bioakkumulering

Kjemikalier som har en tendens til å bioakkumulere, er vanligvis tungt oppløselige i vann, og de har derfor en tendens til å hope seg opp i kroppsfett og andre fettrike organer.

Eksempler på stoffer som hoper seg opp i organusmer er:

• persistente organiske miljøgifter (POPer)
• PFAS
• algetoksiner
• bly
• kvikksølv

Vannlevende organismer med gjeller har en større tendens til å bioakkumulere stoffer fordi de kontinuerlig trekker ut stoffer i vannet som passerer gjennom gjellene. Det gjelder blant annet fisk, amfibier, bløtdyr, insekter og krepsdyr.

Bioakkumulering er ikke det samme som biomagnifisering. Mens boakkumulering er at stoffer hoper seg opp i en organisme, så er biomagnifisering at konsentrasjonen av stoffene økes i næringskjeden.

I fisk kan akkumulering av slike forurensninger føre til negative helseeffekter, og de tidlige livsstadiene er spesielt utsatt for forurensninger.

Noe eksempeler:

• POPer kan påvirke fisk negativt, for eksempel ved å redusere reproduksjon og immunrespons.
• PFAS har vist seg å forstyrre lipidmetabolismen hos fisk.
• Algetoksiner kan føre til motorneuronforstyrrelser og forsinket fluktrespons hos fisk. Skadelig algeoppblomstring skaper hypoksiske soner som er dødelige for fisk og andre organismer.

Bioakkumulering av forurensende stoffer reduserer fiskens generelle helse, noe som resulterer i redusert fôring og dermed langsommere vekst og økt mottakelighet for sykdom.

Hvis vi mennesker spiser dyr som har bioakkumulert miljøgifter, blir vi eksponert for slike miljøgifter. POPer og PFAS kan måles i nesten alle mennesker, mens algetoksiner kan utgjøre en trussel mot mennesker som spiser filtrerende skalldyr som østers og blåskjell. Dette kan føre til negative helseeffekter.

Noe eksempeler:

• POPer har blitt knyttet til kreft, diabetes, utviklingseffekter eller forsinkelser hos barn (for eksempel lav fødselsvekt, forskjøvet pubertetsstart), forstyrrelser av kroppens naturlige hormoner, nevrologiske effekter, hjerte- og karsykdommer og dysfunksjonelle immun- og reproduksjonseffekter (for eksempel redusert fruktbarhet).
• Kvikksølv har blitt knyttet til nevrologiske skader og hjerte- og karsykdommer.
• Algetoksiner forårsaker sykdommer som paralytisk skalldyrforgiftning (PSP), diaréforgiftning (DSP) og amnesisk skalldyrforgiftning (ASP). De mistenkes også for å bidra til nevrodegenerative sykdommer som amyotrofisk lateral sklerose, Parkinsons sykdom og Alzheimers sykdom.

Det er viktig å være klar over at det å bli eksponert for et farlig stoff ikke er ensbetydende med at en person vil oppleve helseeffekter. Det er mange faktorer som kan påvirke om en person blir syk, blant annet hvor lenge de har vært eksponert, hvor mye de har vært utsatt for, genetikk, andre helsetilstander og alder.

Noen befolkningsgrupper kan være spesielt utsatt, for eksempel:

• Urbefolkninger som spiser mye fisk, skalldyr eller villmat med høyt fettinnhold
• spedbarn og barn fordi kroppen er under utvikling og er mer utsatt for forstyrrelser, og fordi de puster, spiser og drikker mer i forhold til sin størrelse enn voksne
• eldre fordi immunforsvaret deres kan svekkes
• gravide eller ammende kvinner, fordi bioakkumulerte miljøgifter kan overføres til fosteret og barnet gjennom morkaken og morsmelken
• forbrukere som kan ha kroniske helsetilstander.

Norge innført landsomfattende kostholdsråd for ferskvannsfisk på grunn av bioakkumulering av kvikksølv. Rådene gjelder gjedde, abbor større enn 25 cm og stor ørret og røye (vekt over 1 kg). Gravide og ammende bør unngå å spise slik fisk, mens barn og kvinner i fruktbar alder ikke bør spise slik fisk mer enn én gang i måneden.

I tillegg bør man unngå å spise fisk eller skalldyr fra fjorder med høye konsentrasjoner av metylkvikksølv i det hele tatt.

• miljøgift
• PFAS
• kvikksølv