deres. Med hjelp fra internasjonal bistand (særlig fra Tyskland og Skandinavia) har dette også skjedd, men tildelingsprosessene har tatt svært lang tid og sjelden gitt nok jord til delvis nomadiske hushold. Som andre moderne stater bygger den peruanske statens oppfatning av eiendom på fast og kontinuerlig bruk.

Liksom de andre folkene (se aguaruna) i peruansk Amazonas har shipibo-konibo dannet moderne, etnisk baserte interesseorganisasjoner som i sin tur tilhører den nasjonale urfolksorganisasjonen AIDESEP.

Lovene om urfolk i Amazonas pålegger også alle bosetninger å ha en fast lederskapsstruktur etter moderne mønster, blant annet en øverste leder (jefe, jefa) og en ansvarlig for forbindelsene med kommunen (agente municipal). I praksis glir disse rollene over i hverandre. Lederskap er stadig en flytende størrelse. I samarbeid med kommunen driver de fleste bosetningene en offentlig grunnskole med tospråklig undervisning. Videre utdanning er høyt verdsatt blant shipibo-konibo.

Trass i sin relativt tette integrering med storsamfunnet er shipibo-konibo, liksom mange andre amazonasfolk, under kontinuerlig ytre press fra arealkrevende utviklingsprosjekter og rovdrift på ressurser i en stat med svak kontroll. Etter cirka år 2010 har regionen dessuten blitt stadig hardere rammet av tørke og flom som følge av de pågående klimaendringene.

Nominelt er de aller fleste shipibo-konibo kristne, katolikker eller evangelikale. Samtidig er tradisjonelle forestillinger om en aktiv åndeverden og åndenes rolle i det sosiale liv sterkt levende. Man forestiller seg at en rekke guder og ånder befolker himmelen og at alle dyr og planter har en ånd, en yoshinbo. Man må alltid ta seg i akt for mulige negative krefter. En slags himmelstige forbinder jord og himmel. Sjamaner, som lokalt kalles vegetalista, er spesialister på å forstå disse forbindelsene. Gjennom ayahuasca-rus kan sjamanen klatre opp himmelstigen og kommunisere med åndene. Sjamaner skolert i kristne kirker erstatter gjerne åndene med kristne figurer som helgener.

Sykdom forstås som enten kroppslige eller resultat av yoshinbo. Mot de førstnevnte er moderne medisin det beste, for sistnevnte konsulterer man sjamanen. Sjamanen masserer, blåser tobakksrøyk og «synger» det ytre objektet ut. En kraftfull røst gir også grunnlag for sosialt lederskap.

Shipibo-konibos språk tilhører språkfamilien panoa som omfatter et trettitall språk i peruansk, brasiliansk og boliviansk Amazonas. De fleste av dem er utdødd, av de fem-seks som lever er shipibo-konibo det klart største.

Med tospråklig grunnskoleutdanning er shipibo skriftsatt, men det finnes lite litteratur utenom enkelte skolebøker, ordbøker, religiøse tekster og folklore. Det finnes noen lokale radiostasjoner som sender på shipibo-konibo, samt internettsider.

• amerikanske urfolk
• søramerikanske urfolk
• Perus befolkning