fiskender

Fiskendene kjennetegnes ved et langt og smalt nebb. Nebbet har sagtaggede lameller langs kantene og er spesialtilpasset til å holde godt tak i fisk. I likhet med dykkendene er fiskendene spesialister i å dykke. I forbindelse med næringssøk, eller når de blir skremt, kan de oppholde seg under vann i ett til to minutter.

På samme måte som dykkender løper fiskendene bortover vannflata når de skal lette.

Som navnet tilsier, lever fiskendene hovedsakelig av fisk. I tillegg inngår også børstemark, krepsdyr, vanninsekter, snegler, muslinger og amfibier i kosten. De kan også spise noe vegetabilsk føde, som plantedeler, frø og røtter.

Et særtrekk for to av de tre fiskendene som hekker i Norge, er at reiret gjerne plasseres i hule trær. Dette gjelder for både laksand og lappfiskand. De tar da i bruk gamle reirhull etter svartspett, men av og til kan de også hekke i store fuglekasser.

Det er ikke uvanlig at hekkeområdet ligger flere hundre meter fra vann, og i slike tilfeller tar hunnen med seg ungekullet til nærmeste vann. Dette skjer så snart ungene har hoppet ut av reirhullet, noe de vanligvis gjør allerede ett døgn etter at de er klekt.

I områder hvor det ikke er mulig å finne reirhull i hule trær plasseres reiret på bakken under torv eller steinheller, som regel ved bredden av elver eller innsjøer.

Til forskjell fra våre to andre fiskender plasserer silanda reiret på bakken, godt skjult i vegetasjonen.

I vinterhalvåret samles fiskendene ofte i flokker ved fiskerike områder langs kysten. Deler av den norske hekkebestanden trekker imidlertid ut av landet, til Østersjøen og Kattegat, eller over Skagerrak til kystområder i Danmark, Tyskland og Nederland.

Laksand og siland regnes som vanlige arter i Norge, mens lappfiskand bare forekommer i et svært begrenset antall, i Øst-Finnmark og på ytterkysten nord i Trøndelag.

• ender
• andefamilien
• fugler i Norge