kirke

På et sentralt sted i kirken er det plassert et alter. Der står et alterbord, ofte med en alterdekorasjon i nærheten. Alterpartiet i en kirke er gjerne avgrenset fra resten av kirken, og ofte plassert på et platå litt høyere enn resten av kirkerommet. Herfra leder presten gudstjenester.

• Les mer: alter

De fleste kirker har en prekestol som brukes når presten skal holde tale til menigheten. Særlig i protestantiske kirker har prekestolen ofte en dominerende plassering i kirkerommet. I protestantiske trossamfunn blir prestens tale til menigheten sett på som en særlig viktig del av gudstjenesten.

• Les mer: preken

Et annet fast inventar er en døpefont. Dåpen er et sentralt ritual i kristendommen, og for å gjennomføre en dåp trengs vann. Døpefont er en kum som inneholder dåpsvannet. Døpefonter er ofte rikt dekorerte, og er plassert i nærheten av alteret. I de eldste kirkene var døpefonten plassert nær inngangen, eller i et eget hus (baptisterium) foran inngangen til kirken. Tanken var da at et menneske skulle være døpt før man fikk komme inn i kirkens hellige rom.

• Les mer: dåp

Mange kirker har orgel. Orgelet ble tatt i bruk i kirker rundt 800–900-tallet. Det etablerte seg som fast inventar i de store kirkene i Vest-Europa i løpet av den sene middelalderen. Fra da og til vår egen tid har orgelet vært den kristne kirkens viktigste musikkinstrument.

Kirkeorgeler er gjerne stort og rikt utsmykket, ofte plassert oppe på et galleri.

• Les mer: orgel

Kirker har som regel minst ett tårn. I kirketårnet henger det ofte kirkeklokker. En kirkeklokke kan veie flere tonn. Klokkeringing har vært i bruk siden tidlig i middelalderen for å kalle folk sammen til gudstjeneste. Klokkene brukes også ved avslutningen av en gudstjeneste, og ved andre høytidelige anledninger.

• Les mer: kirkeklokker

Mange kirkebygg er plassert slik at alterpartiet er vendt mot øst, mot soloppgangen. Inngangspartiet er da vendt mot vest, der solen går ned. I gamle kirker er også inngangspartiet i en kirke ofte rikt utsmykket, og inngangsdøren er gjerne utformet som en portal. Dette er stedet der man trer ut av den vanlig verden og inn i den hellige sfæren.

Fra portalen eller kirkedøren kommer man gjerne inn i et våpenhus før man kommer inn i selve kirkerommet. Her skulle menn i gamle dager sette fra seg våpnene før de trådte inn i kirken.

• våpenhus

Kirken har helt fra de tidligste tidene vært et viktig sted for å ta vare på minnet om de døde. Det skjer ved en begravelsesseremoni etter at noen er død, og gjennom egne bønner og rituelle handlinger til minne om de døde.

Mange kirker har en inngjerdet kirkegård rett utenfor, der døde er blitt begravet. Tidligere ble det ansett som et gode å bli begravet så nær kirken som mulig.

Noen kirker har gravsteder inne i kirken for mennesker i høye posisjoner, eller med økonomisk evne til å betale for dette.

I en del katolske kirker finner man også en såkalt krypt, en slags kjeller under alterpartiet, der særlig hellige personer (slik som helgener) er begravet.

Fram til 300-tallet var kristne en forfulgt minoritet i Romerriket. Kristne møttes derfor ofte til gudstjeneste i private boliger. De første kirkene ble reist tidlig på 300-tallet etter at kristendommen var blitt akseptert i Romerriket.

Viktige forbilder for de tidlige kirkebyggene ble hentet fra romerske representasjonsbygg. To bygningstyper ble dominerende: basilikaen og kuppelbygget. Basilikaen er avlang og rettet fram mot en såkalt apsis, en halvrund vegg med et podium. Kuppelbygget er organisert rundt et sentrum rett under en kuppel midt på. Disse formene ble utviklet videre i de tidlige kristne kirkene.

Den sentrerte kuppelformen for kirkebygg kom til å dominere kirkearkitekturen i den bysantinske verden og i ortodokse kirkesamfunn. Den største og mest kjente kirken av denne typen er Hagia Sofia i Istanbul. Kirker bygd ut fra basilikamodellen, gjerne med et stort midtskip i midten og sideskip på hver side, kom til å spille en sentral rolle i den vestlige delen av Europa.

Fra vesteuropeisk middelalder er to kirketyper inspirert av basilikamodellen særlig kjente, nemlig romanske og gotiske kirker.

På 1000-tallet og 1100-tallet ble mange kirker bygd i en stil som ofte omtales som romansk. De romanske kirkene hadde tykke murer og små vinduer, nesten som om de skulle være en slags hellig borg som lukket verden ute. Innvendig er de romanske kirkene preget av lave runde bueåpninger mellom de ulike delene av kirkerommet. Mange kirker av denne typen er fortsatt godt bevart, især i Frankrike, Spania og Italia. Et tydelig norsk eksempel på en kirke bygd etter idealene fra romansk kirkearkitektur er Talgje kirke nord for Stavanger.

1200-tallet er århundret for de gotiske katedralene. De regnes som mesterverk i den kristne kirkearkitekturens historie. De fleste av dem ble reist i Frankrike, med Chartres-katedralen som den mest berømte. Både utvendig og innvendig er disse kirkene preget av å strebe oppover mot himmelen. De har gjerne høye tårn. Vinduene er store, og ofte dekket av glassmalerier: mosaikklignende bilder av farget glass, oftest med motiver fra bibelhistorien. Innvendig er buene spisse, i motsetning til de runde i romanske kirker. Det er smale søyler, og rommet virker ofte lett og lyst. De gotiske kirkenes byggmestre er siden blitt beundret for disse teknisk svært krevende konstruksjonene. I Norge er Nidarosdomen det viktigste eksemplet på et gotisk kirkebygg.

Kirken var fra gammelt av ofte sett på som et rom som skulle forespeile en himmelsk tilværelse i det neste livet etter døden. I katolsk kristendom etter reformasjonen, fra sent 1500-tall til tidlig 1700-tall, ble det bygd en rekke nye kirker som tok disse idealene enda lenger enn tidligere kirkebygg. Her satset man på en helhetlig og konsekvent utforming av kirkerommet, der både figurativ kunst og ofte også heldekkende malerier både på vegger og i tak bidro til å gjøre kirkerommet til en slags illusjon av en annen verden.

Ikke minst spiller takmalerier en viktig rolle i mange av disse kirkene. Taket er ofte dekorert som om det var himmelen, som trekker de troende opp mot seg. Maleriene henter motiver fra bibelske fortellinger og helgenlegender.

Jesuittordenen gikk i spissen for å fremme disse idealene for kirkebygg, og jesuittenes to hovedkirker i Roma, San Ignazioog Il Gesú, er typiske eksempler. Mange storslåtte barokkirker ble litt senere også reist i det sørlige Tyskland, og senere også i Latinamerika (Mexico).

Fra 1800-tallet av er det vanskeligere å trekke fram domineende stilepoker for nye kirkebygg. En del nye kirker ble reist etter forbilder fra tidligere stilepoker. Det gjaldt kirker i nyklassisk stil, der man søkte tilbake til enkle former fra antikkens byggekunst. Det gjaldt også kirker bygd etter idealer fra middelalderens gotiske kirkebygg: de såkalte nygotiske kirkene. Trefoldighetskirken i Oslo og Bragernes kirke i Drammen er to av mange eksempler på nygotiske kirker i Norge.

Ved siden av å søke tilbake til idealer fra historien, har mange nyere kirkebygg også åpnet helt nye veier. Ett berømt eksempel er kapellet Notre-Dame du Haut tegnet av den fransk-sveitsiske arkitekten Le Corbusier. Denne kirken sto ferdig i 1955, og har en viktig plass i 1900-tallets arkitekturhistorie.

Et annet berømt eksempel er det såkalte Rothko-kapellet i Houston i Texas, ferdigstillt i 1971. Kapellet er et ikke-konfesjonelt bygg åpent for meditasjon og for møter mellom ulike religioner. Maleren Mark Rothko spilte en sentral rolle ved utformingen av bygget. I tillegg preger 14 av hans store malerier rommet man kommer inn i.

Mangfoldet i kirketyper henger også sammen med bruken de er bygd for. I middelalderen ble kirker ofte bygd først og fremst til bruk for munker eller nonner i et kloster. Slike kirker har gjerne en stor avgrenset del av kirkerommet kalt kor nærmest alterert der munkene eller nonnene samles flere ganger daglig til tidebønn og til gudstjeneste. En slik tydelig avgrenset kordel finner man særlig ofte i kirker bygd for de eldste munkeordenene, slik som benediktinere, augustinerkorherrer eller cisterciensere.

På 1200-tallet kom en ny bølge klostergrunnleggelser med fransiskanerne og dominikanerne. De anla mange av sine kirker inne i byene, og her var det også et viktig mål å kunne samle lekfolket til gudstjeneste i ordenenes kirker. I mange byer konkurrerte dominikanerne og fransiskanerne med det lokale presteskapet om lekfolkets interesse og støtte. Dominikanernes og fransiskanernes kirker har dermed ofte en mer åpen romløsning med sikte på å inkludere lekfolk.

En katedral eller domkirke er en kirke knyttet til et bispesete. Catedra betyr «sete». I en katedral er det alltid en biskop som er øverste myndighet. Mange katedraler er ekstra store og rikt utsmykkede kirkebygg. I Norge brukes ofte navnet domkirke i stedet for katedral. Domkirkene eller katedralene var i middelalderen ikke bare liturgiske og administrative sentre, men ofte også viktige sentere for læring.

I Norge fins i dag ti bispeseter i Den norske kirke med egne domkirker: Trondheim (Nidaros), Bergen, Stavanger, Oslo, Kristiansand, Fredrikstad, Tønsberg, Molde, Bodø og Tromsø. I tillegg har Den katolske kirke St. Olav domkirke i Oslo katolske bispedømme.

• Les mer: katedral, domkirke

Opp gjennom historien har kristendommen ofte vært nært knyttet til politisk makt, og fyrster og andre fornemme eller mektige mennesker har mange steder hatt sine egne kirker. I norsk middelalder hadde flere stormenn sin egen kirke hjemme på gården. En av lutherdommens mektigste fyrster, kurfyrsten av Sachsen, hadde først sin egen store slottskirke i Wittenberg, og bygde senere en prektig slottskirke i sin nye residensby Dresden. Også det kongelige slott i Norge har sin egen slottskirke.

De mest utbredte kirkebyggene er er kirker bygd for vanlige folk i byene og på landet. Slike kirker kalles noen ganger bykirker når de ligger i byene, ofte også menighetskirker eller sognekirker. Disse kirkene betjenes av en vanlig prest, som ofte også har hatt en egen prestegård i nærheten av kirken. Betegnelsen kapell kan også brukes om en menighetskirke som ligger perifert til og sjelden er i bruk.

De eldste bevarte norske kirkene ble bygd på 1100-tallet. Blant de best bevarte menighetskirkene i basilikastil fra 1100-tallet er Gamle Aker kirke i Oslo. Den best bevarte klosterkirken fra denne tidligste perioden er Utstein klosterkirke bygd for augustinerkorherrene. Stavanger domkirke er den best bevarte domkirken fra den første kirkebyggingstiden i Norge.

Noen av middelalderkirkene i Norge fulgte den klassiske basilikastilen, men mange er også bygd som såkalte langkirker, uten de to sideskipene som er skilt fra hovedskipet med søylerekker.

Allerede ved utgangen av 1200-tallet var det reist omkring 1500 kirker her i landet. Av disse var omtrent 300 bygd i stein, de andre i tre. Litt mer enn halvparten av steinkirkene fra middelalderen er fortsatt bevart, men mange av dem er i dårlig stand.

I Norge er det også bevart 28 såkalte stavkirker, trekirker bygd i middelalderen. De regnes som viktige særnorske bidrag til kirkearkitekturen.

• Les mer: stavkirke

Fra litt ut på 1600-tallet ble det igjen bygd flere nye kirker i Norge. Fram til midt på 1800-tallet var rundt halvparten av de nye kirkene såkalte korskirker, med et tverrskip som gjorde at grunnformen lignet et kors.

Et viktig tidsskille for norsk kirkebygging kom i 1851 med den såkalte Kirkeloven. Her ble det bestemt at alle nye kirker skulle bygges så store at de kunne romme 30 prosent av sognets innbyggere. Mer enn 600 nye kirker ble reist i etterkant av denne loven, fra 1851 til 1900, mange av dem etter at gamle og mindre kirker først var revet ned, andre ved omfattende ombygging av eldre kirker. De fleste nye kirkene fra denne perioden er bygd som såkalte langkirker, uten sideskip skilt fra hovedskipet med søylerekker, og med et kor som er smalere og lavere enn hovedskipet.

I tiden etter cirka 1960 har kirkearkitekturen både i Norge og internasjonalt funnet en rekke nye uttrykksformer. Mange av den norske kirkene fra denne tiden er bygd etter en firkantform, og byggverkene har variert mye. Et kjent eksempel på nyskapende kirkearkitektur i Norge er Mortensrud kirke i Oslo som ble innviet i 2002.

Midler til vedlikehold av kirker i Norge bevilges vanligvis over kommunebudsjettene. Mange av landets gamle kirker har imidlertid et stort etterslep når det gjelder reparasjoner og vedlikehold. Fra 2024 har regjeringen opprettet et såkalt Kirkebevaringsfond som skal bidra til å få redusert dette etterslepet. Barne- og familiedepartementet er ansvarlige for fondet, og det forvaltes av et styre der Den norske kirke, Riksantikvaren og hovedorganisasjonen KA er representert.