antisemittisme

Negative forestillinger om jøder og jødedommen har lange historiske røtter i Europa. I middelalderen og i den tidligmoderne periode hadde fiendtligheten først og fremst et religiøst utgangspunkt, og betegnes gjerne som antijudaisme. Begrepet antijudaisme sikter til en religiøst, hovedsakelig kristent, begrunnet fiendtlighet rettet mot jødene og jødedommen. Betegnelsen anvendes om antijødiske forestillinger og handlinger i den førmoderne verden, i kontrast til den moderne nasjonalistiske og rasebaserte antisemittismen som vokste frem i det 19. århundret.

Den kristne antijudaismen ga seg utslag i diskriminering, stigmatisering og segregering, og eskalerte i bestemte historiske situasjoner – særlig i krisetider – også til voldelige forfølgelser.

• Les mer om den kristne antijudaismen.

Mot slutten av 1800-tallet fikk agitasjonen mot jødene fornyet styrke. Den antisemittiske agitasjonen bygde videre på bildet av jøden som en undergravende fiende, og de tradisjonelle kristne klisjeene om jødene levde videre blant sentrale grupper i samfunnet – særlig innenfor kirken. Samtidig ble de religiøse forestillingene supplert, bearbeidet og til dels erstattet med raseideologisk (rasistisk) og nasjonalistisk tankegods.

Antisemittismen ga seg i 1800-årene utslag i organiseringen av politiske forbund og partier, i antijødiske massemobiliseringer og utløste i enkelte områder pogromer. En viktig del av den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorier om at jødene arbeider i det skjulte for å få verdensherredømme. Det forfalskede skriftet Sions vises protokoller beskriver en konspirasjon av blant andre jøder, frimurere og sosialister, og brukes ennå i våre dager til antisemittisk propaganda.

I tiden før første verdenskrig var antisemittismen mest utbredt blant annet i Frankrike og Russland, og innenfor den katolske kirken, mens i mellomkrigstiden ble antisemittismen mest utbredt i Tyskland. I mellomkrigstiden gjennomgikk agitasjonen mot jødene en radikalisering. Sitt mest ekstreme uttrykk fikk den moderne antisemittismen i den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland.

• Les mer om den moderne antisemittismen.

Holocaust er en betegnelse på nazistenes folkemord på jødene før og under andre verdenskrig. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept.

Veien fram til det som ble folkemordet på jødene var en gradvis prosess. Fra Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i januar 1933 (se Tysklands historie 1933–1945) til utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ble jødene diskriminert juridisk, økonomisk og sosialt, og forholdene de levde under ble gradvis forverret. Mange ble også drept eller grovt mishandlet.

I 1939 bodde det knappe ti millioner jøder i Europa. Seks år senere var om lag seksti prosent av dem drept. Halvparten var polske jøder. I løpet av andre halvdel av 1941 iverksatte tyskerne det de omtalte som den endelige løsningen, hvor målet var systematisk å tilintetgjøre Europas jødiske befolkning. Det vanligste dødsstedet var konsentrasjonsleirene og dødsleirene, men svært mange døde også i gettoer og i massehenrettelser under tyskernes frammarsj på Østfronten. De ble myrdet fordi de ikke hadde noen plass i det nazistiske verdensbildet.

I Norge fikk den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig stor betydning for den jødiske minoriteten i landet, som før krigen telte om lag 2100 personer. Jødene ble tidlig utsatt for kontrolltiltak, og mange flyktet ut av landet.

I 1942 begynte den tyske okkupasjonsmakten og deres medhjelpere en systematisk forfølgelse, med arrestasjon av alle norske jøder. I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 772 norske jøder deportert til tyske dødsleirer. Den største deportasjonen skjedde 26. november 1942, da i alt 529 jøder ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau.

De fleste norske jødene ble sendt til dødsleiren Auschwitz; kun 37 overlevde. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske døds- og konsentrasjonsleirer under krigen.

• Les mer om Holocaust og Holocaust i Norge.