gotisk skrift

Etter hvert som behovet for skriftlig dokumentasjon økte i samfunnet, fikk de formelle gotiske skriftvariantene følge av en håndskrift til bruk i mer uformelle sammenhenger. Dette var en kursiv løkkeskrift skrevet med spissere penn, og mens bokstavene i den formelle skriften ble skrevet enkeltstående, hadde den uformelle skriften utløpere som lenket bokstavene sammen og gjorde skriften raskere å skrive. Skriften er kantete og spiss med uventede sprang og skiftninger i strekføringen, mange steder med spisse vinkler ved overgangen til neste bokstav. Skriften virker uharmonisk og forvirrende på oss og er nærmest uleselig for utrente øyne.

Denne skriften ble brukt i private og forretningsmessige sammenhenger i brev, avtaler, testamenter, forretningsdokumenter og så videre helt fra 1300-tallet, hovedsakelig innenfor nasjonalspråk. Den lærde teologen Martin Luther (1483–1546) benyttet humanistisk kursiv i sine latinske tekster, men gotisk skrift for tysk. Norske kirkebøker fra 1600-tallet og frem til slutten av 1800-tallet er skrevet med gotisk håndskrift. Da overtok den latinske håndskriften. Henrik Ibsen (1828–1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) symboliserer overgangen; håndskriften har trekk fra begge former.

Den første trykkskriften var en tekstur. Den ble brukt i to ulike varianter av Johann Gutenberg (1400–1468) til hans 42-linjede bibel, til den 36-linjede bibelen og til andre trykksaker: et catholicon, en latinsk grammatikk (Donatus), kalendere med mer. Forbildet til denne skriften fant Gutenberg i bibler og andre liturgiske manuskripter i Mainz.

Teksturens bokstaver er ekstremt smale, og x-høyden er stor og dominerende i forhold til bokstavenes totale høyde. Det blir liten plass til overlengder og underlengder. Blymateriell for øking av linjeavstand, «skytning», hadde man ikke i den første tiden, og tekstsidene ble tette og tunge.

Teksturen holdt seg som trykkskrift til utpå 1500-tallet.

Schwabacher, bastarda og rotunda ble også brukt som trykkskrift til folkelige bøker og fagbøker. Gutenberg brukte bastarda til trykking av avlatsbrev. Schwabacher avløste teksturen som den dominerende folkelige gotiske trykkskriften på begynnelsen av 1500-tallet. Til juss, lovbøker og fagbøker var rotunda mye i bruk. Som en skriftform med rot i Italia og den klassiske arven ble rotunda i en periode også brukt som en slags kvasi-antikva i humanistiske og akademiske bøker, blant annet i Frankrike, før antikvaskriften slo ordentlig gjennom.

Gotisk var den første trykkskriften. Men den møtte umiddelbart konkurranse fra de italienske humanistenes antikvaskrift. Antikvaen fødtes med humanismen og spredte seg med humanismen og latinen fra Nord-Italia til Frankrike, og etter hvert videre nordover. Latinen var humanismens og akademias språk, og antikvaen ble vitenskapens trykkskrift. For å bli tatt på alvor måtte vitenskapelige arbeider være skrevet på latin og trykt med antikva, ikke bare i Italia, men etter hvert også nord for Alpene.

Der var det likevel gotisk skrift og arkitektur som dominerte. Luthers første bibelutgave ble trykt med schwabacher, alle senere utgaver ble trykt med fraktur. Hans enorme produksjon av religiøse tekster på nasjonalspråkene bidro sterkt til å spre frakturen som folkelig skrift. Den ble snart den dominerende trykkskriften i alle tysktalende områder og i Norden, som var påvirket av tysk kultur.

I Nord-Europa ble populærlitteraturen, nasjonalspråkene og religionen arena for den gotiske skriften, mens latinen og akademia ble antikvaens. Skillet kunne gå tvers igjennom boksidene, og i bøker trykt med gotisk ble latinske ord og andre fremmedord satt med antikva. Martin Luther gjennomførte dette konsekvent, han skrev tysk med gotisk håndskrift og latin med latinsk.

I Frankrike gikk man over til antikva allerede på 1500-tallet, i Holland og i England på 1600-tallet. Den katolske kirken benyttet tekstur til liturgiske bøker til midt på 1500-tallet, da gikk den over til antikva.

Skandinavia gikk fra gotisk til antikva i løpet av 1800-tallet – Sverige først og Norge helt på slutten av hundreåret – delvis påskyndet av skandinavismen og danskenes konflikt med de tyske statene om grenseområdene. I Tyskland hadde gotikken og frakturen et sterkere folkelig og kulturelt feste. Problemet med frakturens dårligere typografiske og lesemessige funksjonalitet var kjent og debattert i Tyskland. Men særlig etter første verdenskrig, da Tyskland følte seg isolert i Europa, fikk frakturen status som tysk nasjonalt idiom – die deutsche Schrift. Nazistene erklærte gotisk som tysk nasjonalskrift i 1933, men ledelsen skjønte etter hvert at gotisk skrift vanskeliggjorde lesing av tyske aviser og tidsskrifter og tysk litteratur i utlandet, og i begynnelsen av 1941 ble dette brått omgjort gjennom et dekret fra der Führer.

Gotisk tapte i konkurransen med antikva hovedsakelig av tre grunner: bokstavenes store innbyrdes likhet med hverandre som gjør skriften mindre leselig, savnet av kursiv til bruk i fremhevelser og de intrikate og ornerte versalene som var helt uegnet som tittelskrift. Dette er de praktiske årsakene, de ideologiske er mer uutgrunnelige.

Gotisk brukes i dag praktisk talt ikke i lengre tekster, men har fortsatt sin typografiske verdi som effektskaper i bestemte sammenhenger. Gotisk bærer med seg assosiasjoner til middelalder og gammel kultur, men også til nazisme og nynazisme og til visse nyere musikksjangre.

• skrift
• typografiens epoker

• Johannessen, Knut: Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge. 2007.
• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.
• Rem, Tore: Bjørnson, bønder og lesning. Om gotiske meningsdannelser. I Edda nr. 3, 2005.
• Ullman, B.L.: Ancient writing and its influence. 1980.