Det er rester etter kaingáng-gjenstander fra 3000 år tilbake i høylandsområdene i Sør-Brasil og tilstøtende deler av Paraná-bassenget i Paraguay og Argentina. De har levd av jakt og sanking i de vide skogene av paranáfuru (araucaria angustifolia). Nøtter fra dette treet utgjorde en viktig del av føden sammen med mais og rotfrukter fra et enkelt hagebruk. Fra og med rundt år 600 evt. ble kaingáng gradvis fortrengt av guaraní-talende folk som drev et mer intensivt jordbruk.
Europeisk ekspansjon på 1500- og 1600-tallet medførte at kaingángenes områder ble gjenstand for spansk og portugisisk kolonisering i form av jesuittisk misjon og slavehandel drevet fra São Paulo. Først utover på 1800-tallet etablerte Brasil militær kontroll, noe som banet vei for en storstilt immigrasjon av europeiske (portugisiske, italienske og tyske) nybyggere i denne delen av Brasil.
Mellom 1840 og 1930 ble kaingáng «pasifisert» ved at Brasils hær etablerte en rekke fort for å beskytte nybyggerkolonier og jernbanelinjer. Ofte satte hæren av jordområder til urbefolkningen, men mye av dette ble likevel senere tatt fra dem. Nåtidens reservater er opprettet i samsvar med Brasils grunnlov av 1988 og omfatter bare en liten del av områdene de var blitt lovet under koloniseringen. I delstaten Río Grande do Sul alene hadde 50 335 hektar av et opprinnelig areal på 92 196 hektar blitt tilbakeført i form av reservater (per 1996).
Kolonihistorien handler også om hvordan kaingáng-samfunnene var styrt av rivaliserende høvdinger (pã’í mág) som gjerne allierte seg med brasilianske militære mot nabogrupper, og at kaingáng generelt var lite interessert i byttehandel med inntrengerne. Ordet kaingáng betyr «skogsfolk» på kaingáng-språket, og ble laget i 1883 av Telêmaco Borba (1840–1918), en brasiliansk politiker og militær som var med på å etablere forløperen (SPI) for nåtidens urfolksdirektorat FUNAI. Kaingáng har erstattet rekken av forskjellige navn (guayaná, coronado, goyaná, wayanaze) som hadde vært i bruk i forskjellige kretser på det man nå forsto var det samme, men altså svært fragmenterte folk.
I og med at forskjellige grupper av kaingáng måtte overgi seg til storsamfunnet på svært forskjellige måter over en periode på 100 år, varierer kaingángs samtidshistorie betraktelig fra reservat til reservat. De første avtalene mellom hæren og kaingáng-høvdinger er fra 1840-årene, den siste fra 1930.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.