paddeiguaner

Slekten omfatter relativt små pannekakeflate øgler med rund omkrets og avrundet snute. Kroppslengden varierer fra 53 millimeter hos P. sherbrookei til 109 millimeter hos P. asio. Vekten for de to artene er henholdsvis 5,7 og 40,2 gram. Halen er kort, cirka 40 prosent av kroppslengden. Hunnen er større enn hannen. På hode og rygg har de hornaktige utvekster og pigger. Kroppsform og farge gjør dem svært godt kamuflert på bakken. I tillegg har de en stillesittende levemåte, og de flytter seg ikke før man nesten tråkker på dem. Den flate kroppsformen kan være en tilpasning til liv i åpent terreng. De kaster lite skygge og er derfor vanskelig å oppdage for rovfugler og andre predatorer. De har ikke evne til å skifte farge.

Paddeiguanene lever hovedsakelig i det sørvestlige USA og Mexico, med noen få arter nordover til det sørlige Canada og sørover til Guatemala.

De finnes oftest i tørre eller halvtørre, ørkenaktige landskaper, men enkelte forekommer også i fuktigere områder, som skogkanter, buskmarker og til dels i fjellstrøk. Mange arter har et stort aktivitetsområde, for eksempel P. cornutum med 10 800 kvadratmeter. I motsatt ende av skalaen er aktivitetsområdet til P. solare bare 110 kvadratmeter. Artene som vandrer over store områder finnes helst i områder med mye sand der de lett kan grave seg ned.

Noen paddeiguaner har vist betydelig bestandsnedgang, men foreløpig er ingen av dem oppført på IUCNs liste over arter i umiddelbar fare. P. mcallii i grenseområdene mellom USA og Mexico står imidlertid i kategorien nær truet. Enkelte arter, som for eksempel P. cornutum, har forsvunnet fra en stor del av sitt opprinnelige utbredelsesområde. Dette skyldes habitatendringer, urbanisering, vegbygging, økt predasjon fra hunder og katter, samt fangst for hobbydyrmarkedet. På grunn av sin særegne diett fungerer imidlertid paddeiguanene dårlig som hobbydyr.

Paddeiguanene er dagaktive og tilbringer mye tid i solen. Mange graver seg ned i sanden om natten. Deres normalt stillesittende levevis har sammenheng med deres spesielle næringsvalg. De lever hovedsakelig av maur. Vanligvis sitter de stille ved en maursti og snapper et bytte så snart de har svelget det forrige. Noen maurarter kan imidlertid være så aggressive at paddeiguanene må skifte jaktmarker. Flere arter som lever i tørre områder kan samle dugg eller regnvann på ryggen og lede det til munnen ved hjelp av kapillærkrefter. Minst åtte arter har utviklet en spesiell forsvarsmekanisme som de bruker hvis de angripes av hundedyr eller kattedyr. Når de ikke er i stand til å unnslippe predatoren, kan de punktere en arterie i øyekroken og sprute blod inn i munnen på angriperen. Blodet inneholder usmakelige stoffer som virker avskrekkende på predatoren. Disse stoffene har de trolig syntetisert fra maurene de spiser.

Paddeiguaner er ikke territorielle og aksepterer artsfrender i sin nærhet. Det finnes både eggleggende og levendefødende arter. Sammenlignet med andre iguaner produserer de store kull, og ungene som klekkes eller fødes er relativt små. Hunnen vokter over eggene og passer på ungene en tid etter fødselen. Det er observert at hunnen har angrepet små slanger som har prøvd å spise eggene hennes. Eggenes utviklingstid er forholdsvis kort. P. coronatum skiller seg fra sine slektninger ved å pare seg mage mot mage. Under paringen ligger hunnen på ryggen med hannen over seg, og han biter tak i strupen hennes.

Middels levealder for de artene som er best studert er 8 år, med variasjon fra 5 år (P. modestum) til 13,7 år (P. asio)

Paddeiguanene har mange likhetstrekk med molokøglen, en agam som lever i Australia. Begge har en kropp dekket av pigger, de lever av maur, holder til i tørre områder og kan samle dugg på ryggen og lede vannet til munnen. Dette er et eksempel på konvergent evolusjon hos arter som ikke er nært beslektet.

• øgler
• iguaner