grønlandshval

Grønlandshvalens farge er svart eller mørkebrun med enkelte gråhvite flekker. Buken er hvit, og en stor hvit flekk framme på underkjeven er artskarakteristisk. Hodet er stort og utgjør nesten en tredjedel av kroppslengden. De kullsvarte bardene kan bli opptil 4,5 meter lange, og arten har 300–320 barder på hver side.

Karakteristisk for grønlandshvalen er en klumpete og voluminøs kropp, tykt spekklag og mangel av ryggfinne. Den kan navigere problemfritt inne i drivisen og kan også bryte is på inntil én meters tykkelse når den må opp for å puste. Pustehullet har to åpninger, noe som gir grønlandshvalen en karakteristisk dobbel, V-formet blåst. Arten kan bli over 20 meter lang og veie opptil 100 tonn.

Grønlandshvalene opptrer aller helst ved iskant eller et stykke inn i drivisen. De holder seg aller helst i kystnære farvann, som oftest enkeltvis eller i små grupper. Kun i forplantningstiden kan de opptre i noe som ligner på flokker. Som svømmere er de langsomme og kommer neppe opp i mer enn 4–5 knops fart.

De fleste dykkene er grunne, og arten dykker bare unntaksvis dypere enn 200 meter. Et vanlig dykk varer i 15–20 minutter, men hvalfangere sier at den kan være nede så lenge som 85 minutter. Grønlandshvalen løfter alltid halefinnen til værs når den dykker.

Grønlandshvalene holder seg i farvann med drivis hele livet. Det vanligste vandringsmønsteret for arten er at den følger iskantens bevegelser og trekker sørover når det nærmer seg vinter, nordover igjen på våren. Ifølge observasjoner gjort av tidligere tiders hvalfangere og resultater fra nyere forsøk med satellittbaserte merker, kan det se det ut som grønlandshval fra Spitsbergenbestanden har et noe annerledes mønster. Her påtreffes nemlig arten vest og nord for Svalbard på våren (april). Mot slutten av juni vandrer de sørover langs iskanten øst av Grønland slik at de i juli–august er å finne så langt sør som ved Jan Mayen. Det er trolig forekomstene av åte som driver et slikt vandringsmønster. I november–desember returnerer hvalene nordover til det som antakelig er overvintringsområdene på godt og vel 80° N.

Både i den tidlige fangstperioden og i nyere tid er det også observert grønlandshval øst for Svalbard, i og rundt øygruppa Frans Josefs Land, og i det nordlige Barentshavet så langt øst som til Novaja Zemlja på sommeren. De gamle hvalfangerne kalte disse hvalene for «sørishvaler», i motsetning til «vestishvalene» som ble observert og fanget mellom Svalbard og Grønland. Det er fremdeles uklart om «sørishvalene» er en østlig komponent av Spitsbergenbestanden, eller om det kan være en egen bestand tilknyttet de nordlige områdene av Barentshavet og Karahavet.

Spitsbergenbestanden var en gang den største bestanden av grønlandshval med minst 25 000 dyr. I dag teller den antakelig bare noen hundre individer. Størst i dag er bestanden i Beringhavet og nord for Alaska med nærmere 17 000 dyr og med en årlig tilvekst på nærmere fire prosent. Bestanden mellom Canada og Grønland teller nå rundt 6500 dyr, mens bestanden i Okhotskhavet ikke utgjør mer enn rundt 300 dyr.

Det var Spitsbergenbestanden av grønlandshval som utgjorde ressursgrunnlaget for den første industrielle europeiske hvalfangsten. Svalbard og havet omkring ble nærmere kjent av europeerne under leting etter Nordøstpassasjen i årene rundt 1600. Her oppdaget man naturligvis også de rike forekomstene av hval, og i 1611 ble det startet hvalfangst ved Svalbard av engelskmenn og hollendere. Baskere hadde på dette tidspunktet allerede lang erfaring med fangst av nordkaper (en nær og mer sørlig utbredt slektning av grønlandshvalen) i Biscaya. Baskerne ble derfor engasjert som fangsttekniske eksperter i pionerperioden. Etter hvert kom også andre nasjoner med, herunder inkludert spanjoler og tyskere, etter hvert også dansker og nordmenn.

Fangstens hovedprodukter var olje og barder. I årene fram til 1670 var aktiviteten konsentrert i de nære havområdene rundt Svalbards vestkyst. Dette var en landbasert fangst der spekket ble kokt til olje på etablerte landstasjoner på Svalbard. Etter hvert kom aktiviteten også til å omfatte områder øst for Svalbard, Grønlands østkyst, ved Jan Mayen og Island og tilgrensende havområder. Fangstfolkene måtte stadig forflytte aktiviteten til nye områder fordi den harde beskatningen resulterte i mindre hval på de gamle feltene. Reduksjon i isdekket i Arktis i denne perioden bidro også til at hvalfangerne ikke lenger kunne fange grønlandshval i områdene nær Svalbard. Dette innebar også at teknologien måtte endres fordi koking av spekk nå måtte skje om bord i skipene. Grønlandshvalfangsten i nord fortsatte, riktignok i stadig mindre omfang, fram til rundt 1820. Da var det høstet rundt 120 000 dyr, og bestanden var antakelig nede i bare rundt 100 dyr.

I våre farvann har grønlandshvalen vært totalfredet siden 1931. I områdene nord for Alaska drives det imidlertid fremdeles fangst på arten. Denne bestanden har tatt seg opp igjen etter tidligere tiders overbeskatning, og urbefolkningene i Alaska har nå en årlig, bærekraftig kvote på 67 dyr. Også bestanden mellom Canada og Grønland beskattes bærekraftig av lokal urbefolkning – årlig kvote er her 3 dyr.

Dagens forvaltning av grønlandshval skjer gjennom Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• retthvaler
• bardehvaler
• hvaler
• hvalfangst