makrellstørje (fiske)

Inntil 1945 var norsk fiske ubetydelig, men det vokste raskt etter at snurpenot ble tatt i bruk. I toppåret 1952 ble det fisket 11 500 tonn, men utover 1960 og 1970-årene gikk fisket sterkt tilbake og fra slutten av 1980-årene ble makrellstørje bare fisket som bifangst. På grunn av bestandens tilstand ble fisket etter makrellstørje forbudt i Norge i 2007.

I 2014 ble det åpnet for forsøksfiske i norske farvann, og fra 2017 har makrellstørjefisket blitt gjennomført som et ordinært fiske. I 2018 fisket norske fartøy 56 makrellstørjer med en totalvekt på 10,4 tonn. I tillegg ble tre makrellstørjer tatt som bifangst, mens seks størjer gikk inn i oppdrettsmerder. Vekten av disse utgjorde til sammen 1,1 tonn. I 2019 ble det fisket 49,3 tonn makrellstørje. Både i 2018 og 2019 lå fangsten under de fastsatte kvotene.

Makrellstørje ble tidligere fisket med snurpenot eller fanget med harpungevær. I dag fiskes makrellstørje med snurpenot og line. I tillegg tillates et fang- og slippfiske med stang for merking.

Makrellstørje er det som i FNs havrettskonvensjon defineres som en langtmigrerende art som forvaltes av den internasjonale fiskeriforvaltningsorganisasjonen The International Commission for the Conservation of Atlantic Tunas, ICCAT, der Norge er ett av 48 medlemsland. Norge var gjennom mange år observatør i ICCAT, men ble medlem i organisasjonen fra 2004.

Fisket i Norge er kvoteregulert av ICCAT med kvoter på 104 tonn i 2018 og 239 tonn i 2019. De største fangstene av makrellstørje tas i Middelhavet, Biscayabukta og sørover i Atlanterhavet. ICCAT publiserer fangststatistikk, men den betegnes som usikker.

• makrellstørje
• fiskeri
• Norsk fiskerihistorie

• Fiskeridirektoratet. Reguleringsmøtet 2019
• ICCAT
• De forente nasjoners havrettskonvensjon Vedlegg I. Langtmigrerende arter

• Tangen, Magnus (1999). Størjefisket på Vestlandet. Eide Forlag