potet

Potetplanten blir 0,5–0,75 meter høy, og har én eller flere vingekantede og lite grenete stengler, og uregelmessig finnete blad.

Blomstene er i halvskjerm. Blomstene er radiærsymmetriske med sammenvokst krone med fem fliker. Blomsterfargen er hvit eller fiolett. Det er fem gule pollenknapper som sitter tett sammen som en kjegle i midten av blomsten.

Frukten («toppeplet») er et grønt bær med inntil 300 frø, som sjelden vil modnes i Norge. Frukt og alle grønne deler, også knoller som har ligget i lys, inneholder giftige glykoalkaloider, blant annet solanin (se potetforgiftning).

Knollene (potetene) er oppsvulmede stengeldeler med grohull («øyne»), hvorfra det utvikles stengler og trevlerøtter.

Arten Solanum tuberosum er ikke funnet i vill tilstand, men to genetiske sentre som varianter springer ut fra kan identifiseres, nemlig i de sentrale delene av Mexico og i de høyereliggende delene av Andesfjellene i Peru, Bolivia og nordvestlige Argentina.

Artene Solanum tuberosum og den nært beslektede Solanum andigenum dyrkes over store deler av verden.

I verdens potetproduksjon benyttes tusener av ulike sorter. Storbritannias potetdyrkere har for eksempel til rådighet cirka 80 sorter i kommersiell produksjon.

Til de mest dyrkede potetsortene i Norge hører Beate, Saturna, Pimpernell, Kerrs Pink, Laila, Troll, Rutt, Peik, Folva, Asterix, Bruse og Mandel.

Poteter som importeres er nypotet (særlig sorten Nicola), bakepotet (for eksempel sortene Estima, Nicola), skrellepotet (særlig sortene Folva og Sava), den franske delikatessepoteten tatte peat og blå potet (for eksempel sortene Blå congo og Kinesiske trøfler).

Sortsinndelingen baseres på dyrkningssesongene, og sortene gis benevnelser som «tidligpoteter» eller «nypoteter», avhengig av tid for innhøsting. Potetskallet på tidligpotetene er tynt og «fluffy», i motsetning til skall på poteter som tas opp senere på sommeren.

Melne potetsorter er populære i norsk middagstradisjon og har et høyere innhold av tørrstoff enn andre sorter. Blant de melne regnes Pimpernell og mandelpotet, som dyrkes på sandholdig åkerjord.

Potetknollen (poteten) er en veldig allsidig sammensatt matvare som inneholder mange viktige næringsstoffer. Proteininnholdet er riktignok lavt, men poteten har en sammensetning av aminosyrer som samsvarer godt med vårt behov, og er derfor av svært høy næringsmessig verdi. Dette, kombinert med at potetplanten er relativt lett å dyrke, gjør at poteten har hatt en svært stor betydning i kostholdet hos oss i Norge, ikke minst i krisesituasjoner. Fortsatt er forbruket av poteter relativt høyt i Norge. Av ernæringsmessige grunner anbefales det å spise mer poteter i ubearbeidet form og mindre bearbeidede poteter som snacks.

Som følge av et vanninnhold på 75 til 80 prosent, er poteter magrere kost enn kornprodukter, men i likhet med korn er stivelse det viktigste næringsstoffet i mengde. Poteter inneholder også en del kostfiber, og fordi vi spiser mye poteter, bidrar de med både jern, kalium, vitamin C og B-vitaminer som folat, selv om innholdet per vektenhet av poteten ikke er så høyt (cirka 0,4–0,9 milligram jern, 514 milligram kalium, 16 milligram vitamin C og 15 mikrogram folat per 100 gram potet).

100 gram poteter inneholder cirka 339 kilojoule, først og fremst fra karbohydratet stivelse (17,5–20 gram per 100 gram). Innholdet av næringsstoffer varierer noe med sort, årstid og lagringsforhold.

I 2018 var forbruket av ubearbeidede poteter i Norge rundt 17 kilo per person per år, ifølge Opplysningskontoret for frukt og grønt. I tillegg spiser vi 5,3 kilo bearbeidede potetprodukter per person på årsbasis.

Forbruket av poteter har gått betydelig tilbake siden begynnelsen av 1970-årene, da det var på nesten 80 kilo ubearbeidede poteter per person per år. I 1989 var det tilsvarende tallet 52 kilo og i 1999 hadde det sunket til 33 kilo ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Nedgangen har ført til at Norge – totalt sett – har mindre forbruk av poteter enn noe annet europeisk land.

Poteten formeres vegetativt med settepoteter. Poteten er altså et klonet produkt.

Poteten trives best i lett jord med god luftveksling. Ideelle lagringsforhold for poteter er 4–5 °C og relativ fuktighet så høy som mulig, uten at det dannes kondens på knollene. Lagres poteter ved temperatur under 4 °C, blir de søte på grunn av sukkeropphoping, men dette forsvinner ved en tids lagring ved over 8 °C. Knollene fryser først ved cirka −1 °C.

Poteten formeres vegetativt med settepoteter, og en potetsort er på denne måten et klonet produkt. Derfor er det i prinsippet enkelt å holde sortene slik de er, uten innblanding av andre trekk fra andre sorter. Ulempen er at skadeorganismer kan infisere settepotetene, fordi sykdommer følger settepotetene fra morplanten. Dyrking av sertifiserte settepoteter (prebasis; se frøavl) består i hovedsak av å fremskaffe smittefrie settepoteter. Flere viktige sorter har vært smittet med virus.

Potetringbakteriose er svært utbredt. For å få bukt med disse sykdommene brukes meristemkultur. I lengre tid har vi hatt sorter som er resistente mot potetkreft. Nye sorter er også resistente mot potetcystenematode (se nematode). Avl av sertifiserte settepoteter under oppsyn av Mattilsynet skjer hos noen utvalgte produsenter. Ved sortsforedling er avkastningsevnen viktig. For fabrikksorter og fôrsorter er denne gjerne uttrykt ved prosent stivelsesinnhold og total tørrstoffavling. For matsorter er grad av melenhet/fasthet og smak, samt form, farge og størrelse viktig.

På grunn av fare for oppformering av skadegjørere (for eksempel nematoder) bør potet ikke dyrkes oftere enn hvert tredje år på samme jordstykke. Varmebehandling (20–25 °C) i 8–10 dager eller lysgroing ved 12–20 °C i 3–4 uker før setting øker avlingen og fremskynder potetmodningen.

Potetplanten kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor den med sikkerhet har vært dyrket i cirka 3000 år. Noen forskere anslår at poteten har vært dyrket av den opprinnelige befolkningen i området fra 4000 til 7000 år tilbake. Til forskjell fra mange andre matplanter kan potet dyrkes i svært høytliggende fjellområder; typisk for Andesfjellene, og poteten ble derfor en viktig basiskost for de hardføre folkene som lever i disse traktene.

Poteter dyrkes i over 100 land, med Kina, India, Russland, Ukraina og USA som de avgjort største produsentlandene (se tabellen).

Det ble i 2004 produsert 360 000 tonn poteter i Norge fordelt på 141 000 mål (dekar) dyrkingsareal. Dette gir cirka 2550 kilo poteter per dekar. Normalt lagringssvinn er ti prosent.

Tabellen under viser prsproduksjon av poteter i 1000 tonn i 2003 og 2017

^{Kilde: FAOSTAT (statistikk fra FAO )}

Potet hører til søtvierslekta, som betyr at den er i nær slekt med aubergine og til dels tomat og paprika. Man kjenner til cirka 100 ville, knolldannende arter i søtvierslekta og 7–8 lokalt dyrkede arter. Søtpotet hører ikke til samme slekt som potet, men til praktvindelslekta.

• norsk mat og matkultur
• lompe
• potetforgiftning – veterinærvitenskap
• søtvierfamilien
• eggsporesopper

• Norgeshistorie på nett: Da poteten kom til Norge
• Norgeshistorie på nett: Leserinnlegg om potet i Norske Intelligentz Seddeler
• Lokalhistoriewiki: Poteten