nymarxisme

De nymarxistiske nylesningene motsatte seg den ortodokse marxismen som lå til grunn for det kommunistiske Sovjetunionens styringspolitikk. De erstattet dialektisk materialisme og proletariatets diktatur, som var sentrale byggestener i stalinismen, med Marx' tidlige idéer om fremmedgjøring, frihet og menneskelig selvrealisering. Flere hevdet også at Marx' teorier fra 1800-tallet måtte oppdateres i lys av nye samfunnsutviklinger, slik som massekultur, fascisme, demokratisering og kolonimaktenes verdenskrig. I noen tilfeller ble også psykoanalysen bragt inn i marxistisk teori i sammenheng med temaer som fremmedgjøring, konformitet og klassebevissthet.

Blant tysktalende tenkere blir Ernst Bloch og Georg Lukács samt den såkalte Frankfurterskolen med blant andre Theodor Adorno, Max Horkheimer og Herbert Marcuse iblant referert til som nymarxister. I Frankrike ble humanistiske nylesninger av Marx, i lys av den franske oversettelsen av De økonomisk-filosofiske manuskripter, først ført i pennen av katolske intellektuelle, men det var de franske eksistensialistene med Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir og Maurice Merleau-Ponty i spissen som ble spesielt innflytelsesrike gjennom 1940- og 1950-tallet med et nymarxistisk fokus på fremmedgjøring og menneskelig frihet.

En humanistisk form for marxisme ble del av Sovjetunionens offisielle doktrine under partikongressen i 1956 da statslederen Nikita Khrusjtsjov innledet avstaliniseringsprosessen. Humanistisk marxisme ble deretter offisiell doktrine for flere europeiske kommunistpartier, deriblant det italienske.

I løpet av 1960-tallet mistet den humanistiske nymarxismen sin popularitet. Dette skyldtes delvis nye teoretiske strømninger som strukturalisme, for eksempel med Louis Althusser og Michel Foucault, poststrukturalisme samt dekonstruksjon ved Jacques Derrida, delvis nye politiske bevegelser knyttet til avkolonisering, feminisme og ungdomsopprør.

• marxisme
• kommunisme
• fremmedgjøring