langrenn – Store norske leksikon

Langrenn er en nordisk idrett og mosjonsaktivitet hvor man bruker ski for å bevege seg på snø. Det konkurreres på distanser fra sprint på rundt 1 km til 50 km i vanlige konkurranser, mens det i turrenn kan være enda lengre løyper.

Fra å være en måte å ta seg fram på i snødekt terreng, til jakt, militær aktivitet, eller bare transport, blir langrenn i dag drevet hovedsakelig som konkurranse, trening eller rekreasjon i ferdig oppkjørte løyper.

Langrenn er en av Norges mest populære idretter, både når det gjelder antall deltagere og mediainteresse. Rekrutteringen til grenen er imidlertid under press, både på grunn av økt konkurranse fra andre aktiviteter og dårligere tilgang på snø i folkerike områder. Mange steder produseres det kunstsnø for å kunne tilby langrennsmuligheter ved mangel på natursnø.

Langrenn som konkurranseidrett

Langrennsløperen Thomas Helland Larsen krysser mållinjen under ungdoms-OL i 2016.

Mållinje

Av Idrettsforbundet.

Lisens: CC BY NC 2.0

Det finnes spor av konkurranser i skiløping tilbake til vikingtiden. I nyere tid kom skirenn på andre halvdel av 1800-tallet inn i mer organiserte former. Husebyrennet og etter hvert Holmenkollrennene ble ledende nasjonale begivenheter.

Fra starten av den organiserte idretten var kombinert den viktigste skigrenen i Norge, fordi man ble ansett som mest komplett som skiløper om man behersket både langrenn og hopp. Først utover på 1930-tallet aksepterte Norges Skiforbund gradvis en spesialisering som allerede hadde pågått lenge i de to andre ledende langrennsnasjonene: Sverige og Finland.

Stilarter og teknikk

Langrenn i dag deles inn i to stilarter: Klassisk stil og fristil. I klassisk stil brukes diagonalgang og staking, mens det ikke er lov med skøytetak. I fristil kan alle teknikker brukes, det betyr skøyting i konkurranser siden det går raskere.

Skøytetak har blitt benyttet i langrenn siden tidlig på 1900-tallet, særlig i flate løyper. Det var imidlertid først på 1980-tallet skøytingen kom for fullt i konkurranseidretten. Finnen Pauli Siitonen brukte skøyting i turrenn og amerikaneren Bill Koch tok teknikken videre inn i verdenscupen.

I 1985 sto langrennssporten ved et veiskille. I sesongen 1984–1985 begynte løpere å stille med ski uten festesmøring i konkurranser i større grad enn tidligere. Norges Skiforbund og den norske landslagsledelsen var sterkt i mot skøytingen og mente det både var skadelig og stygt. De trodde teknikken raskt ville bli forbudt. Da skøytingen allikevel ble tillatt i VM i Seefeld i 1985, var det kun noen av de norske løperne som var forberedt. Sommeren 1985 ble langrennsøvelsene delt slik vi kjenner dem dag, i to ulike stilarter.

Begge stilartene har utviklet seg kraftig over tid. Klassisk stil har gått fra klar overvekt av diagonalgang, med innslag av staking på flatmark, til overvekt av staking med diagonal i kun ganske bratte motbakker. I turrenn (langløp) har staking tatt fullstendig over for de beste løperne. I konkurranser i verdenscupen blir det ofte lagt inn soner med forbud mot staking for å bevare diagonalgang. I fristil har teknikken dobbeldans blitt gradvis mer og mer dominerende over tid og i stor grad tatt over for padleteknikken.

Øvelser

Birkebeinerrennet. Løpere fotografert like etter start. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Birkebeinerrennet

Av Scan Foto/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

De tradisjonelle langrennsøvelsene var 18 kilometer (fra 1950-tallet 15 kilometer) og 50 kilometer. 30 kilometer var populært i Finland og ble ofte benyttet også i Norge. Stafett kom på VM-programmet i 1933, med fire etapper på 10 km hver.

For kvinner var distansene først 10 km og 5 km da de fikk konkurrere internasjonalt fra starten av 1950-tallet. På 1990-tallet kom sprintøvelsen, en utslagskonkurranse med heat i korte løyper på mellom 1 og 1,5 km. Sprint ble VM-øvelse for første gang i 2001 og OL-øvelse i 2002.

Det har tradisjonelt vært enkeltstart med faste tidsintervall, men fra 1990-tallet ble fellesstart og jaktstart mer og mer vanlig. De første VM-øvelsene med fellesstart var i 2003.

I 2003 kom også den nye konkurranseformen skiatlon. Her er det fellesstart med skifte av skiteknikk og ski midtveis. I lagsprint er det tomannslag, der man går flere runder og veksler for hver runde. Lagsprint kom på VM-programmet i 2005.

Internasjonalt har langrenn vært med i OL siden starten i 1924. Det første verdensmesterskapet ble arrangert i 1925 og har siden 1985 blitt arrangert hvert annet år. Det har blitt arrangert verdenscup årlig siden 1981–1982-sesongen.

Turlangrenn er konkurranser med fellesstart og aldersklasser over relativt lange distanser, opptil 100 km (for eksempel Birkebeinerrennet og Vasaloppet).

Foto av folkehav langs langrennsløype — Publikum møtte opp i hundretusentall under si-VM i Holmenkollen i Oslo i 2011. Under de elleve konkurransedagene løste totalt 270 000 billett, mens man regner med at over 300 000 fulgte konkurransene langs løypa utenfor arenaen.

Foto av publikum ski-VM 2011

Av Kyrre Lien/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Langrenn som fritidsaktivitet

Foto av kvinne med treski og staver. — Dronning Maud på ski ved Frognerseteren i februar 1937. Kongefamilien bidro helt fra 1905 til å gjøre skisport til en populær rekreasjon og idrett i Norge.

Foto av dronning Maud

NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Langrenn er en av de mest utbredte fritidsaktivitetene utendørs i Norge. Uttrykket «nordmenn er født med ski på beina» forteller mye om tradisjonen langrenn har. Det er en aktivitet som er enkel, og derfor kan gjøres av hele familien samlet. Man kan selv velge hvor langt og hvor kupert man vil gå. Stadig forbedret utstyr og forenkling av skismøring ved bruk av skøyteski eller fellski gjør langrenn tilgjengelig for mange.

Undersøkelser på 2010- og 2020-tallet, blant annet fra Statistisk sentralbyrå, viser at det er en nedgang i antall nordmenn som går på ski. Tallene varierer mye ut fra hvor gode snøvintrene er. Mangel på snø gjør at flere og flere vokser opp «uten ski på beina». Med færre gode langrennsdager blir også kostnadene til utstyr en faktor for en del. Særlig blant dem som ønsker å konkurrere, opplever mange økte krav til godt utstyr.

En ung skiløper går langrenn på Vegglifjell i Numedal i februar 2017. I Norge lærer mange barn å gå på ski veldig tidlig.

Foto av ung skiløper

Av Tor Richardsen/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Utstyr

Magne Myrmo blir verdensmester på 15 km i Falun 1974, som siste utøver på treski.

Falun 1974

Av Lasse Klæboe/Nå/Arkivverket.

Lisens: CC BY SA 4.0

Skiene til bruk i langrenn er smalere og lettere enn ski til for eksempel hopp og alpint. Det finnes ulike ski til klassisk og til skøyting, der skøyteskiene er mye stivere enn en klassisk ski. Lengden på skiene bestemmes ut fra kroppslengde, normal 15–20 cm lenger for klassisk ski og 5–10 cm lenger for skøyteski. For turgåing har fellski blitt vanlig, da slike ski krever lite preparering og fungerer godt på mange ulike snøforhold. Det finnes egne skisko som festes til skien med en spesialbinding. Det brukes ulike typer sko til klassisk og skøyting, der skoene til skøyting har en mye stivere såle og mer støtte til ankelen.

Langrennsskiene var opprinnelig laget av ulike treslag. I Norge brukte man før andre verdenskrig hovedsakelig hickoryski, mens ski laget av bjørk var mest vanlig i Finland. Etter hver fikk treskiene en plastsåle, før det store gjennombruddet for glassfiberski kom under VM i 1974. I det mesterskapet ble Magne Myrmo den siste verdensmesteren som gikk på treski da han vant 15 kilometer. Langrennski inneholder fortsatt noe tre, men domineres nå av kunststoff.

En langrennsløper bruker skistaver, til klassisk stil er de normal rundt 30 cm kortere enn kroppslengde, mens de til skøyting er om lag 20 cm under kroppslengden. I større konkurranser er det et regelverk som regulerer hvor lange staver det er lov å bruke i klassisk stil.

Største utøvere

Norge har gjennom skihistorien vært den mestvinnende nasjonen i langrennssporten. Langrenn er også den idretten i olympiske leker der Norge har vunnet flest medaljer.

Den mestvinnende norske langrennsløperen gjennom tidene er Marit Bjørgen, som konkurrerte internasjonalt fra 1999 til 2018. Andre store kvinnelige utøvere er blant annet Therese Johaug, Bente Skari og Berit Aunli.

På herresiden regnes Bjørn Dæhlie som tidenes største norske skiløper. Norge har hatt mange store stjerner gjennom historien, blant annet Thorleif Haug, Gjermund Eggen, Oddvar Brå, Vegard Ulvang, Petter Northug og Johannes Høsflot Klæbo.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Gotaas, Thor (2003): Først i løypa : historien om langrenn i Norge.
Alnæs, Karsten (2007): Jeg spenner mine ski. Historien om norsk skikultur.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Langrenn

Jørn Sundby