mesosfæren

Grensene for mesosfæren defineres fra temperaturkurven (se figur). Det er fallende temperatur med høyden gjennom hele mesosfæren, fra stratopausen med et temperaturmaksimum på cirka 0 °C til mesopausen med et minimum på cirka –80 °C. Dette er også det kaldeste området i atmosfæren, og temperaturen kan gå helt ned til –130 °C i polarområdene om sommeren.

Sammensetningen av gasser i mesosfæren avviker lite fra det man finner i stratosfæren, og de dominerende gassene er nitrogen og oksygen. Ozon er også en betydelig sporgass, men den er mindre viktig enn i stratosfæren. Ellers finnes det store sammensatte partikler, aerosoler, og til tider også iskrystaller og støvpartikler.

Et spesielt fenomen som forekommer i mesosfæren er lysende nattskyer. Disse opptrer i cirka 85 km høyde ved høye breddegrader om sommeren. Skyene antas å bestå av iskrystaller. En kilde for vann som må til for å danne iskrystaller, kan være spalting av metan. En økning i forekomst av lysende natthimmelskyer de siste årene kan ha sammenheng med klimaendringer.

Transportprosessene i mesosfæren er kompliserte. Tyngdebølger og turbulens er viktig i tillegg til globale vindsystemer.

Mesosfæren er kanskje den del av atmosfæren som er minst utforsket og kjent. Det skyldes blant annet at høydeområdet er lite tilgjengelig; det er for høyt til å nås med ballonger og for lavt til å bli dekket av satellitter. Raketter har riktignok gitt mye informasjon, men disse kan bare utføre punktmålinger. Fjernmåling fra bakken med spesielle radarer og lidar, og fra satellitt med ulike optiske instrumenter blir i dag brukt til å studere mesosfæren. Alomar-observatoriet på Andøya er spesielt utrustet for slike studier.

• atmosfæren
• stratosfæren
• lysende nattskyer