Butikkskilt

Banneord om avføring er beslektet med det å banne ved sykdommer. Disse er mer utbredt, også i nyere tid. De norske ordene drit og piss er å regne som svak banning.

Butikkskilt
Av /Samfoto/NTB.

Banneord er ord man bruker når man banner. Banneord bryter språklige tabuer og kan virke støtende. De brukes gjerne for å gi uttrykk for sterke følelser. Banneord kan også være negativt ladde ord som brukes for å skade eller fornærme andre.

Banneord kan deles inn i grupper, basert på hvilke tabuer de bryter:

  • banneord knyttet til Gud og himmelen, for eksempel herregud
  • banneord knyttet til djevelen og helvete, for eksempel faen i helvete
  • banneord knyttet til kroppslige funksjoner, sykdom og død, for eksempel pokker
  • banneord knyttet til sex og kjønnsorganer, for eksempel fuck

Bruken av banneord endrer seg over tid, avhengig av hva samfunnet anser som tabubelagt. Tidligere var det å misbruke Guds navn et sterkt tabu. Ettersom samfunnet har blitt mer sekularisert, har banneord som viser til Gud og himmelen fått svekket kraft. Samtidig har banneord knyttet til seksualitet, ekskrementer og sykdom blitt vanligere. Dette speiler endringer i hva som anses som tabubelagt, og hva som vekker reaksjoner.

Banning består vanligvis av et ganske avgrenset ordforråd. De fleste ord og uttrykk brukes om og om igjen, gjerne med tillegg av presiseringer, som faen i helvete, fytte faen, fy flate, gode Gud, svarte satan og liknende. Det er ikke tilfeldig hvilke ord som sammenstilles i bannefrasene, svært ofte benyttes bokstavrim (allitterasjon), som gir følelse av at banningen har mer kraft.

Mange bannefraser er formulert som spørsmål: Hva (i) …? Frasen kan fylles ut med de fleste banneord, men helvete er nok mest vanlig. Spørsmålsformen kan virke mindre farlig enn å fastslå noe. Lange ramser med banneord kan brukes for å markere misnøye eller kanskje også kreativitet: hvorfor i all verdens pannekaker .., Det var da som bare …, Hva i huleste, gloheite, svartsvidde helvete?

Hovedgrupper av banneord

Banneord som henviser til Gud

Mange vanlige banneord har sitt utspring i religion, i norsk særlig i kristne forestillinger. Først og fremst gjelder det banning ved å misbruke Guds navn. Dette forbys i det andre av De ti bud. Slik misbruk vil si at man henvender seg til Gud med ondt i sinne i stedet for i ydmyk bønn der man ber om det gode for seg selv eller andre. Typiske eksempler på slike banneord er Herregud, Gudameg. I dag er slike tabubrudd uttrykk for oppgitthet eller irritasjon, men også at man er imponert eller positivt overrasket. Brudd på religiøse språktabuer viser ellers også til andre viktige fortellinger fra Bibelen, som i frasen død og pine! Her dreier det seg egentlig om Jesu død på korset, der man banner ved noe av det helligste i kristendommen.

Banneord som henviser til djevelen

Omslag til «Få meg på, for faen» av Olaug Nilssen og «Trist som faen» av Ari Behn

Faen er sannsynligvis det mest brukte banneordet i norsk. Det er en forkortet form av det norrøne ordet for djevelen, fándinn. Det brukes alene, eller som forsterking av spørsmål, påstander, fornektelse og i annet argumenterende språk. Her to bøker som begge har faen i tittelen.

Omslag til «Få meg på, for faen» av Olaug Nilssen og «Trist som faen» av Ari Behn
Av .

Mange banneord komme fra forestillinger om djevelen og de onde maktene, som også har utspring i den kristne tro. Djevelen og alt som ondt er, er det motsatte av den gode gud, og vi kan uttrykke det med en direkte henvendelse faen! Eller noe sterkere ved også å nevne tilholdsstedet faen i helvete! Djevelen nevnes i mange banneuttrykk, gjerne der vi beskriver hva som kan skje i skjærsilden eller i selve helvete, som Faen hakke og skjære meg! eller Faen ta deg! Begge disse uttrykkene vitner om en slags avtale med djevelen, enten som en forsikring eller forsterking av eget utsagn, en slags pakt når vi nevner oss selv (faenimeg), eller ved å be om hjelp til å plage andre (faen ta deg). Et annet grep er å henvende seg til djevelens hjelpere, som rakkeren (bøddelens medhjelper) eller også djevelens svarte katt, i uttrykk som fytterakkern eller fyttekatta, eller annet man har forbundet med de onde kreftene.

Banneord som henviser til sykdom eller død

En utvidelse av å banne ved djevelen eller helvete er å ønske noen sykdom eller død, altså det som må skje før man kommer til helvete og skjærsildens plager. En stygg banning er å si pokker, det betyr at man ønsker at noen skal få den smittsomme sykdommen kopper (eller andre smittsomme sykdommer).

Før man kjente til bakterier og virus, trodde man at det var onde ånder i blant annet ekskrementer (avføring) og urin, og derfor er det å si drit og piss også oppfattet som banning. Dermed er anus også ofte brukt som banneord: ditt rasshøl, kyss meg i ræva.

Banneord som henviser til sex

Omslagene til den grafiske romanen «Grip den føkkings dagen» fra 2023 av Kjersti Synneva Moen og filmen «Fucking Åmål» fra 1998 av Lukas Moodysson
Fucking(s) og føkkings har blitt vanlige banneord på norsk.
Omslagene til den grafiske romanen «Grip den føkkings dagen» fra 2023 av Kjersti Synneva Moen og filmen «Fucking Åmål» fra 1998 av Lukas Moodysson
Av .

Ord og uttrykk som refererer til kjønnsorganer, seksuell aktivitet og holdninger til forskjellige varianter av sex, er kanskje den viktigste kilden for banneord i dag.

De fleste sex-relaterte banneordene referer til kjønnsorganene, ikke til samleie. Et unntak er det engelske fuck, som har fått svært god plass i moderne banning.

Ord for penis, det mannlige kjønnsorganet, er ofte brukt i banning. I og med at banning mest har hørt til mennenes språk, er det å omtale andre menns seksuelle kapasitet på en nedverdigende måte typiske nedvurderende banneord, både med hensyn til størrelse (din lille pikk, hæstkuk) og kraft (ha pikken i fatle). Det å kalle en mann for kødd, noe som egentlig refererer til hans testikler, er mye i bruk som en fornærmende betegnelse.

Andre kjønnsrelaterte banneord, som fitte og hore uttrykker nedvurdering av kvinner som er seksuelt aktive, og er uttrykk for et patriarkalsk samfunnssyn der kvinner er mennene underdanige.

Svært mange banneord har en slik opprinnelse. Banning var lenge ansett som menns språk, og menn skulle ikke banne når kvinner var til stede. Det har forandret seg sterkt i vår tid, da undersøkelser viser at kvinner banner like mye, og i visse sammenhenger mer, enn menn.

Demping og omskriving av banneord (eufemismer)

«Beng» på skilt (2021).

Uttrykket gi beng er en slags eufemisme for gi faen. Ordet beng er et lånord fra hindi. En måte å gjøre et stygt ord litt mer akseptabelt på er nettopp å bruke et fremmedord som folk flest ikke forstår.

I gamle dager ble man strengt straffet for å bryte de språklige tabugrensene, og derfor var oppfinnsomheten stor for å banne slik at en unngikk straff eller andre represalier, både fra Gud og annen øvrighet – gjerne prest eller lærer eller andre myndighetspersoner. Det finnes nærmest en uendelig mengde med dempede eller eufemistiske omskrivinger av kjente banneuttrykk som refererer både til Gud og djevelen: guri, gurimalla, betterde, faderullan, fabian.

Et knep har ellers vært å nevne noe i nærheten av det hellige eller det onde. For eksempel viser uttrykket rakkeren til djevelens medhjelper, selv om rakkern egentlig var bøddelens assistent ved halshugging og mindre uhyggelige hendelser.

Noen ganger har man ganske enkelt byttet ut noen lyder eller vridd på helt alminnelige uttrykk som likner på bannordet, som datoen annen i ellevte, som har sterk lydlikhet med det sterke banneuttrykket faen i helvete.

En mye brukt metode for å dempe et banneuttrykk, er å holde inne med hovedordet i et uttrykk: Det var som rene ...! eller Steike ...!

Eufemisering kan også være rent lydlig. For eksempel sier noen feen i stedet for faen. En lysere lyd blir vurdert som mindre stygg enn en mørkere. Noen eksempler fins også der hovedtrykket i ordet er endret, som når man sier sofaen med trykk på a-en.

Oppfinnsomheten for å skjule at man banner har vært stor. Et vanlig lydlig grep var å bytte ut tabuordene med et annet ord som begynte på samme bokstav, som søren for satan, Guri for Gud, eller fy fela, fy fillern for fy faen.

Når man byttet ut tabuordene med andre ord, valgte man ofte eksotiske eller uforståelig ord eller navn som man hadde hørt i kirken eller lest i Bibelen. Typiske eksempler på det er farao, darius, noah. Men også de helt dagligdagse ordene kunne anvendes, som i all verdens pannekaker.

Banneformler som er omskrevet på denne måten oppleves som ulogiske for den som hører eller leser dem, og av det forstår vi at det er en fordekt banneformel der de tabubelagte ordene er byttet ut med mer alminnelige eller penere ord. Uttrykket svarte granskauen gir lett en assosiasjon til svarte helvete. Skogen assosieres også ellers med det tiltrekkende, men forbudte, i norsk folketro, og ved å bruke formelen noe så inn i ... skjønner de fleste at det egentlig handler om et banneuttrykk. Når helvete byttes ut med granskauen, vet man som regel hva som menes. Vi kan til og med kutte ut svarte. Da får vi en helt avtabuisert banneformel som inn i granskauen.

Historikk

Den eldste banningen vi har dokumentert i vår kultur, er ord som brukes for å skade andre ved ærekrenking, som å kalle noen feig eller dum, eller enda verre tyv eller kjeltring. I førkristen tro var ære og ettermæle kanskje det viktigste for folk og deres status i samfunnet. Ærekrenkelse er fortsatt i bruk som banneord, for eksempel ved å kalle noen en idiot, dust eller en dritt. Slike ord er for eksempel forbudt på Stortingets talerstol, der blir ærekrenkelser alltid klubbet ned av stortingspresidenten.

Etter at Norge ble kristnet ble det andre av De ti bud, «Du skal ikke misbruke Guds navn», viktig å respektere. En som er kristen skal ikke misbruke Guds navn.

Betegnelsen å banne kommer fra bannlysing. Ordet kan spores helt tilbake til sanskrit, der det betydde å si noe viktig eller hellig. Opprinnelig var banning altså å si noe som var ekstra høytidelig, som en slags dom. Ordet har historisk slektskap med bønn, og den som ber mener jo også at ordene i seg selv har kraft. En bønn er å henvende seg til gode, overnaturlige makter for å be om hjelp eller støtte. Derimot er en bønn som ikke er ærlig ment en måte å håne disse maktene på, og blir dermed også en slags forbannelse. Det samme er det om en ber eller henvender seg til de onde maktene i stedet for de gode. Forstavelsen for i ordet forbannelse (tysk ver-) betyr omtrent det samme som det norske forleddet u-, det vil si noe som er det motsatte av det grunnordet betyr. En forbannelse er dermed en slags u-bønn, der en ber om det onde i stedet for det gode.

Besvergelser, forskrivelser og forbannelser

Pondus
Steike er et banneord som gir en beskrivelse av noe av det verste man forestilte seg skulle skje i skjærsilden, nemlig å bli stekt levende. Det er en kortform av formelen Måtte djevelen steike meg. Den uttrykker at man lover seg bort til djevelen, som en forsikring på at det man sier er sant: djevelen skal få steike eller brenne en, dersom det ikke er rett vurdering eller sant det man sier. Formelen brukes ofte helt forkortet ved bare å si verbet.
Pondus
Av /Strand Comics .

Misbruk av Guds navn er altså å ytre falsk bønn eller forsvergelse. Når vi sverger, tar vi det hellige eller den høyere makt som vi sverger ved, som vitne på at det vi sier, er sant eller skal skje. Det vanlige i vår kultur var lenge å sverge ved de religiøse maktene, men etter hvert ble det også vanlig å sverge ved det motsatte, nemlig de onde maktene. Derfor har vi mange banneord som viser til Gud og «alt hans vesen», som det heter i Bibelen, men også mye som viser til fanden, djevelen eller Satan, eller vi vil kalle de onde maktene, og alt som hører til i deres verden, som ble omtalt som helvete, som var det norrøne navnet på dødsriket.

Å sverge ved fanden og hans makt, var det samme som å forskrive seg, det vil si love seg bort til de onde maktene når man skulle ut av denne verden og over i dødsriket. Forskrivelse var en veldig farlig og svært sterk handling, fordi hensikten var å skaffe seg makt over andre mennesker i dette livet ved å love djevelen å overgi seg i hans vold etter døden.

En forbannelse er å påkalle overnaturlige krefter for å bringe ulykke, død eller annet vondt over personer man er sint på. En forbannelse er en motsetning til en velsignelse, der man ønsker godt for den man velsigner.

Banning kan være rettet mot andre: Din fordømte jævel! Eller mot en selv: Nei, gudameg, for en forbanna idiot jeg er! Eller banningen kan være rettet mot omgivelsene eller helt andre: Forbanna drittvær og tåke, vi har kjørt helt feil!

Sinne som er rettet mot andre, kan lett gå over i ren forbannelse: Fuck you! Pokker ta deg! Nå får du faen ta deg se til å komme deg ut! Dette kalles alterbanning, altså at man retter sine onde ønsker eller forbannelser mot andre personer, i motsetning til den forbannelse som man ønsker som straff for seg selv eller som forskrivelse til djevelen.

Egobanning er en form for selvforbannelse eller forskrivelse til de onde maktene. Det vil si at man tar den onde til vitne på at det man sier er sant eller skal gjennomføres, og setter seg selv i pant: Det er faenimeg det verste jeg har hørt! Du er faen skjære og steike meg en forbanna dritt! Her tillegger man andre dårlige egenskaper, og utsagnet forsterkes med en ed, nemlig at fanden skal få kroppen og sjelen til en selv, med til helvete etter døden, hvis påstanden er usann. Egobanning fungerer da som en forsterkning av de påstander, trusler eller eder vi kommer med. Mildere egobanning er bevaremegvel, som framstår mer som en bønn om å få slippe den evige pine.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg