fastelavn

Den kristne fastetiden fastlegges i forhold til påsken, noe som er bestemt av hvordan vårjevndøgn og fullmåne faller i forhold til hverandre.

Katolsk faste innebærer at man spiser vesentlig mindre enn man pleier, og at man avholder seg fra å spise kjøtt. I den ortodokse kirke er det viktig å følge kirkens fasteforskrifter, som ikke bare forbyr kjøtt, men også fisk. I de protestantiske kirker er faste ingen religiøs plikt, men ulike former for faste kan praktiseres frivillig.

For Norges del ser det ut til at festlighetene i forbindelse med fastelavn stort sett begrenset seg til de største byene, og da særlig Bergen. Det såkalte brixespillet eksisterte her fortsatt på 1630-tallet. Unge svenner ble ført omkring i byen i fastelavnsuken og riset foran mesterens hus. Det ser ut til at det var vanlig at håndverkerne kom sammen til drikking og narrespill. Kirken forsøkte å avskaffe skikker som hadde rot i katolisismen. I 1837 fortelles det at fastelavnsmandag fra gammelt av var en festdag for Bergens borgere, da man moret seg med å slå langball. Nå var det bare småbarn som holdt fast på skikken.

Fastelavnsriset kan kanskje ha sammenheng med at man skulle føle en viss smerte i solidaritet med Jesus som fastet 40 dager i ødemarken. Nå var det også en eldgammel hedensk tradisjon som gikk ut på at fruktbarheten kunne vekkes til live ved rising. Fastelavnsrising var enkelte steder en levende skikk langt ut på 1800-tallet. Det gjaldt å stå tidlig opp slik at man kunne gi foreldre eller venner ris på sengen. Noe dypere innhold enn moro hadde ikke denne risingen.

Heitevegger var betegnelsen på spesielle fastelavnsboller som i Bergen ble servert varme med smeltet smør og sukret melk. I Nord-Norge ble fastelavnsmandag kalt heiteveggmandag, selv om det ble servert annen mat enn boller. På bygdene ble det neppe bakt fastelavnsboller før man fikk komfyrer omkring 1900.

Mandagen i fastelavnsperioden skulle kosten gjerne være knapp og mager. Folk skulle opparbeide matlyst til dagen etter, da man i katolsk tid fikk det siste måltidet med kjøtt og flesk på lange tider. Dagen kunne betegnes som «sillmånda’n» i Sparbu, «kørvmandag» i Eidskog og «svartemandag» i Setskog. Blåmandag kunne også brukes mer generelt om denne dagen med magert kosthold, men opprinnelsen til dette uttrykket er nok en annen. De katolske prestene begynte fasten allerede mandag, og markerte det ved å legge en blå duk på alteret. Vår overførte betydning av blåmandag kommer visstnok av at tjenerne i Tyskland fikk fri denne dagen for å komme seg etter søndagens karnevalsløyer.

Feitetirsdagen var dagen da man spiste mye god mat. Navnet på dagen kunne variere etter hva som ble spist i ulike deler av landet. I indre bygder på Vestlandet og i Trøndelag og videre nordover het det feitetirsdag, I Akershus og Østfold var det flesketirsdag. I Hardanger kunne førsteleddet være smør eller hvite; det siste viste til at man mesket seg med brød i melk og hvitt brød. Hovedmåltidet var middagen, som gjerne bestod av kjøtt, flesk, kjøttmølje og rømmegrøt. På Vestlandet var smalahove en yndet kost. Dagen ble også kalt sprengetardagen. I Grong i Trøndelag het det at det skulle være «sju matmål og kjøtt og flesk til flere mål».

Også i andre land ble det spist godt på feitetirsdagen. På fransk kalles dagen Mardi Gras og på engelsk Fat Tuesday eller Pancake Tuesday.

• askeonsdag
• blåmandag
• faste – religion
• fetetirsdag
• karneval

• Hodne, Ørnulf (1988). Påske. Tradisjoner omkring en høytid. H. Aschehoug & Co, Oslo.
• Odenius, Oloph (1981). Fastlagen. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 4. Rosenkilde og Bagger, Viborg.
• Troels-Lund, Frederik (1939-1941). Daglig liv i Norden i det sekstende århundre 1–14. Norsk utgave ved Haakon Shetelig, 4 bind. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
• Nilsson, Martin P. N. (utgiver, 1938). Årets högtider. Nordisk kultur XXII. H. Aschehoug & Co.s Forlag, Oslo.