narhval

Som nyfødte er narhvalene ensfarget gråbrune. Med årene vil buken bli lysere og ryggen noe mørkere. Ryggen og sidene vil etter hvert bli overstrødd med svarte flekker som gir narhvalene et nærmest leopardlignende utseende. Eldre hanner blir gjerne helt lyse, nærmest hvite, bortsett fra de svarte flekkene på ryggsiden.

Narhvalene mangler ryggfinne, men har en langsgående kam øverst på ryggen. De har både tykt skinn og et solid spekklag, og dette er utvilsomt fordelaktig for dyr som skal svømme under både tett og tykk drivis. Halefinnen er konkav i bakkant.

Utvokste hanner kan bli 4–5 meter lange og veie rundt 1600 kilo. De noe mindre hunnene blir sjelden mer enn 4 meter lange og opptil ett tonn tunge.

Narhvalen er en rent arktisk hval som er utbredt hele veien rundt Nordpolen. Den forekommer i det nordlige Stillehavet, men er mest vanlig i Atlanterhavet. Der finnes den først og fremst i områdene mellom Grønland og de arktiske delene av Canada. I europeiske farvann forekommer den særlig langs østkysten av Grønland, ved nordkysten av Svalbard, omkring Franz Josef Land og ved Novaja Zemlja. Vandringene bestemmes hovedsakelig av driviskantens lokalisering, hvilket vil si at den trekker i sørlig retning om høsten og nordover igjen når våren kommer. Ved norskekysten er narhvalen en uhyre sjelden gjest, men det fins observasjoner av enkeltdyr i Steigen, Lofoten og Vesterålen.

I de fleste områder holder narhvalen seg i kystnære, grunne og relativt isfrie områder i sommerens yngleperiode. På høsten vandrer de ut fra land mot dypere vann hvor de oppholder seg og beiter hele vinteren og våren. Gjerne i områder med tykk og tung drivis, men med råker der dyrene kan komme opp og puste. I områdene ved Svalbard er det mye som tyder på narhvalene oppfører seg noe annerledes i og med at de holder seg i de dypere områdene lenger til havs mer eller mindre året rundt.

Fra tid til annen kan det hende at vinterisen legger seg over områder der narhvalene jakter på mat slik at de ikke klarer å få tilgang til åpent vann. I slike tilfeller må hvalene sjøl holde åpen råk i isen slik at de kan komme opp for å puste. Frosten vil imidlertid motarbeide de innesperrede dyrenes bestrebelser slik at hullet blir stadig mindre. I slike hull (også kalt «savssats») kan inuittenes fangstmenn gjøre gode fangster. Fryser hullene helt igjen kan det også hende at hele flokken drukner under isen.

Narhvalene er utpregete flokkdyr som vanligvis opptrer i grupper på 10–20 dyr. Når de er på vandring er det også sett større flokker, noen ganger på flere hundre dyr. Voksne hanner danner gjerne egne flokker, mens hunner, kalver og umodne hanner utgjør en annen flokktype. Enkeltdyr kan også påtreffes – disse er som regel hanner.

Narhvalene kommuniserer med hverandre med plystre- og pulslyder. De benytter også ekkolokalisering, både til å navigere og til å finne byttedyr. Dyrene produserer høyfrekvente, kortvarige klikkelyder som rettes framover i vannet. Så tolker de ekkoet som reflekteres og kan dermed få en oppfatning av både omgivelsene og eventuelle byttedyr. I prinsippet akkurat det samme som fiskerne gjør når de anvender ekkolodd for å finne fisk.

Fordi narhvalen fanges av inuitter i både Grønland og Canada blir det med jevne mellomrom gjennomført flybaserte tellinger av arten. Nåværende status tilsier at hele bestanden består av mellom 85 000 og 100 000 dyr. De fleste av disse dyrene fordeler seg på flere mindre bestander som holder til i drivisområdene i de arktiske delene av Canada og langs vestkysten av Grønland. På Grønlands østkyst finnes en egen liten bestand, likeledes en egen bestand knyttet til Svalbard og de arktiske delene nordvest i Russland. Under en flybasert telling nord av Svalbard i august 2015 ble det beregnet at det fantes rundt 840 narhval langt inne i drivisen i dette området. Nyere studier viser at narhvalens ulike bestander er genetisk adskilte, og at hver bestand har sine faste sommer- og vinterområder.

Det har aldri vært noen form for kommersiell fangst av narhval, men inuitter på Grønland og i arktisk Canada har i alle år jaktet på arten. Tidligere ble hundespann, kajakk og håndharpun benyttet ved fangsten, nå har for det meste snøscootere, motorbåter og moderne rifler overtatt. Årlige gjennomsnittsfangster i nyere tid har ligget på 700–800 dyr på vestsiden av Grønland mens bare noen få titalls dyr tas på Grønlands østside.

For inuittene er narhvalen viktig både på grunn av kjøttet og det tykke skinnet med spekk. Kjøttet blir spist som hverdagsmat av både mennesker og hunder, skinn med spekk er regnet som en delikatesse som blir skåret i terninger («mattak») og enten fortært rått eller etter flere måneders lagring. Støttennene er også verdifulle og kan fremdeles gi fangstfolkene en betydelig inntekt. I gamle dager ble tennene enten malt opp til pulver med mange anvendelsesområder (mot sykdom, til økt potens eller til mer okkulte formål) eller de ble brukt som de var som gilde pyntestaver for dem som satt godt i det. I dag selges støttennene mest som suvenirer.

På grunn av sin sparsomme forekomst er det naturlig at narhvalens betydning for fangstfolk ved Svalbard har vært liten. Riktignok ble det fanget narhval, særlig på Nordaustlandets nordside, på de fleste fangstekspedisjoner som ble utrustet og sendt nordover i gamle dager. Arten var imidlertid nærmest å regne som en bonusfangst og oversteg bare unntaksvis 15 dyr per år. Det var særlig støttanna som var verdifull.

I dag er narhvalen fredet i norske farvann, herunder inkludert Svalbard, mens Grønland og Canada samarbeider om forvaltning av dagens narhvalfangst i sine områder. Fangsten er basert på årlige kvoter, og Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) er sentral i denne forvaltningen.

• tannhvaler
• narhvalfamilien
• hvithval