episk teater

Bertolt Brecht hentet begrepet episk teater fra Erwin Piscator. Piscator jobbet på 1920-tallet for å skape et politisk teater som ga plass for arbeiderklassens livserfaringer. I sitt arbeid med å frigjøre teatret fra borgerlige konvensjoner utviklet Piscator en rekke teknikker og grep som Brecht senere benyttet seg av. Piscator eksperimenterte med projeksjon av bilder og tekst, bruk av dreiescene og stillaser, samt simultant spill i etasjer – alt framført i en spillestil rensket for følelser og illusjon av virkelighet.

Når det likevel er Brecht som er mest kjent for episk teater, skyldes dette at han bygget ut Piscators teknikker og kombinerte dem med egne ideer til et helhetlig teatermanifest.

Brechts episke teater kjennetegnes av en episodisk struktur, hvor en rekke hendelser presenteres uten at den ene handlingen nødvendigvis leder over i den neste. På denne måten brøt han med prinsippet om en kausal handlingskjede som hadde vært en etablert teaterkonvensjon i Europa siden midten av 1600-tallet.

Episk teater har heller ikke som mål å etablere en illusjon av virkelighet eller innlevelse i handlingen for sitt publikum. Tvert imot benyttet Brecht seg av Verfremdung (forstått som 'underliggjøring') for å etablere den publikumsrelasjonen han var ute etter. Begrepet Verfremdung er hentet fra den russiske formalisten Viktor Sjklovskij, som brukte begrepet ostranenije – underliggjøring.

Brecht jobbet med å etablere dette på flere nivåer i en forestilling:

• Sceneframføring: Man skal vise at teater er teater, for eksempel ved å gjøre åpne sceneskift, samt å ha lyskastere og annen sceneteknikk synlig for publikum. Plakater kan angi stedet for handlingen, i stedet for at scenebildet viser dette.
• Skuespillerarbeidet: Brecht mente at skuespillerne både skulle framstille og kommentere rollen. Kommentarene skulle være henvendt direkte til publikum, og belyse rollens valg og valgalternativ.
• Sceneteksten: Det legges inn brudd i den dramatiske handlingsgangen i form av metatekster som kommentere det som nettopp har skjedd. I Brechts egne stykker er det gjerne sangene som er tenkt å ha denne funksjonen.

De to siste punktene henger sammen med et annet kjennetegn ved Brechts episke teater, nemlig tilstedeværelsen av minimum to fiksjonslag. Et fiksjonslag består av ett sett med tid, rom og kropp, som aktiveres sammen for å skape en handling. Hos Brecht følger gjerne det ene fiksjonslaget de klassiske dramaturgiske enhetene i tid, rom og handling. I tillegg etablerer Brecht et fortellende/kommenterende fiksjonslag, både tekstlig og skuespillermessig, samt et synlig montasjeprinsipp mellom de to lagene.

Mange av grepene og virkemidlene som Brecht utviklet til sitt formål, har blitt brukt videre uten hans ideologi og har neppe samme effekt i dag som de var tiltenkt. Brechts mål var å etablere et politisk teater, men ikke alt episk teater er politisk – og omvendt.

Betegnelsen episk blir nå også brukt mer generelt om teater med episodisk struktur og framtredende bruk av fortelling, uten de politiske målsettingene som Brecht hadde.

• Kurt Weil
• teater
• epos