dverger

I Eddaene finnes to ulike myter om opphavet til dvergene, én i Voluspå i Den eldre Edda og én i Snorres Edda (Den yngre Edda).

I Voluspå (vers 9) er det en diskusjon mellom gudene om hvem som skal skape dvergene «...av Brimes blod og av Blåins bein». Brime og Blåin er i all sannsynlighet to alternative navn på Yme, ur-jotnen som blir til i Ginnungagap før verden oppstår, og som gudene dreper og skaper verden av. Det kommer ikke klart frem hvordan de første dvergene Modsogne og Durin oppstår (blir de skapt av gudene?), men når de to dvergene først er blitt til, lager de selv mange flere nye dverger av jord. Etter dette verset følger det seks vers som nesten utelukkende består av en oppramsing av dvergenavn, i alt cirka 70 navn.

I Snorres Edda fortelles det at dverger ble til av seg selv og fikk liv som makk i Ymes kjøtt. Ved bud fra gudene fikk dvergene både menneskevett og menneskeskikkelse, men de ble boende i jord og stein. I tillegg til navnene Modsogne og Durin siterer Snorre flere vers fra Voluspå der flere titalls dvergenavn blir ramset opp. Snorre skiller mellom dverger som bor i jord og dverger som bor i stein.

Ifølge den norrøne skapelsesberetningen ble dvergene Austre, Vestre, Nordre og Søndre satt under hver sitt hjørne av himmelen, der de holder himmelhvelvet oppe. I skaldedikting kan himmelen derfor kalles «dvergenes byrde eller slit» og «Vestres, Austres, Søndres og Nordres hjelm», ifølge Snorre.

Dvergenes rolle som smeder og produsenter av verdifulle, magiske gjenstander er framtredende i norrøne kilder.

Det fortelles at dvergene lager flere viktige gjenstander, blant annet:

• skaldemjøden
• Gleipne (den magiske lenken som Fenrisulven ble bundet med)
• gullhåret til gudinna Siv (kona til Tor)
• Draupne (Odins gullring)
• Mjølner (Tors hammer)
• Gungne (Odins spyd)
• Skibladne (Frøys skip)
• Gullinbuste (Frøys galte)
• Hildesvinet (Frøyas galte)
• Brisingamen (Frøyas halssmykke)
• magiske sverd (Tyrving, Dainsleiv, Naglring)

Et gjennomgående trekk ved dvergene er at de gjengjelder: de belønner gaver og tjenester, og de hevner skade og vold, ofte ved å forbanne gjenstanden som de ble fratatt ved hjelp av fysisk vold eller trusler.

I flere fortellinger gir dverger magiske gjenstander som takk. Et eksempel er dvergen i Tåtten om Torstein Bøjarmagn (Tåtten om Torstein Gardsmakt). En stor og farlig ørn, som dvergen mente måtte være en djevel sendt av selveste Odin, har tatt sønnen hans og fløyet sin vei uten at dvergen kunne gjøre noe for å redde barnet. Torstein skyter ørnen død med en pil og tar imot dvergebarnet. Den takknemlige faren belønner Torstein med en rekke magiske gjenstander: en ullskjorte som gjør at den som bærer den aldri blir sliten av å svømme og ikke kan bli skadet; en sølvring som gjør at eieren aldri går tom for penger; en svart stein som gjør en usynlig; og en trekantet stein som kan fremkalle både haglstorm, solskinn og ild.

I noen fortellinger blir dverger tvunget til å gi fra seg de verdifulle gjenstandene. En av de mest kjente episodene finner vi i Vǫlsunga saga der dvergen Andvare blir frarøvet alt gullet sitt. I fortellingen er gudene Odin, Høne og Loke tatt til fange av den mektige Reidmar, fordi Loke i vanvare har drept hans sønn Oter. Reidmar krever store mengder gull i løsepenger, og Loke blir sendt ut for å skaffe gullet. Han tvinger Andvare til å gi ham alt gullet sitt, deriblant ringen Andvare-naut. Andvare kaster en forbannelse og erklærer at skatten og ringen kommer til å bringe bane, det vil si voldsom død, til eieren sin. Reidmar får gullet, og gudene blir sluppet fri. Men Andvares forbannelse blir oppfylt. Reidmar har to andre sønner, Fåvne og Regin. Fåvne dreper Reidmar og røver alt gullet til seg. Deretter får Regin Sigurd til å drepe Fåvne, som har skapt seg om til en drage og vokter gullet. Sigurd finner ut at Regin har tenkt å svikte ham, og dreper ham. Etter en rekke andre hendelser blir også Sigurd drept.

Et annet kjent eksempel finnes i en versjon av Heidreks saga. Kong Svavrlame tvinger dvergene Dvalin og Durin (eller Dulin) til å smi et sverd for seg. Dvergene forbanner sverdet slik at det blir Svavrlames egen bane, og at det volder et dødsfall hver gang det blir dratt ut av sliren.

Noen ganger kan dverger være brutale uten at det er en gjengjeldelse, som når Fjalar og Galar dreper Kvase. Det er mulig det har funnes en myte som ikke har blitt overlevert, som ville kunne forklare hvorfor dvergene gjorde dette.

I noen fornaldarsagaer kan dvergene bli skildret som helbredere og som hjelpere i kamp. To typiske eksempler er Mondul dverg og Regin dverg i henholdsvis Gange-Rolvs saga og Egil den enhendtes og Åsmund berserkbanes saga.

I Gange-Rolvs saga helbreder dvergen Mondul hovedpersonen og helten Gange-Rolv, som har fått begge føttene sine hugget av. Rolv er nær ved å kvele Mondul, og for å redde livet sitt avslører dvergen den sanne identiteten sin og lover at han fra nå av skal tjene Rolv trofast. Som et umiddelbart bevis på trofastheten sin får Mondul de avhuggede føttene til å gro tilbake. Seinere i sagaen følger Mondul Rolv i tokt til Gardarike. Der beskytter han skipene og teltene til Rolv og mannskapet hans mot hovedmotstanderen og trollmannen Grim Ægir («Grim den skrekkelige»), og hjelper Rolv i de avgjørende kampene. Han skyter piler på fiendene hans, skaper en magisk vind som blåser bort en sky av forblindende støv som Grim hadde tryllet frem, og samler gift fra flygedragen som Grim forvandler seg til. Til slutt hjelper han Rolv med å drepe Grim. Grim selv anerkjenner den viktige rollen Mondul har spilt, ved å erklære at Rolv ikke ville ha vunnet over ham om ikke «denne ulykkesdvergen» hadde fart med ham.

I Egil den enhendtes og Åsmund berserkbanes saga fortelles det om en Egil som har fått den ene hånda si hugget av av en jotun. Egil gir en gullring til et dvergebarn, og som belønning for gaven steller dvergefaren såret hans slik at det gror, og smir ham et sverd med en fal som rekker opp til albuen slik at den kan festes på armen. Det er like lett for Egil å hugge med dette sverdet som om armen hadde vært uskadd, og ingen menn kan stå imot hans hugg.

Dvergene kan dessuten stjele, og blant dvergenavnene i Voluspå finner vi Alþjófr ‘all-tyv’ eller ‘den store tyven’. Dvergen Alfrik i Didriks saga er beskrevet som «den navngjetne tyven, og den dyktigste smeden av alle dverger».

Flere dvergenavn vitner om kunnskap og visdom, som Nýráðr («nytt råd»), Fjǫlsviðr («den mangt vitende»), Ráðspakr («klokt råd»), Ráðsviðr («klokt råd»), Vitr («vett») og Allvis.

Allvis, hvis navn betyr «den allvitende», omtales i Den eldre Edda. Han er den eneste dvergen som har et helt eddadikt oppkalt etter seg, nemlig Allvismål. Allvis oppsøker guden Tor og sier han vil gifte seg med datteren hans. Tor vil ikke finne seg i dette, og holder på å utspørre Allvis om hva ulike ting – som jord og himmel, sol og måne, vind og vindstille, hav og ild, – heter hos mennesker, guder, dverger, jotner og i Hel. Allvis blir engasjert i utspørringa og glemmer tiden. Han holder på til sola kommer opp. Selv om eddadiktet ikke sier eksplisitt hva som skjer med Allvis når han blir overrasket av dagslyset, kan man gå utfra at det får fatale konsekvenser (kanskje blir Allvis til stein?). Tor innrømmer at han aldri hadde sett slik dyp kunnskap hos noen, men påpeker at han har klart å lure ham.

Dverger er altså en egen gruppe av overnaturlige vesener, distinkt fra både guder, jotner, troll og alver. Likevel finnes det tilfeller der forholdet mellom de ulike gruppene er heller komplekst. I noen tilfeller dreier seg det ganske enkelt om en utseendemessig likhet. Til den ovenfornevnte Allvis sier Tor dette: «Av tusse-ætt / ser du ut til å være» (Ludvig Holm-Olsens oversettelse). Her vil Tor sannsynligvis fornærme Allvis ved å trekke frem at utseende hans minner om en tusse. Men i andre tilfeller kan det være snakk om dypere forbindelser enn det rent utseendemessige.

Skillet mellom dvergene og alvene er uklart, spesielt i Den yngre Edda. Snorre skiller mellom lysalver og døkkalver (mørkalver): «Disse to folkeslagene er ulike av utseende og enda mer ulike av natur. Lysalvene er fagrere enn sol, og døkkalvene er svartere enn bek» (Anne Holtsmark sin oversettelse). Snorre skildrer dessuten Svartalvheim som heimen der dvergene bor, og det kan tolkes som at svartalver er det samme som dverger. Det kan argumenteres for at distinksjonen mellom lysalver og mørkalver er noe Snorre selv fant på. Denne distinksjonen kan skyldes påvirkning av kristendommens forståelse av lyst og godt, og mørkt og ondt. Men blant dvergenavnene i Voluspå finner vi navn som Alv, Gandalv og Vindalv, noe som kan tolkes som at (noen av) dvergene trolig hadde en nær tilknytning til alvene.

I begge Eddaene blir det dessuten sagt at det finnes tre typer norner: I Fåvnesmål sier dragen Fåvne at nornene stammer fra ulike ætter, noen fra æser, noen fra alver og noen er døtre til Dvalin. Dvalin er, som kjent, et dvergenavn. Også i Gylvaginning heter det at noen av nornene er av alveætt, og noen er av dvergeætt.

Dvergene var ifølge folketroen dyktige smeder. De dyktigste smedene trodde man hadde lært kunsten av dverger. I noen tilfeller kunne dverger godvillig gi sine produkter, dørbeslag eller liknende, til mennesker for eksempel som takk. I andre tilfeller kunne folk finne ting laget av dverger, og da gjerne mindre og finere ting som dvergene hadde mistet. Disse gjenstandene ble kalt dvergsmide. Da gjaldt det for finneren å ta nøye vare på slike ting, for hvis dvergen fikk tak i det igjen, kunne han hevne seg på den som hadde tatt tingen.

Både folk og fe kunne bli dvergslått. Dvergslag kunne arte seg som lumbago eller lammelse. Den som kom ut for et dvergslag, ble nummen der slaget hadde truffet, og man fikk en blå flekk. Den sikre kuren var å stryke over denne flekken med et dvergsmide av den rette sorten, dvs. et slikt et som var funnet. Krøtter som var dvergslått, fikk det slik at de ikke kunne stå på bakbeina. Da måtte man få tak i dvergsmide å henge på dem så de ble gode igjen.

Dvergen kunne dessuten bruke en kniv som kastevåpen og på den måten blinde et menneske på det ene øyet.

En annen sykdom hos fe (hovedsakelig kyr) som man mente skyldtes dverger, var dvergskott (hårballer, såkalte «dvergkuler» eller «dverglo», i innvollene). En tredje sykdom var dvergsog, som gjorde at melken ble blodig eller løp sammen, eller at noen spener ikke gav melk («dvergspener»). Det finnes også fortellinger om dverger som suger ut melken på kyr. Finner man hestene skumsvette i stallen om morgenen, er det fordi dvergen har ridd på dem om natten.

Dvergkyss var et utslett om munnen (herpes) som man trodde kom av at man hadde blitt kysset av en dverg om natten.

Dverger kunne også hjelpe folk som var blitt skadet. Blant annet forteller et sagn fra Telemark om en dverg som helbreder en ridder som har slåss med en farlig orm, med en salve.