banneord

Mange vanlige banneord har sitt utspring i religion, i norsk særlig i kristne forestillinger. Først og fremst gjelder det banning ved å misbruke Guds navn. Dette forbys i det andre av De ti bud. Slik misbruk vil si at man henvender seg til Gud med ondt i sinne i stedet for i ydmyk bønn der man ber om det gode for seg selv eller andre. Typiske eksempler på slike banneord er Herregud, Gudameg. I dag er slike tabubrudd uttrykk for oppgitthet eller irritasjon, men også at man er imponert eller positivt overrasket. Brudd på religiøse språktabuer viser ellers også til andre viktige fortellinger fra Bibelen, som i frasen død og pine! Her dreier det seg egentlig om Jesu død på korset, der man banner ved noe av det helligste i kristendommen.

• Les mer: gud i banning

Mange banneord komme fra forestillinger om djevelen og de onde maktene, som også har utspring i den kristne tro. Djevelen og alt som ondt er, er det motsatte av den gode gud, og vi kan uttrykke det med en direkte henvendelse faen! Eller noe sterkere ved også å nevne tilholdsstedet faen i helvete! Djevelen nevnes i mange banneuttrykk, gjerne der vi beskriver hva som kan skje i skjærsilden eller i selve helvete, som Faen hakke og skjære meg! eller Faen ta deg! Begge disse uttrykkene vitner om en slags avtale med djevelen, enten som en forsikring eller forsterking av eget utsagn, en slags pakt når vi nevner oss selv (faenimeg), eller ved å be om hjelp til å plage andre (faen ta deg). Et annet grep er å henvende seg til djevelens hjelpere, som rakkeren (bøddelens medhjelper) eller også djevelens svarte katt, i uttrykk som fytterakkern eller fyttekatta, eller annet man har forbundet med de onde kreftene.

• Les mer: djevelen i banning

En utvidelse av å banne ved djevelen eller helvete er å ønske noen sykdom eller død, altså det som må skje før man kommer til helvete og skjærsildens plager. En stygg banning er å si pokker, det betyr at man ønsker at noen skal få den smittsomme sykdommen kopper (eller andre smittsomme sykdommer).

Før man kjente til bakterier og virus, trodde man at det var onde ånder i blant annet ekskrementer (avføring) og urin, og derfor er det å si drit og piss også oppfattet som banning. Dermed er anus også ofte brukt som banneord: ditt rasshøl, kyss meg i ræva.

• Les mer: sykdom i banning, avføring i banning

Ord og uttrykk som refererer til kjønnsorganer, seksuell aktivitet og holdninger til forskjellige varianter av sex, er kanskje den viktigste kilden for banneord i dag.

De fleste sex-relaterte banneordene referer til kjønnsorganene, ikke til samleie. Et unntak er det engelske fuck, som har fått svært god plass i moderne banning.

Ord for penis, det mannlige kjønnsorganet, er ofte brukt i banning. I og med at banning mest har hørt til mennenes språk, er det å omtale andre menns seksuelle kapasitet på en nedverdigende måte typiske nedvurderende banneord, både med hensyn til størrelse (din lille pikk, hæstkuk) og kraft (ha pikken i fatle). Det å kalle en mann for kødd, noe som egentlig refererer til hans testikler, er mye i bruk som en fornærmende betegnelse.

Andre kjønnsrelaterte banneord, som fitte og hore uttrykker nedvurdering av kvinner som er seksuelt aktive, og er uttrykk for et patriarkalsk samfunnssyn der kvinner er mennene underdanige.

Svært mange banneord har en slik opprinnelse. Banning var lenge ansett som menns språk, og menn skulle ikke banne når kvinner var til stede. Det har forandret seg sterkt i vår tid, da undersøkelser viser at kvinner banner like mye, og i visse sammenhenger mer, enn menn.

• Les mer: sex i banning

Misbruk av Guds navn er altså å ytre falsk bønn eller forsvergelse. Når vi sverger, tar vi det hellige eller den høyere makt som vi sverger ved, som vitne på at det vi sier, er sant eller skal skje. Det vanlige i vår kultur var lenge å sverge ved de religiøse maktene, men etter hvert ble det også vanlig å sverge ved det motsatte, nemlig de onde maktene. Derfor har vi mange banneord som viser til Gud og «alt hans vesen», som det heter i Bibelen, men også mye som viser til fanden, djevelen eller Satan, eller vi vil kalle de onde maktene, og alt som hører til i deres verden, som ble omtalt som helvete, som var det norrøne navnet på dødsriket.

Å sverge ved fanden og hans makt, var det samme som å forskrive seg, det vil si love seg bort til de onde maktene når man skulle ut av denne verden og over i dødsriket. Forskrivelse var en veldig farlig og svært sterk handling, fordi hensikten var å skaffe seg makt over andre mennesker i dette livet ved å love djevelen å overgi seg i hans vold etter døden.

En forbannelse er å påkalle overnaturlige krefter for å bringe ulykke, død eller annet vondt over personer man er sint på. En forbannelse er en motsetning til en velsignelse, der man ønsker godt for den man velsigner.

Banning kan være rettet mot andre: Din fordømte jævel! Eller mot en selv: Nei, gudameg, for en forbanna idiot jeg er! Eller banningen kan være rettet mot omgivelsene eller helt andre: Forbanna drittvær og tåke, vi har kjørt helt feil!

Sinne som er rettet mot andre, kan lett gå over i ren forbannelse: Fuck you! Pokker ta deg! Nå får du faen ta deg se til å komme deg ut! Dette kalles alterbanning, altså at man retter sine onde ønsker eller forbannelser mot andre personer, i motsetning til den forbannelse som man ønsker som straff for seg selv eller som forskrivelse til djevelen.

Egobanning er en form for selvforbannelse eller forskrivelse til de onde maktene. Det vil si at man tar den onde til vitne på at det man sier er sant eller skal gjennomføres, og setter seg selv i pant: Det er faenimeg det verste jeg har hørt! Du er faen skjære og steike meg en forbanna dritt! Her tillegger man andre dårlige egenskaper, og utsagnet forsterkes med en ed, nemlig at fanden skal få kroppen og sjelen til en selv, med til helvete etter døden, hvis påstanden er usann. Egobanning fungerer da som en forsterkning av de påstander, trusler eller eder vi kommer med. Mildere egobanning er bevaremegvel, som framstår mer som en bønn om å få slippe den evige pine.