frijazz

Allerede i 1949 eksperimenterte pianisten Lennie Tristano, sammen med blant andre Warne Marsh, med å improvisere uten forhåndsbestemt melodi, harmoni eller rytme. Selv om det ble gjort innspillinger av disse eksperimentene, forble de forholdsvis ubemerket. Ved slutten av 1950-årene, derimot, vokste det frem tilsvarende, men likefullt nye impulser. En rekke yngre jazzmusikere søkte større kunstnerisk frihet enn det de opplevde at de rådende stilene som bebop og dens avarter tillot dem.

Altsaksofonisten Ornette Coleman hadde ved andre halvdel av 1950-tallet spilt i ensembler med en rekke pianister, men ønsket å søke seg bort fra å spille basert på akkordbasert progresjon. Uten slike akkordskjemaer, som setter visse rammer for hva man kan spille videre, var tanken at musikerne ville stå langt friere til hvordan de kunne uttrykke seg og utvikle musikken. Han dannet derfor en kvartett uten pianist sammen med de likesinnede musikerne Don Cherry (kornett), Charlie Haden (kontrabass) og Billy Higgins (trommer, senere erstattet av Ed Blackwell). Coleman oppfordret også sine medmusikere til å ta en større del i utviklingen av musikken. Dette skulle også gjelde bassisten og trommeslageren, som tradisjonelt hadde hatt roller som primært tempoholdere. Han la således grunnlaget for en langt mer «demokratisk» måte å lage musikk på.

Colemans album Shape Of Jazz to Come (1959), Change Of the Century (1960), og Free Jazz (1961) ble svært innflytelsesrike, og har blitt stående som klassikere fra den tidlige perioden av frijazz. Sistnevntes tittel er inspirasjonen til navnet på denne utviklingen av jazzen.

Coleman skulle senere utvikle sine ideer i mange ulike ensembler og i kombinasjon med øvrige impulser, herunder blant annet funk med bandet Prime Time.

John Coltrane lot seg tidlig inspirere av Coleman og spilte i 1960 inn musikk sammen med Cherry, Haden og Blackwell fra Colemans kvartett, utgitt på albumet The Avant-Garde i 1966. Coltrane skulle senere ta impulsene inn i en helt egen retning, farget av hans særegne spillestil samt påvirket av hans spirituelle tendenser, på album som Ascencion (1966) og Om (1967).

Omtrent samtidig med Coleman hadde pianisten Cecil Taylor begynt å lage musikk med langt friere rammer enn det som var rådende i hans samtid. Taylor var klassisk skolert og hentet også mye inspirasjon fra så vel Thelonious Monk som dans. Taylors musikk, om enn på sett og vis frigjort fra tradisjonell harmoni og rytme på liknende vis som Colemans, var likevel ganske annerledes, blant annet med bruk av toneklynger og komplekse polyrytmer.

Av andre utøvere som på ulike måter har vært sentrale i frijazzens utvikling og forgreininger kan nevnes Sun Ra, Albert Ayler, Eric Dolphy, Pharoah Sanders, Alice Coltrane, Anthony Braxton, Peter Brötzmann og William Parker.

• jazz