korstogstida

Korstog trakk veksler på etablerte idéer og tanker om rettferdig og hellig krigføring, som hadde røtter tilbake til gresk og romersk tenkning og Oldkirken i antikken. I samtida ble korstog forstått som alle de kampanjer proklamert av pavemakten og ført på vegne av Gud, Kristus eller det kristne fellesskapet. De nære båndene til pilegrimstradisjonen gjorde at korstog skilte seg fra andre former for kristen hellig krig ved at deltakelse ble ansett som en botshandling der deltakerne ble lovet en eller annen form for avlat.

En eldre, men utbredt oppfatning er at korstog var de militære kampanjene som utgikk fra Europa mot de østlige delene av Middelhavet med det målet å enten erobre eller beskytte Jerusalem og de kristne hellige stedene i Det hellige land fra muslimsk herredømme. I nyere forskning har en beveget seg vekk fra et slikt ensidig geografisk fokus og vektlegger i større grad tilstedeværelse av pavelig autoritet og kirkelig involvering i organiseringen. I middelalderen ble korstog i stor grad forstått som alle de kampanjer som ble autorisert som korstog av paven og forkynt gjennom den katolske kirkens apparat og hvor enkelte av deltakerne avla korstogsløfter og iført seg korsmerker, som ble sydd på klærne. I tillegg ble korsfarere lovet visse juridiske og åndelige privilegier av kirken, inkludert en eller annen form for avlat. Korstogsløftet innebar at korsfareren for en tidsavgrenset periode (korstogets varighet) hadde samme status som geistlige og stod under kirkens beskyttelse.

Fra å være en serie av usammenhengende hendelser utviklet korstogene seg over etter hvert tid å bli en strømlinjeformet bevegelse og uttrykket ble gradvis mer institusjonalisert. Det tok likevel nesten hundre år før alle de juridiske og åndelige aspektene ved bevegelsen var fullstendig avklart av teologer, kirkerettslærde og pavemakten mot slutten av 1100-tallet. På 1200- og 1300-tallet begynte pavekirken å beskatte geistligheten, noe som første til ytterligere sentralisering av pavekirken. I tillegg begynte kirken i samme periode å tillate at personer kunne fri seg fra avlagte korstogsløfter gjennom å gi økonomiske bidrag og samtidig motta den lukrative korstogsavlaten. Det la på sikt grunnlaget for den senere så beryktede avlatshandelen i senmiddelalderen. På grunn av fenomenets svært dynamiske og omskiftelige karakter er det vanskelig å unngå grove overforenklinger i forsøket på å definere hva korstog til enhver tid ble opp forstått å være.

Den nye forståelsen av korstogene har betraktelig utvidet fenomenets omfang både i tid og rom. Korstogene startet med pave Urban 2.s proklamering av Det første korstoget i 1095 ved kirkekonsilet i Clermont. Fra starten i 1095 var det nesten ikke ett år de neste fem hundre årene der et korstog enten var under planlegging eller underveis et sted i verden. Korstogene ble utkjempet over enorme distanser, slik som i Levanten, Middelhavet, Nord-Afrika, Den iberiske halvøya, Baltikum, Sør-Frankrike, England, Øst-Europa og flere andre steder innad i den vestlige kristenheten. Med europeeres oppdagelse av Amerika ble også korstogstanken eksport til det nye kontinentet med spanjolene på 1400- og 1500-tallet.

I eldre historieskriving var korstogene klart definert i tid. Kronologisk startet korstogene med Det første korstoget i 1095 og tok slutt da siste rest av det latinske kongedømmet Jerusalem falt med mamelukkenes erobring av Acre i 1291. Det utvidete korstogsbegrepet medfører derimot at forskere i dag ikke er enige om når korstogene tok slutt. Enkelte setter sluttstrek ved reformasjonen tidlig på 1500-tallet, siden deler av Nord-Europa brøt med pavekirken og dermed også korstogenes øverste autoritet. Andre mener at korstogene fortsatte uforstyrret i Sør-Europa utover på 1500- og 1600-tallet, blant annet som flere hellige ligaer i kampene mot Det osmanske riket. Ved inngangen til 1600-tallet synes derimot korstogene i stor grad å framstå som et avsluttet kapittel.

Korstog ble aldri utelukkende ført mot muslimer, men snarere flere ulike grupper som til ulike tider ble definert som kristendommens fiender av paven. Det innebærer at korstog i middelalderen ble rettet mot muslimer, hedninger, mongoler, kjettere, husittene, ortodokse kristne og pavemaktens politiske fiender i Italia. Selv om jøder aldri offisielt var mål for pavelig autoriserte korstogskampanjer, utløste forkynnelse av nye korstog ofte pogromer og overgrep mot jødiske samfunn i Vest-Europa, slik som i Rhinland i 1096. I tillegg til de offisielle korstogene oppstod det flere steder i høy- og senmiddelalderen en rekke mer folkelige utslag av korstogsiver. Det ga seg utslag i en rekke uautoriserte kampanjer, slik som det såkalte barnekorstogene i tyske og franske områder i 1212 eller gjeterkorstogene i Frankrike i 1251 og 1320. Slike hendelser var ofte spontane og skjedde som en reaksjon på mislykkede offisielle korstogskampanjer.

For den tidligste perioden fantes det ikke et eget begrep for å beskrive korstog. I stedet finner en i kildematerialet ofte enten ulike omskrivninger eller begrep lånt fra den eldre pilegrimstradisjonen, som korstogene vokste ut av. I de eldste korstogskrønikene ble det første korstoget derfor ofte omtalt som en peregrinatio («pilegrimsferd») og korsfarerne som peregrini («pilegrim»), noe som kan gjøre det vanskelig å klart skille mellom korsfarere og vanlige pilegrimer. Disse ekspedisjonene kunne omtales som pilegrimsferder eller -reiser (iter) og korstogshærer som militia Dei eller Christi («Guds hær» eller «Kristi hær»), og korsfarere som bellatores Domini («Guds krigere») eller milites Christi («Kristi riddere»).

Mot slutten av 1100-tallet dukket tekniske benevnelser på latin opp, slik som cruce signatus eller crucesignatus («signet med korset»). Korsfarere var særlig forbundet med symboler, slik som Det hellige kors, og Kristi formaning i Lukasevangeliet om at: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk 9:23). Det kom også til uttrykk i det korsmerket korsfarere bar som et symbol på sine avlagte korstogsløfter. Først omkring 1200 begynte enkelte mer spesifikke dialektord å dukke opp, slik som crozada i Spania eller croisade på fransk, mens den eldste referansen til det engelske ordet crusade er fra 1577. I Skandinavia dukket ordet korstog først opp i Danmark og Norge mot slutten av 1700-tallet som en direkte oversettelse fra det tyske ordet Kreuzzug som hadde kommet i bruk tidligere i det samme århundre.

Det har vært vanlig i historieskrivingen om å omtale de ulike korstogene fra Europa til Midtøsten på 1100- og 1200-tallet etter nummer, slik som Det første korstoget, Det andre korstoget, Det tredje korstoget, og så videre. Denne inndelingen gjenspeiler ikke hvordan korstog ble omtalt i samtidige kilder, men ble gjort av senere historikere for å skille de ulike kampanjene fra hverandre. I kildene fra middelalderen er de store internasjonale korstogene til Levanten ofte omtalt som såkalte passagium generale («stor ekspedisjon») for å skille dem fra de mange mindre, enkeltstående kampanjer under ulike ledere eller herskere, såkalte passagium particulare, som jevnlig dro ut fra hele Europa i samme periode.

Nummereringen av korstogene begynte i stor grad å ta form først på 1600-tallet for å skille de ulike ekspedisjonene fra hverandre og skape en kronologi. Det er imidlertid ingen konsensus om en korstog-kanon, verken hvor mange ekspedisjoner som skal nummereres eller hvilke som skal inkluderes. Tidlig på 1800-tallet delte historikere vanligvis inn i fem store korstog (ofte kampanjene i 1096, 1146, 1190, 1217 og 1248), mens andre telte åtte korstog. Siden 1800-tallet har det vært vanlig å omtale korstoget i 1202 som Det fjerde korstoget, til tross for at dette korstoget opprinnelig hadde som mål å erobre Egypt snarere enn Jerusalem, og som på dramatisk vis til slutt endte opp med å innta og erobre Konstantinopel i 1204.

Det har vært mye forvirring og debatt blant historikere om hvilke kampanjer som skal telles som offisielle korstog. For eksempel velger noen å telle korstoget til keiser Fredrik 2. i 1228 som Det sjette korstoget, mens andre snarere ser det i forlengelsen av Det femte korstoget fra 1213 og heller teller de to kampanjene til Ludvig 9. som henholdsvis Det sjette korstoget (1248) og Det sjuende korstoget (1268). Enkelte korstog blir i stedet definert ut i fra målet, lokasjonen, deltakerne eller motivene. Det gjelder for eksempel de såkalte kjetter-korstogene i Sør-Frankrike mellom 1209 og 1229, som tidvis også kalles albigenserkorstogene etter byen Albi. Selv om historikere er klar over at inndelingen av de store kampanjene etter nummer er anakronistisk, så er disse merkelappene så innarbeidet i den historiografiske tradisjonen at de fortsatt brukes. Det er ofte vanlig å nummerere korstogene opp til og med Det femte korstoget (1217).

Korstogene fikk mange og langvarige konsekvenser. En direkte konsekvens av Det første korstoget var opprettelsen av flere latinske politiske enheter i Levanten som vedvarte fram til slutten av 1200-tallet, slik som kongedømmet Jerusalem (1099–1291), fyrstedømmet Antiokia og grevskapene Tripoli og Edessa. På midten av 1100-tallet førte utvidelsen av korstogenes nedslagsfelt til at korstog inngikk i den både spanske og portugisiske Reconquista (erobringsprosesser fram til 1492), og i etableringen av en rekke tyske ordensstater i Baltikum.

En annen konsekvens av korstogene var opprettelsen av de første militære ordenene. Mest kjent er de store internasjonale ordenene, slik som Tempelherrene, Johannitterne og Den tyske orden, men det fantes også mange små og lokale ordener rundt om i Europa. I utgangspunktet disse ordenene opprettet for å beskytte kristne pilegrimer i Det hellige land, men flere av dem hadde også andre oppgaver, slik som blant annet sykehusdrift. Disse krigermunkene var en radikal nyvinning og representerte en fusjon av to diametralt forskjellige samfunnsgrupper, nemlig riddere og munker. Bernhard fra Clairvaux hyllet Tempelherrene som det nye kristne ridderskapet i verket de laude novae militiae («om ros av den nye hæren»).

Det trekkes ofte en rød tråd fra korstogene i middelalderen til moderne politiske konfliktlinjer i Midtøsten. Korstogene har vært framstilt som vestlige grådighetsprosjekt kamuflert som et religiøst motivert prosjekt eller også en form for tidlig europeisk kolonialisme og imperialisme i Midtøsten. Et slikt syn er nok en sterk overdrivelse av korstogenes reelle betydning og rolle i middelalderen. For det første representerte korstogene ingen sivilisasjonskrig mellom to klart definerte parter, men snarere var mange indre splittelser innad på både kristen og islamsk side. Det er flere eksempler på at de diplomatiske forbindelsene og militære allianser mellom aktører i Levanten på 1100- og 1200-tallet ofte krysset de religiøse skillelinjene. Religion var således kun en av flere faktorer som preget forbindelsene og forholdet mellom latinske kristne (katolikker) og muslimske herskere.

Perioden var heller ikke preget av konstant krigføring, men snarere lange perioder av fred og sameksistens. De latinske kristne utgjorde aldri en majoritet av befolkningen i områdene de kontrollerte og var derfor avhengig av arbeidskraften til både jøder, muslimer, ortodokse og andre kristne grupper. Handelsforbindelsene mellom øst og vest ble heller aldri brutt, men snarere synes det å ha vært en sterk vekst i de økonomiske forbindelsene mellom kristne handelsmenn, særlig representert ved norditalienske aktører, og arabiske handelsmenn som stod i tett forbindelse med det storstilte handelsnettverket i øst, kjent som Silkeveien.

For forholdet mellom den vestlige og den østlige kristenheten i middelalderen framstår korstogenes betydning som langt mer ambivalent. På den ene siden var Det første korstoget i stor grad en direkte respons på de bysantinske herskernes ønske om å rekruttere vestlige leiesoldater og et sterkt ønske innad i den vestlige kristenheten om å hjelpe sine kristne trosfeller i øst. På den andre siden bidro korstogene til økt mistro og konflikt som forsterket konsekvensene av Det store skismaet i 1054. Et bunnpunkt i forholdet mellom kristne i vest og øst skjedde i forbindelse med Det fjerde korstoget i 1202. På grunn av en rekke uheldige omstendigheter endte dette korsfarerne opp med å erobre og plyndre Konstantinopel, den østlige kristenhetens hovedstad, i 1204. Det resulterte også i opprettelsen av Det latinske keiserdømmet Konstantinopel som eksisterte fram til 1261.

• middelalder
• føydalisme
• katolisismens historie
• Palestinas historie
• Jerusalem – kristent kongerike 1099–1291
• Det latinske keiserdømmet 1204–1261

• Andrea, Alfred J.: Encyclopedia of the crusades, 2003, isbn 0-313-31659-7
• Asbridge, Thomas: The Crusades. The authoritative history of the war for the Holy Land, isbn978-0-06-078729-5
• Housley, Norman: Fighting for the Cross. Crusading to the Holy Land, 2008, isbn 978-0-300-11888-9
• Jensen, Kurt V. Korstogene, 2006, isbn-10: 82-02-26321-2
• Phillips, Jonathan: Holy Warriors. A modern history of the Crusades, 2009, isbn 978-0-224-07937-2
• Mayer, Hans E.: The Crusades. 2nd edition, 1990, isbn 978-0-19-873097-2
• Richard, Jean: The Crusades, c. 1071–c. 1291, 1999, isbn 0-521-62566-1
• Riley-Smith, Jonathan, red.: The Oxford illustrated history of the crusades, 1995, isbn 0-19-820435-3
• Svenungsen, Pål B.: En kort introduksjon til korstogene, 2020, isbn 978-82-02-66557-9
• Tyerman, Christopher: The world of the Crusades. An illustrated history, 2019, isbn 978-0-300-21739-1