kaingáng

Det er rester etter kaingáng-gjenstander fra 3000 år tilbake i høylandsområdene i Sør-Brasil og tilstøtende deler av Paraná-bassenget i Paraguay og Argentina. De har levd av jakt og sanking i de vide skogene av paranáfuru (araucaria angustifolia). Nøtter fra dette treet utgjorde en viktig del av føden sammen med mais og rotfrukter fra et enkelt hagebruk. Fra og med rundt år 600 evt. ble kaingáng gradvis fortrengt av guaraní-talende folk som drev et mer intensivt jordbruk.

Europeisk ekspansjon på 1500- og 1600-tallet medførte at kaingángenes områder ble gjenstand for spansk og portugisisk kolonisering i form av jesuittisk misjon og slavehandel drevet fra São Paulo. Først utover på 1800-tallet etablerte Brasil militær kontroll, noe som banet vei for en storstilt immigrasjon av europeiske (portugisiske, italienske og tyske) nybyggere i denne delen av Brasil.

Mellom 1840 og 1930 ble kaingáng «pasifisert» ved at Brasils hær etablerte en rekke fort for å beskytte nybyggerkolonier og jernbanelinjer. Ofte satte hæren av jordområder til urbefolkningen, men mye av dette ble likevel senere tatt fra dem. Nåtidens reservater er opprettet i samsvar med Brasils grunnlov av 1988 og omfatter bare en liten del av områdene de var blitt lovet under koloniseringen. I delstaten Río Grande do Sul alene hadde 50 335 hektar av et opprinnelig areal på 92 196 hektar blitt tilbakeført i form av reservater (per 1996).

Kolonihistorien handler også om hvordan kaingáng-samfunnene var styrt av rivaliserende høvdinger (pã’í mág) som gjerne allierte seg med brasilianske militære mot nabogrupper, og at kaingáng generelt var lite interessert i byttehandel med inntrengerne. Ordet kaingáng betyr «skogsfolk» på kaingáng-språket, og ble laget i 1883 av Telêmaco Borba (1840–1918), en brasiliansk politiker og militær som var med på å etablere forløperen (SPI) for nåtidens urfolksdirektorat FUNAI. Kaingáng har erstattet rekken av forskjellige navn (guayaná, coronado, goyaná, wayanaze) som hadde vært i bruk i forskjellige kretser på det man nå forsto var det samme, men altså svært fragmenterte folk.

I og med at forskjellige grupper av kaingáng måtte overgi seg til storsamfunnet på svært forskjellige måter over en periode på 100 år, varierer kaingángs samtidshistorie betraktelig fra reservat til reservat. De første avtalene mellom hæren og kaingáng-høvdinger er fra 1840-årene, den siste fra 1930.

Trass i ulike historier deler alle kaingáng språk, sosiale og politiske organisasjonsmønstre og verdensoppfatninger. Grunnenheten i samfunnet er kjernefamilien (foreldre og barn) som i sin tur alltid er del av en husholdsgruppe som inkluderer det eldste parets døtre med deres kjernefamilier. I sin tur tilhører husholdsgruppene en løsere organisert gruppe på 150–200 individer eller 4–5 husholdsgrupper som tradisjonelt flyttet sammen og var allierte i krig og konflikt med andre større grupper og andre folk som guaraní og charrúa.

Individet vil alltid tilhøre én av de to halvdelene (moietier) kamé og kairu som samfunnet og verden er delt i. Kaingáng-kultur er dualistisk både sosialt og konseptuelt. For eksempel er sola, furutreet og øglen kamé, mens månen, sedertreet og apen er kairu. Man fødes inn i farens moiety og må gifte seg med en person fra motsatt moiety. Samfunnet er altså både patrilineært og matrilokalt. Begge moietyer er representert i alle grupper på alle nivåer. Relasjonen mellom onkel og svigersønn er grunnleggende for organisering i politikk og for eksempel jordbruk.

Husholdsgruppen har to høvdinger med ansvar for henholdsvis ytre og indre anliggender. Lederskap er flytende og avhenger av personlige egenskaper og gruppenes allianser. Også på nivået over var lederskap flytende og åpent for ambisiøse individer, men tenderer mot å arves i patrilinjen. Det var disse lederne som ble oppfattet som rivaliserende høvdinger av utenforstående.

Under de to høvdingene finnes et korps av «kapteiner», «sersjanter» og «soldater» med ansvar for å holde orden og fungere som «soldater» for høvdingen. Forvisning er en hyppig brukt og hard straff. Kaingáng-nabolag utenfor reservatene er ofte dannet av forviste.

På reservatene lever kaingáng av hagebruk (maniok, grønnsaker), produsert ved hjelp av gjensidige bytterelasjoner mellom husholdsgrupper, samt salg av håndverk (kurvmakeri, tekstiler, fjærpynt, piler og spyd) til turister.

Ifølge kaingáng ble verden til da heltebrødrene Kamé og Kairú, med opptenningsved mellom tennene, svømte bort til toppen av Crinjijimbé-fjellet som var det eneste som stakk opp av vannet etter en stor flod. Kamé og Kairú skapte alle verdens dyr og planter og personifiserer moitiene som menneskenes samfunn består av. Kamé og Kairú ga regler om giftermål og arv og artikulerer også verdier som sterk versus svak, høy og lav, utholdenhet og utålmodighet samt perfekt og uferdig. Prinsippene om komplementære halvdeler og hierarkisk ordning går igjen når kaingáng tolker fortellingene om helgenenes gjerninger i den folkelige katolisismen som dominerer i dag.

Kunnskapen om hvordan verden er og hvordan den kan ses og forstås, forvaltes av sjamaner (kuiã). Alle kaingáng har et fylgje ute i naturen. Man blir sjaman ved å utnytte relasjonen til dette vesenet. De sterkeste sjamanene er de som har de store rovdyrene som følgesvenner. Sjamaner kan også kommunisere med andre sjamaner. Naturen er et reservoar for alle slags medisiner. Planter som brukes til medisin (remedios) kan ikke dyrkes.

De fleste kaingáng er tospråklige og behersker portugisisk så vel som kaingáng. Man regner at rundt 65 prosent benytter kaingáng seg imellom i dagliglivet.

Misjonærer utarbeidet grammatikk og ordbøker for kaingáng på 1960-tallet. I 1969 ble det grunnlagt en skole som utdannet morsmålslærere for skolene i reservatene. Lese- og skrivekyndighet på eget språk har blitt en kilde til stolthet.

• amerikanske urfolk
• søramerikanske urfolk
• Brasils befolkning
• Brasil