engbelgvekster

Engbelgvekster lever i symbiose med belgplantebakterier (Rhizobium-bakterier). Bakteriene lever under jorda, rundt røttene og er nitrogenfiksende. Det vil si at de kan samle nitrogengass fra lufta og gjøre den tilgjengelig for plantene. Nitrogen er et viktig plantenæringsstoff som påvirker vekst og utvikling av planter. Til gjengjeld får bakteriene energi fra plantenes fotosyntese.

Nitrogenfikseringen er en fordel for jordbruket. Ved å bruke engbelgvekster kan gjødslingen med nitrogen fra mineralgjødsel reduseres. Dette kan gi økonomiske besparelser for bonden. Særlig innen økologisk jordbruk vil engbelgvekster være hensiktsmessig å ta med i dyrkingen da bruk av mineralgjødsel ikke er tillatt.

Med økende spesialisering har dyrkingen av eng og engbelgvekster blitt mer konsentrert til rene husdyrbruk. Norske frøblandinger inneholder ofte en belgvekstandel på 5–10 prosent og da er rødkløver og hvitkløver de vanligste artene. Dette betyr likevel ikke at enga eller beitet får samme andel belgvekster i feltet. Gjødsling og plantevernmidler påvirker i stor grad andelen belgvekster i plantebestanden. Kraftig nitrogengjødsel favoriserer grasarter og gjør at engbelgvekstene raskt går ut. Ugrassprøyting går også ut over belgvekstene i enga som i mange tilfeller ikke tåler sprøytemidlene like godt som graset.

Engbelgvekster kan også inngå i frøblandinger til grønngjødsel eller fangvekster. Slik anvendelse har blitt mer vanlig i korndyrkingen, som ledd i tiltak som skal redusere avrenning fra jorda og samtidig forbedre jorda.

De ulike engbelgvekstene har ulike arter av bakterien Rhizobium som vokser på røttene. Rødkløver, alsikekløver, hvitkløver og andre kløverarter har alle arten Rhizobium trifolii. Luserne har en egen art, Rhizobium meliloti.

Smitte med riktige bakterier kan være nødvendig, særlig ved nydyrking eller introduksjon av belgvekstene til områder hvor artene ikke har vært dyrket før. Bakteriekulturer kan kjøpes fra frøforretningene og spres ut med frøet. Infeksjon av Rhizobium skjer gjennom rothår. Bakterien brer seg i vertsplantens røtter og det dannes «knoller» (noduler) på røttene. Oppformering av bakterier skjer i disse knollene og nitrogenfiksering starter.

Hvor mye nitrogen som kan fikseres varierer med tilslaget av engbelgvekster. Forsøk i USA med luserne i renbestand har vist en fiksering opptil 50 kg nitrogen per dekar per år. Rødkløver hadde opptil 30 kg nitrogen per dekar per år. Dette er 3–5 ganger så mye som det som ettårige kjernebelgvekster som erter og åkerbønne kan fiksere.

Årsaken til at engbelgvekstene kan samle så mye nitrogen ligger i at de utnytter hele vekstsesongen. Veksten starter allerede tidlig om våren og fortsetter helt til frost og kulde bremser veksten om høsten. Ettårige vekster har en mye kortere periode med aktiv plantevekst.

Undersøkelser fra Norge i eng med mye rødkløver viser en nitrogenfiksering på 10–25 kg nitrogen per dekar per år. Det blir betydelig lavere mengde ved tilførsel av nitrogen i mineralgjødsel.

I Norge finnes en aktiv planteforedling på rødkløver, men det testes også ut sorter av hvitkløver og luserne, for å finne fram til sorter som er best tilpasset våre klima- og dyrkningsforhold. Det gjøres også forskning på dyrkningsteknikk som kan få engbelgvekstene til å vare i flere år. Særlig med rødkløver er det et problem at plantene gjør det bra ett eller to år, men forsvinner jo eldre enga blir. For bonden vil det være gunstig om engbelgvekstene holdt seg produktive i flere år, da det kunne spare arbeid og kostnader med fornying av enga.

Optimal temperatur for engbelgvekstenes nitrogenfiksering er oftest 20–25 °C. Dette er høyere temperatur enn det som er vanlig i Norge store deler av sesongen, og særlig nordover og oppover i fjellbygdene. Ved lav temperatur er nitrogenfikseringen lav. For å sikre en god fiksering er mikronæringsstoffene jern og molybden er særlig viktige, men også bor og kobber er nødvendige. Belgvekstene og Rhizobium-bakteriene trives dårlig på sur jord.

Engbelgvekster ble først tatt i bruk som kulturplante fra 1500-tallet. Det gikk likevel et par hundre år før de fikk stort gjennomslag. Hovedforklaringen til at det gikk så langsomt var at dyrking av eng til slått og beite ikke ble vanlig før på 1700-tallet. Før dette ble varig slåttemark og naturlige beiteområder anvendt framfor sådde kortvarige enger.

På 1700-tallet ble særlig rødkløveren populær å ta med i kortvarige enger. Rødkløver inngikk i det såkalte Norfolk-vekstskifte som startet i England. Dette var et vekstskifte med rotasjon av hvete, rotvekster, bygg og kortvarig kløvereng. Variasjoner over dette vekstskifte spredte seg til mye av Europa utover på 1800 tallet.

I Norge, og særlig på Østlandet, var det helt fram til midten av 1900-tallet vanlig med varianter av Norfolk-vekstskiftet. Enga lå gjerne tre til fire år før den ble pløyd opp og tjente som en god forgrøde før hvete. Dette var også på en tid da alle gårder hadde husdyr, og eng til slått og beite inngikk som en del av drifta sammen med korn, poteter og andre vekster.

• eng
• nitrogenfiksering
• rødkløver
• hvitkløver
• luserne