dystopi

Dystopisk litteratur ble populært i andre halvdel av 1800-tallet. Sjangeren vokste fram med raskt økende teknologi, samtidig som mange innså at de gamle samfunnsinstitusjonene ikke var i stand til å håndtere en moderne verden.

Edward Lyttons The Coming Race (1872) var en visjon om et underjordisk samfunn som var umenneskelig, men teoretisk sett utopisk; romanen ble voldsomt berømt i samtiden, men er i stor grad glemt i dag. Richard Jefferies' After London (1885) er en tidlig beskrivelse av en økologisk katastrofe, og den kombinerte dermed dystopi med postapokalyptisk fiksjon.

H. G. Wells' The Time Machine (1895) er antagelig den dystopien fra 1800-tallet som har hatt størst påvirkning på ettertiden. Romanen beskriver et samfunn der menneskearten har mistet menneskeligheten sin og utviklet seg til to separate arter, der den ene aler opp og spiser den andre. Det dystopiske samfunnet ser ved første øyekast ut som en utopi, og romanen gjør bruk av klisjeer som minner om den idylliske likestillingen i William Morris' utopiske roman News from Nowhere (1890). Med dette kritiserte Wells både samfunnet rundt seg og de fremtidspositive visjonære tenkerne som var samtidige med ham.

I den første halvdelen av 1900-tallet kom noen av de mest kjente klassiske dystopiske romanene, som Jevgenij Zamjatins Vi (1920), Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (Brave New World, 1932), George Orwells Animal Farm (1945) og Nittenåttifire (1949), og Ray Bradburys Fahrenheit 451 (1953). Flere av disse ble også filmatisert. Selv om de fleste av disse romanene fortsatte tradisjonen med å beskrive samfunn der mennesker var slavebundet av teknologi og brutale institusjoner, kritiserte de også nyere ideologier og tankesett som fascisme, global sosialisme og en teknokratisk oppbygd verdensstat.

Det er verdt å merke seg at dystopier tidlig på 1900-tallet vendte seg mot Wells' utopiske tenkemåte, slik den blant annet kom til uttrykk i A Modern Utopia (1905). Orwell pekte på Wells' enorme innflytelse, og både på de positive effektene den hadde hatt og hvor urealistiske de utopiske ideene hans var. Huxleys Vidunderlige nye verden var opprinnelig tenkt som et kritisk tilsvar til Wells. Det samme gjelder E. M. Forsters klassiske dystopiske novelle The Machine Stops (1909); i dag kan man se den som en nesten visjonær beskrivelse av mennesker som er innestengt i bittesmå, teknologisk avanserte rom, og som bare er i kontakt med hverandre via skjermer og lydopptak.

I den andre halvdelen av 1900-tallet ble dystopiske historier populære i mange ulike media. Science fiction ble generelt mer samfunnskritisk. Dette kom til uttrykk både i sjokkerende skrekkhistorier som Harlan Ellisons postapokalyptiske novelle «Jeg må skrike, men har ingen munn» («I Have No Mouth and I Must Scream», 1967) og i mer politisk analytiske anti-utopier som Ursula Le Guins The Dispossessed (1974) og Octavia Butlers Parable of the Sower (1993).

I denne perioden dukket også cyberpunk opp. Denne grunnleggende dystopiske undersjangeren av science fiction kan sies å ha oppstått rundt bøkene til Philip K. Dick, og den ble voldsomt populær med William Gibsons roman Neuromancer (1984).

Det kom også ut en håndfull dystopier som ikke primært kan regnes som science fiction, for eksempel Anthony Burgess' A Clockwork Orange (1962). Og Margaret Atwoods En tjenerinnes beretning (A Handmaid's Tale, 1985) er kanskje den best kjente dystopiske romanen fra slutten av 1900-tallet. Det teokratiske marerittsamfunnet Gilead som hun beskriver her, er tydelig bygget opp av elementer fra virkeligheten. Oppfølgeren, Gileads døtre (The Testaments), kom i 2019.

Noen berømte dystopiske filmer fra denne perioden er Ridley Scotts Blade Runner (1982), basert på Philip K. Dicks Do Androids Dream of Electric Sheep (1968); Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971), basert på Burgess' roman; Terry Gilliams Brazil (1985) og Wachowski-søstrenes Matrix-trilogi (1999–2003; en fjerde film kom ut i 2021).