det kategoriske imperativ

Kant gir flere ulike formuleringer av det kategoriske imperativ. Disse blir hovedsakelig lagt frem i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785. De to mest kjente formuleringene av det kategoriske imperativ er universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen:

• Universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
• Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Det finnes en faglig uenighet blant Kant-forskere om hvor mange distinkte formuleringer Kant gir av prinsippet. Det finnes også opptil tre andre formuleringer. Disse blir kalt naturlovsformuleringen, autonomiformuleringen og formuleringen ut fra formålenes rike. Kant hevder uansett at alle de ulike formuleringene av det kategoriske imperativ er ekvivalente og uttrykker samme prinsipp, men denne påstanden regnes i dag som kontroversiell.

Kant forutsetter at rasjonelle vesener handler ut fra visse handlingsregler, som han kaller maksimer, som aktøren setter for seg selv. Universallovsformuleringen sier at disse handlingsreglene må være regler som kunne vært en handlingsregel for alle.

Et eksempel på en handlingsregel som ikke kunne vært en allmenn lov er en regel om at jeg kan lyve når jeg finner det for godt. En slik regel kunne ikke vært en universell regel fordi poenget med å lyve i så fall ville falt bort. Dette er fordi det å lyve bare kan være formålstjenlig hvis de du lyver til tar utgangspunkt i at du snakker sannferdig. Dersom normen om sannferdighet erstattes med en regel om at man kan lyve fritt, så har ikke lenger den du snakker med noen grunn til å regne det du sier som sant og løgnen ville dermed ikke ha noe poeng. Løgn kan altså kun fungere på bakgrunn av en allmenn regel om sannferdig kommunikasjon, og en handlingsregel som tillater løgn kan ikke være allmenn.

Når vi handler, så har vi formål med det vi gjør, som gir tingen vi prøver å oppnå en verdi. Denne verdien har sitt opphav i aktøren som tillegger dette formålet en verdi. Det innebærer at kilden til all verdi ligger i menneskene selv, som dermed er de eneste som kan ha egenverdi. Humanitetsformuleringen pålegger oss å ta hensyn til denne egenverdien gjennom å behandle mennesker som mål i seg selv, og ikke bare som midler til ens egne formål. For eksempel forbyr dette prinsippet å gjøre noen til slave, fordi det å gjøre noen til slave ikke respekterer personens egenverdi og kun behandler personen som et middel.

Det kan være viktig å presisere at humanitetsformuleringen ikke forbyr å bruke andre mennesker som midler. Å bruke andre mennesker som midler er akseptabelt så lenge vi ikke behandler dem bare som et middel, slik at vi samtidig behandler dem som formål i seg selv. For eksempel kan det anses som tillatt å bruke en frisør til å få klippet håret sitt, så lenge dette er en felles frivillig overenskomst der frisøren også får sine interesser tilfredsstilt. Dette viser også hvordan prinsippet er todelt: den både (1) forbyr å bruke noen kun som et middel, og (2) påbyr å behandle andre som formål i seg selv.

Det kategoriske imperativ står i kontrast til det Kant kaller hypotetiske imperativ. De hypotetiske imperativene er avhengige av kontingente forhold og har dermed ikke den uunngåelige formen som det kategoriske imperativ skal ha.

Et eksempel på et hypotetisk imperativ kan være «hvis du vil virke ærlig, ikke fortell unødvendige løgner». Dette imperativet gjelder bare for de som ønsker å framstå som ærlige og kan unngås ved å ikke ha et slikt ønske. Slike imperativ er ikke av moralsk art, ifølge Kant.

Det kategoriske imperativ gjelder altså for alle vesen med evne til fornuft. Den gjelder i kraft av deres egen fornuft og er derfor uunngåelig og bindende. For Kant innebærer dette at det kategoriske imperativ er det øverste prinsippet for moralen og den praktiske fornuften.

• Immanuel Kant
• moral