dill

Dill er en ettårig urt. Den blir inntil én meter høy, har trådaktig delte blad og gule blomster, og er rik på eteriske oljer. Den er mye brukt som krydder.

• Bladdill høstes når planten er 15–40 centimeter.
• Krondill, også kalt blomsterdill, høstes som hel skjerm når den er i full blomstring og nesten avblomstret.
• Skjermdill, er skjermene med umodne frø.

Dill er en hardfør plante som kan dyrkes overalt i Norge. Siden den er ettårig, sås den på friland om våren og høstes gjennom sesongen som bladdill, eller mot slutten av sommeren som krondill eller skjermdill. Kommersiell dyrking innendørs har ført til at norsk fersk bladdill i potter er tilgjengelig året rundt. Krondill, og senere skjermdill, er slik sett mer sesongbetonte siden de først er modne på sensommer og høst.

Både frø, blomsterskjerm og blader brukes. De brukes friske eller tørkede. Søt og aromatisk, med et snev av anis og karve.

Dillblader brukes ofte til ferskvannskreps og gravlaks, men passer til allslags skalldyr, fisk, skjell og annen sjømat. Dill passer også til kokte (ny-)poteter, i salater, dressinger, kryddersmør og majoneser.

Dillfrø er velegnet i grønnsaksretter med kål, surkål, rødbeter, løk og poteter. Både frøene og blomstene har lang tradisjon som smakstilsetning i nedlagt sild, sursyltede grønnsaker og eddiker. Frøene kan males og brukes som krydder i sauser og supper. De brukes også til smakssetting av akevitt, spesielt i Sverige produseres akevitter hvor dillfrø er mer dominerende enn karve.

Krondill, også kalt blomsterdill, altså hele blomsterstanden, er den formen for dill typisk brukt til koking av kreps. Da tilsettes krondill etter at krepsen er kokt og får ligge i vannet i gryta mens den avkjøles.

Skjermdill, altså skjermene med umodne frø, brukes til syltede agurker, pickles med mer. I India blir dillfrø ofte tilsatt i karriblandinger og pickles.

Eterisk olje fra frøene brukes til å smaksette brennevin og i parfymeindustrien.

Dill har lang historie som kulturplante og er omtalt i Ebers-papyrusrullene (medisinsk dokument som omhandler urter fra oldtidens Egypt, rundt år 1500 fvt.). Urten var også populær i Romerriket og er nevnt i Apicius, en samling oppskrifter fra cirka 400 år fvt. Planten ble spredd nordover av romerne, som tok den med seg på sine erobringstokter. Senere brakte munkene den videre til Norden og Norge. Urten ble dyrket rundt om i landet, og i urtehager ved Akershus festning var den et fast innslag allerede på slutten av 1500-tallet.

Innen folkemedisinen ble dillfrø benyttet mot blant annet kolikk hos småbarn og til ammende mødre. Avkok av planten skulle virke beroligende og ble brukt som søvnmiddel. I germansk folkemedisin er dill, i likhet med karve og fennikel, verneråd for kveg «når onde makter menes å ta melken fra dem».

Navnet dill kommer trolig av det saksiske ordet dylle, som betyr «å bysse i søvn».

• skjermplantefamilien
• krydder