fortale – Store norske leksikon

En fortale er en innledende del av en tekst, altså noe som kommer før hoveddelen. I noen sammenhenger er det vanlig at rettslige instrumenter (dvs. rettslige tekster som fastsetter regler) inneholder en fortale.

Fortaler finner vi normalt i traktater og i resolusjoner fra internasjonale organisasjoner. Den europeiske unions (EUs) forordninger og direktiver inneholder alltid fortaler. Enkelte lands grunnlover og lover inneholder også fortaler.

En fortale sier typisk noe om bakgrunnen for teksten. For eksempel har FN-pakten en fortale som viser til den sentrale bakgrunnen for og formålet med etableringen av FN. Her fremgår blant annet at

«Vi De Forente Nasjoners folk er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten, og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter, på det enkelte menneskes verdighet og verdi, på menns og kvinners og på små og store nasjoners like rett…».

Dette er historiske ord som peker retning for FNs arbeid og for hensikten bak de reglene som ble inntatt i FN-pakten.

Folkerettslige avtaler

Målet med fortaler

I folkeretten er det vanlig at traktater og andre folkerettslig bindende avtaler innledes med en fortale. En fortale vil typisk ha som mål å forklare nærmere hva som er bakgrunnen for avtaleinngåelsen og hva partene overordnet sett ønsker å oppnå med avtalen. For eksempel vises det i EØS-avtalens fortale til en lang rekke faktorer og hensyn som danner partenes felles intensjon med inngåelse av avtalen, herunder «det bidrag et Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde vil gi til oppbyggingen av et Europa grunnlagt på fred, demokrati og menneskerettigheter».

Bilaterale avtaler

I bilaterale avtaler, det vil si avtaler mellom to parter, er det ofte inntatt henvisninger til partenes gode felles relasjoner, gjerne også med referanser til tidligere avtaler mellom partene. I tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid av 16. april 2021, er det for eksempel vist til tidligere inngåtte avtaler mellom Norge og USA på forsvarsfeltet, og fremhevet at de to statene har hatt et forsvarssamarbeid i 70 år.

Resolusjoner vedtatt i internasjonale organisasjoner

Resolusjoner vedtatt i internasjonale organisasjoner starter også ofte med en fortale før man kommer til selve bestemmelsene (som kalles operative bestemmelser) i vedtaket. I likhet med traktater er hensikten med en fortale i en resolusjon å sette resolusjonsteksten inn i en ramme. Normalt vil det vises både til hva man ønsker å oppnå med resolusjonen og den faktiske bakgrunnen for resolusjonen. Dersom resolusjonen bygger videre på eller har en nær forbindelse til tidligere vedtatte resolusjoner fra samme organisasjon, vil fortalen ofte gjengi slike som en del av bakgrunnen for det nye vedtaket. Et eksempel er FNs Sikkerhetsråds resolusjon S/Res/1973 av 17. mars 2011, som gjaldt den humanitære situasjonen i Libya og autoriseringen av nødvendige tiltak for å beskytte sivile. Se også FNs Generalforsamlings resolusjon ES-11/1 av 2. mars 2022, om Russlands aggresjon overfor Ukraina.

Nasjonale rettsinstrumenter

I noen land brukes fortale også i nasjonale rettsinstrumenter. Dette brukes særlig i grunnlover, men også noen steder i vanlig lovgivning. Både den amerikanske grunnloven (1789) og den franske grunnloven (1958) er eksempler. Norges Grunnlov har ikke en fortale som inngår som del av grunnlovsteksten. I Norge er det heller ikke tradisjon for å ha fortaler i lovtekst. Norske lovteksters innhold fremgår i stedet utelukkende av bestemmelsene i loven. Samtidig er det vanlig at norske lover har formålsbestemmelser. Disse har delvis noe av den samme funksjonen som en fortale, med hensyn til å etablere og ramme inn formålet med loven.

Fortalens rettslige betydning

Når det gjelder fortalens rettslige betydning, må man skille mellom det som gjelder for de ulike lands rett og det som gjelder for folkerettslige instrumenter og resolusjoner. For de førstnevnte er det de ulike lands regler og fortolkningstradisjoner som avgjør. For de sistnevnte er det folkerettens regler og fortolkningstradisjoner som avgjør.

Når det gjelder traktater, så følger det av folkerettens prinsipper for traktattolkning at en fortale inngår som en del av den konteksten som en bestemmelse skal tolkes i lys av. Dette er nedfelt i Wien-konvensjonen om traktatretten av 1969, artikkel 31. Bestemmelsen er generelt ansett å reflektere folkerettslig sedvane og derfor gjeldende også for de stater som ikke har undertegnet konvensjonen, deriblant Norge. Det heter i artikkel 31 første ledd at en traktat skal fortolkes i god tro, i samsvar med den ordinære betydning som tillegges ordlyden i dens kontekst og i lys av traktatens gjenstand og formål («A treaty shall be interpreted in good faith in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in the light of its object and purpose»). Det følger så videre av artikkel 31 andre ledd at fortalen for fortolkningsformål inngår som del av en traktatbestemmelses kontekst. Altså er fortalen relevant når det kommer til å fastlegge en traktatbestemmelses rettslige innhold. Men dette betyr ikke at fortalen i seg selv har operativ relevans, altså at en handling som kan være på kant med de hensyn som er trukket opp i en fortale i seg selv gir grunnlag for å konstatere brudd på traktaten. Her er det en sentral forskjell mellom operative bestemmelser og fortale.

Når det gjelder resolusjoner fra internasjonale organisasjoner som for eksempel FN, vil fortalen normalt også bli å forstå som en sentral del av de operative bestemmelsenes kontekst. Her er det likevel viktig å være oppmerksom på de særegne tradisjoner, prosedyrer og kompetanseregler som gjelder for vedtagelse av resolusjoner innenfor de enkelte organer. Prosessen her skiller seg på mange vis fra det som gjelder ved inngåelse av traktater. Dette er forhold som kan ha betydning for hvordan man skal forstå fortalens relevans.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Alminnelig folkerett

Stian Øby Johansen

Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo