den store depresjonen

Den store depresjonen kan ses som den siste i en serie av økonomiske kriser i tiden mellom de to verdenskrigene. Første verdenskrig hadde skapt store markedsforstyrrelser både globalt og i de enkelte landene, noe som blant annet kom til uttrykk i store prissvingninger på ulike varer. Ustabiliteten preget alle land frem til utbruddet av andre verdenskrig, om enn i varierende grad. Finansiell uro og politisk usikkerhet var et kjennetegn ved hele perioden.

I de siste årene før den store depresjonen, fra omtrent 1925 til 1929, opplevde likevel USA, Tyskland og flere andre land en relativt sterk økonomisk oppgangsperiode som ble kalt «The Roaring Twenties» (de glade tjueårene).

Årsakene til den store depresjonen er mange og sammensatte, og det er ikke full enighet om hvilke som var viktigst. I årene før depresjonen økte aksjespekulasjon voldsomt samtidig som banker var lite regulert, noe som kan ha vært utslagsgivende.

Utbruddet av depresjonen knyttes ofte til det plutselige krakket på New York-børsen høsten 1929, da det amerikanske aksjemarkedet falt kraftig. Fallet ble fulgt av en dramatisk nedgang i långivning, forbruk og investeringer. Den amerikanske Hoover-regjeringen brukte ikke den økonomiske politikken aktivt for å kompensere for etterspørselsfallet, og stramme budsjetter fra kongressen og høye renter fra den amerikanske sentralbanken bidro til å forsterke nedgangen.

Flere tusen banker ble avviklet i USA i årene etter børskrakket. Amerikansk bruttonasjonalprodukt (BNP) falt med så mye som 30 prosent fra 1929 til 1933 og nesten en fjerdedel av arbeidsstyrken i USA sto uten arbeid i 1933.

Den finansielle uroen i USA spredte seg raskt til Europa gjennom tidens tett integrerte internasjonale finanssystem, og den forplantet seg deretter fra finansmarkedene til resten av økonomien. Ingen europeiske land ble like hardt rammet som USA, men BNP falt de fleste steder markert mellom 1929 og 1932, aller mest i Tyskland og Østerrike. I Storbritannia regner man med at en fjerdedel av arbeidsstyrken sto uten arbeid i 1933, i Tyskland om lag en tredjedel. Det globale fallet i BNP fra 1929–1932 var om lag 15 prosent.

Historikerne er uenige om når depresjonen tok slutt. Industriproduksjon og BNP-vekst tok seg mange steder tydelig opp igjen fra 1933 og arbeidsledigheten sank. I mange land skulle det likevel ta mange år å komme tilbake igjen til nivåene før 1929.

Depresjonen ble i flere land forverret av en parallell krise i jordbruket, hvor mange gårdbrukere slet med høy gjeld og lave priser på produktene sine gjennom hele mellomkrigstiden. Denne krisen ble særlig omfattende i USA, hvor en serie voldsomme sandstormer i Midtvesten i 1930-årene ødela mye av prærie-jordbruket. Flere millioner amerikanere dro derfor inn til de store byene på jakt etter hjem og levebrød.

I mange land forverret politikken krisen. Flere sentralbanker holdt høy rente for å motvirke kapitalflukt og for å forsvare de offisielle vekslingskursene mot gull (gullstandarden). Dette gikk på bekostning av å få opp igjen aktiviteten i økonomien. Mange land hevet tollsatser og innførte importbegrensninger. I 1930 gjennomførte for eksempel USA en av de største tolløkningene i landets historie (Smoot-Hawley). Tiltakene bidro til en markert nedgang i internasjonal handel.

Norge var blant industrilandene som slapp billigst unna den store depresjonen målt i BNP. Norge ble rammet av etterspørselsfall, høy arbeidsledighet og finansiell ustabilitet 1930–31, men problemene var ikke større enn de hadde vært i perioder i 1920-årene, og de ble etter forholdsvis kort tid avløst av en jevn og sterk oppgangsperiode.

Norge valgte i likhet med Storbritannia og de andre skandinaviske landene å forlate gullstandarden i 1931. Dette åpnet for lavere renter og for mer effektiv håndtering av bankvanskene. Svakere valutakurs bidro også gunstig til norsk konkurranseevne og eksport.

Den store depresjonen førte til store politiske endringer. I Tyskland bidro arbeidsledighet og radikalisering til å bringe Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Under Hitlers ledelse omgjorde nazistpartiet Tyskland til et diktatur og etablerte en aggressiv, imperialistisk utenrikspolitikk. Depresjonen danner på den måten et viktig bakteppe for utbruddet av andre verdenskrig (1939–1945).

I Spania, Frankrike og andre land bidro depresjonen til at venstresidepartier kom til makten – en utvikling som i Spania etter hvert ledet til en konservativ reaksjon og til borgerkrig i årene 1936–1939.

I USA var depresjonen trolig avgjørende for Franklin D. Roosevelts store valgseier i 1932 og for en kraftfull omlegging av amerikansk politikk, både økonomisk og i utenrikspolitikken. Roosevelt innførte mer aktiv statlig styring enn USA hadde hatt tidligere, gjennom et reformprogram med navnet New Deal (ny giv).

I Norge dannet depresjonen bakteppet for kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935. Forliket la grunnlaget for Arbeiderpartiets regjeringsdannelse samme år og slik for et sosialdemokratisk styre som med små avbrudd skulle strekke seg helt til 1965.

Ønsket om å unngå en ny stor depresjon bidro til en dyptgripende endring i tenkningen om økonomisk politikk og internasjonalt økonomisk samarbeid i tiden etter 1945. Innenriks førte de fleste land en mer aktiv finans- og pengepolitikk for nettopp å motvirke økonomisk nedgang og arbeidsledighet (stabiliseringspolitikk). Internasjonalt tok USA en ledende rolle i å etablere Bretton Woods-systemet, GATT (senere Verdens handelsorganisasjon) og andre samarbeid for å fremme internasjonal handel og koordinering. Denne tenkningen har stort sett stått sterkt helt frem til i dag.

Den store depresjonen ble viktig for utviklingen av det moderne økonomifaget. John Maynard Keynes utviklet argumenter for en statlig innblanding i økonomien i møte med depresjonen. Mye av den aktive stabiliseringspolitikken etter 1945 har røtter i hans tenkning (Keynesianisme).

Også den monetaristiske tenkningen, som i 1960- og 1970-årene kritiserte keynesianismen, var basert på en analyse av pengepolitikkens betydning for den store depresjonen.

Tenkning og praksis omkring hvordan myndighetene best sikrer et stabilt banksystem, blant annet innskuddsgaranti-ordningen, bygger også i stor grad på erfaringene fra den store depresjonen.

Ulike begreper har vært brukt historisk om den store depresjonen og om de mange nasjonale versjonene av krisen. Begrepet «the Great Depression» (den store depresjonen) kom i bruk i engelsktalende land i 1930-årene og har etter hvert blitt den rådende betegnelsen på den globale krisen.

«Depresjon» var den gangen en vanlig betegnelse på økonomiske nedgangstider. Etter 1930-årene har begrepet stort sett blitt forbeholdt særlig store og langvarige BNP-fall, i kontrast til resesjon, som brukes om all BNP-nedgang over mer enn to kvartaler.

• Wall Street-krakket i 1929
• mellomkrigstiden
• økonomisk krise
• bankkrise
• bannkkriser i Norge