Universelt utformede bestikk i stål og plast.
Bestikk er redskaper til å spise med eller som brukes til servering. De vanligste spisebestikkene er skje, kniv og gaffel. Skikken å bruke de tre bestikkdelene er opprinnelig europeisk og har senere spredd seg rundt i verden.
Bestikk har gjennomgått en forandring gjennom århundrene, både med tanke på utforming og valg av materialer. I Norge og mange andre europeiske land brukte flertallet skjeer av tre som eneste bestikk helt til andre halvdel av 1800-tallet.
Skjeen ansees for å være det første spiseredskapet innen kategorien bestikk. Den brukes til flytende og mindre fast mat. Den er en naturlig utvikling av en koppet hånd brukt til å drikke med, eller et foldet blad til for å samle vann. Skjeen er tradisjonelt formet med skaft og blad.
Kniv brukes på flere måter. I hovedsak brukes den til å skjære med, til å dele opp maten med og til å skyve maten rundt. Den er vanligvis utformet med skaft og blad.
Gaffelen er det siste av de tradisjonelle spiseredskapene. Den brukes til å spidde mat for så å føre den til munnen. En annen funksjon er å holde et stykke mat på plass mens det blir skåret opp med kniven. Vanligvis er gaffelen laget med skaft og tinder.
Det er vanskelig å datere den første menneskeskapte skjeen med sikkerhet. Enkelte forskere mener de ble laget i steinalderen. Arkeologiske funn derimot viser til Egypt rundt 1000 fvt. Derfra har oppfinnelsen vandret til antikkens Hellas og Romerriket. Tidlige eksempler ble laget av skjell der man senere festet på et skaft.
Kniven har hatt en sammensatt funksjon, både som verktøy og spiseredskap for å dele mat med. De første knivene ble laget av stein.
I arkeologiske utgravinger er det funnet gafler laget av bein fra bronsealderen i Kina, rundt 1600 fvt. Spisegafler fremstilt i metall kjennes fra Romerriket omkring 300 evt.
Til spesielle anledninger eller bestemte retter brukes annerledes utformede bestikk. For eksempel brukes ofte kakegaffel til dessert eller kake, og til fiskeretter brukes fiskekniv. Barn får gjerne bestikk tilpasset deres alder, og personer med fysiske handikapp kan bruke ergonomisk utformet bestikk.
Først etter middelalderen er det en større spredning av spisebestikk i de europeiske fyrstehusene. Helt til 1600-tallet var det i kongelige protokoller oppført personer med oppgave å skjære opp kjøtt i mindre deler som ble fordelt på gjestene.
Bestikk ble opprinnelig sett på som personlig eiendom og ble tatt med på reise eller besøk. Enkelte bestikk ble spesielt utformet for dette formålet – sammenbrettbare gafler, skjeer og kniver ble etter hvert vanlig i aristokratiske kretser rundt omkring i Europa i perioden 1500–1800. En spesiell foldekniv som fikk navnet junge spredte seg også til Norge. Her ble de laget med skaft i bronse eller messing og blad i stål. De rikeste fikk laget spesielle etuier til sine bestikk.
Bestikk var ikke bare nyttig, men også et statussymbol. Jo rikere noen var, jo mer påkostede var spiseredskapene. Skaft i gull, overdådig dekorert med figurer og monterte kostbare steiner, ble laget for konger og fyrster. I Norge var skjeer i sølv med støpt skaft av apostler, kjeruber eller andre kristne symboler vanlig hos storbønder fra sen middelalder og utover under renessansen og barokken. Slike skjeer ble tatt med på reise, samtidig som de var sparekapital.
Fra andre halvdel av 1700-tallet ble bruken av de tre bestikkdelene skje, kniv og gaffel vanligere hos overklassen. Det ble laget flere av samme type, og bordene ble dekket med ett sett bestikk til hver enkelt gjest. Under rokokko-perioden vokste det frem en mer uniform utforming av spisebestikket. På 1800-tallet ble bestikket i større grad laget ut fra halvfabrikat, stanset ut fra sølvplater, og satt sammen av gullsmeder. Industrialiseringen førte til mange spesialiserte bestikkfabrikker i Europa. I Norge ble det mest importert fra tyske Solingen, engelske Sheffield og svenske Eskilstuna.
Deler av den norske befolkningen som tidligere brukte skjeer av tre eller lefser og brød som spiseredskaper, kunne endelig skaffe seg industrielt produserte bestikk.
Mot slutten av 1800-tallet ble det en voldsom økning i produksjonen av forskjellige typer sølvbestikk og bestikk i sølvplett. For å skille seg ut i mengden begynte man å lage særegne mønster. Typisk for Norge er varianter med dekor i dragestil. Gullsmeder som Hans Hohle Sølvvarefabrik, Hval & Kristiansen og Julius Pettersen hadde alle modeller med drageslyngedekor.
Etter at billedkunstnere og arkitekter begynte å involvere seg som formgivere tidlig i århundret kom det flere originale utførelser for masseproduksjon. I Østerrike kom Josef Hoffmann med en annerledes modell for Wiener Werkstätte i 1905. Franske Jean Puiforcat designet i 1934 funksjonalistiske Normandie til atlanterhavsskipet med samme navn. I Norge designet Jacob Prytz klassikerne Jubileum (1932) og Pariser (1937) for J. Tostrup. Guttorm Gagnes formga i 1938 Rådhus med vifte for David-Andersen, en elegant videreføring av den enklere Rådhus glatt (1932).
Fra tidlig på 1900-tallet brukte de fleste nordmenn fabrikkprodusert bestikk i stål, mens overklassen fortsatt foretrakk sølvbestikk. Under og etter andre verdenskrig ble det i Norge etablert flere fabrikker som spesialiserte seg på produksjon av bestikk i stål, sølvplett og tinn. Geilo Jernvarefabrikk og Brødrene Øyo var blant de førende.
Fra 1947 og utover utviklet Grete Prytz Kittelsen og Arne Korsmo det skjellsettende Korsmoplett, laget i sølvplett, for J. Tostrup. Den allsidige Hermann Bongard designet en teskje i stanset, rustfritt stål for Polaris Fabrikker 2211. John Gulbrandsrød har gitt form til flere gode modeller i tinn. Hardangerbestikk hadde stor suksess med sine tinnbestikk, deriblant Konge-tinn.
I 1980-årene var økonomien i sterk medvind. Det førte til at designerne fikk stort handlingsrom da bedriftene turte å satse på annerledes ting. Hos Norsk Stålpress, som i 1990-årene forandret navn til Norstaal, førte det til to spennende bestikk. Den tyske industridesigneren Peter Raacke formga det skulpturale Ultima i 1982. Noen år senere kom Pål Vigelands bestikk Miranda (1985).
De siste tiårene har Hardanger Bestikk utarbeidet flere nye modeller. Odd Leikvoll har gitt form til Silje (1987), Kristin (1994) og Ida (2000), mens Per Finne har tegnet Nora (2001), Tuva (2008) og Julie (2009).
I løpet av spisebestikkets evolusjonshistorie er det blitt brukt mange ulike materialer. Opprinnelig var tre, stein, skjell og andre naturmaterialer de vanligste. Etter hvert brukte man kunstig fremstilte materialer som bronse og jern.
I perioden fra middelalderen og frem til midten av 1800-tallet var sølv vanligst. Knivens klinge derimot har oftest vært laget i stål eller jern, fordi sølv er et alt for mykt materiale til å skjære med. Skaftene har fra 1800-tallet og utover ofte blitt laget i tre og bein.
Etter andre verdenskrig har plast fått en fremskutt posisjon. Plast fikk stor betydning til produksjon av turbestikk og til spiseskjeer for små barn. Engangsbestikk i plast fikk stor spredning hos fastfood-kjeder og i ferdigmatindustrien. Flere land har siden 2000-tallet forbudt engangsbestikk i plast og erstattet dem med bestikk i bambus eller andre naturmaterialer.
Renessanseskjeer i sølv utført på 1600-tallet. Fra høyre: 1. Anders Lucassen Steen. 2. Gierdt Frølich. 3. Antagelig Anders Lucassen Steen. 4. Uidentifisert mester. 5. Michel Plumeion. 6. Wale Mestermaker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.