interiørkunst

Under gotikken overtok glassmaleriene rollen som viktigste utsmykkende ledd i kirkene, etter at veggene var oppløst av vinduer. Fra middelalderen kjenner vi lite til profan romutsmykning, men vi vet at det har vært utstrakt bruk av høye paneler av tre som isolerte mot kulde og gav rike muligheter for dekorasjon gjennom utskjæring. I renessansen ble den kassettformede panelutsmykningen meget populær og kunne dekke rommets vegger helt til taket.

Det er først under barokken på 1600-tallet vi kan snakke om interiørkunst i Norge. Da ble den spanske moten med gyllenlær utbredt også her. Vi kjenner blant annet slik romutsmykning fra Akershus slott på 1600-tallet. Til den rike interiørvirkningen som barokken dyrket, hørte illusjonistiske takmalerier i større, representative bygninger. I Norge brukte man stukktak og dekorerte bjelker, slik vi har bevart noen få eksempler på fra 1600-tallets Oslo.

Interiørkunsten som en selvstendig kunstart som omfattet alle deler av et interiør, kan man først tale om under rokokkoen, da hele interiøret bevisst ble smeltet sammen til et samstemt stiluttykk ved bruk av speil, gullister og gulldekorasjoner, fyllinger, tak- og veggmalerier. Frittstående møbler ble en del av det kunstneriske uttrykket. Denne enhetlige interiøroppfatningen blomstret under hele nyklassisismen. I Norge er hovedverk interiørene på Det Kongelige Slott i Oslo og Den gamle festsal i Domus Academica, Universitetet i Oslo.

Bygdene i Sør-Norge, særlig i Hallingdal og Telemark, utviklet en egen interiørkunst som forenklet blir kalt rosemaling. Vegger, tak, dører og møbler i tømmerstuene ble dekormalt med frodig rankeornamentikk, inspirert av barokkens blomster og rokokkoens C-former. Et godt eksempel er rosemaleren Knut Mevasstauls utsmykning av Ivistogo på gården Uppigard Klomset i Seljord i Telemark.

På slutten av 1800-tallet ble nyklassisismens enhetlige, urbane interiørkunst erstattet av det som i Norge kalles historisme eller stilblanding, en vekslende bruk av forskjellige stilarter. Typiske elementer var maling og tapeter i mettede mørke farger på veggene og bruk av tunge tekstiler og draperier.

Med art nouveau (jugendstilen) rundt århundreskiftet fikk arkitekten igjen et sikkert grep om interiøret og alle dets detaljer og smeltet det sammen til en enhetlig romvirkning med sjeldent raffinement. I Norge er et hovedverk interiørene i Historisk museum i Oslo, tegnet av arkitekt Henrik Bull. De store, såkalte «jobbetidsvillaene» fra under og etter første verdenskrig var av håndverksmessig og arkitektonisk høy kvalitet, og ofte med påkostet kunstnerisk utsmykning, gjerne inspirert av både nybarokk og nasjonalromantisk stil. Villa Elsero, tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, er et godt eksempel.

Med 1920-årenes klassisisme fikk man mye av empirens detaljer og kvaliteter tilbake i interiørkunsten i mange av tidens klassiske villaer. Den ble avløst av 1930-årenes Art Deco, som hadde røtter tilbake til art nouveau, men var også inspirert av ekspresjonisme og abstrakt kunst. Denne stilen ble hovedsakelig en interiørstil og var mer dekorativ og til dels en motsetning til funksjonalismen, som på samme tid ble utbredt både internasjonalt og i Norge. Funksjonalismens arkitekter avviste som unødvendig pynt alle former og elementer i arkitekturen som ikke hadde en funksjonell oppgave, og benektet stilbegrepet som betegnelse på arkitekturen de skapte. For dem var interiøret bare en følge av bygningens arkitektur, og utforming av interiøret var ikke en selvstendig kunst. Man kan si at med funksjonalismen gikk uttrykket interiørkunst ut av bruk som betegnelse på bevisst kunstnerisk helhetsutforming av interiør.

Fra og med modernismens interiørarkitektur på midten av 1900-tallet kan man si at ordet interiørkunst er blitt erstattet av ordet romkunst, som ikke er begrenset til et bestemt stiluttrykk. Romkunst oppfattes å favne bredere og kan inneholde flere kvaliteter i rommet enn det visuelle, som for eksempel lyd, lys eller bevegelse. Et eksempel er St. Johannes kapell på Nordkapp fra 1990, der interiørarkitekt Terje Hope samarbeidet med billedhugger Gunnar Torvund og tekstilkunstner Rigmor Bové, arkitekt Morten Mellegård, jazzmusiker Jan Garbarek og Berit Hunnestad fra Kirkelig Kulturverksted om å skape en helt særegen romlig kunstopplevelse.

Kunst som integrert del av et interiør eller arkitektur betegnes i dag som kunstnerisk utsmykning. Ansvaret for forvaltning og formidling av kunstnerisk utsmykning i offentlige bygninger og rom er siden 2006 lagt til KORO – kunst i offentlige rom, en forlengelse av det tidligere Utsmykkingsfondet, og underlagt Kulturdepartementet.