antikva

De første boktrykkerne og stempelskjærerne la vekt på å gjenskape skriftbildet i de håndskrevne manuskriptene i stor detalj. I Italia var det humanistenes minuskelskrift som de på 1300-tallet utviklet fra bokstavformer som de fant i gamle karolingiske manuskripter fra 900- og 1000-tallet. De fikk dermed med seg mange trekk fra penneteknologien – seriffene, kontrasten mellom grunnstrek (pennens nedstrøk) og hårstrek (pennens oppstrøk) og det skjeve trykket i de runde bokstavformene – trekk som i og for seg var den nye teknologien uvedkommende.

Den første fullverdige antikvaskriften ble skåret i Venezia omkring 1470 av franskmannen Nicolas Jenson. Formen på de store bokstavene hentet Jenson fra gamle romerske innskrifter, med Trajansøylens bokstaver som de mest sentrale, og satte dermed standarden for det trykte dobbeltalfabetet. Jensons skrift ble benyttet og kopiert mange steder både i Italia og Tyskland.

Humanismen spilte en viktig – kanskje avgjørende – rolle både i utviklingen og i spredningen av antikvaskriften. Et av humanistenes viktigste oppdrag var å gjøre antikkens litteratur kjent i samtiden. Det gjorde de blant annet gjennom en storstilt publisering av klassiske verker i latinsk språkdrakt og trykt med littera antica. Da humanismen spredte seg videre fra Italia, fulgte antikvaskriften med. Antikvaskriften fikk status som et humanistisk idiom og ble snart akademias og vitenskapens foretrukne trykkskrift i Europa. Sentrale personer i denne sammenhengen var den italienske humanisten og boktrykkeren Aldus Manutius og hans stempelskjærer Francesco Griffo. Griffos antikvaskrift i Aldus’ utgaver av Hypnerotomachia Poliphili og Pietro Bembos De Aetna er ansett som forbilder for franske stempelskjærere som Claude Garamond, Simon de Colines, Robert Granjon, Jean Jannon og andre som leverte antikvaskrift til trykkerier i Frankrike og Holland. Frankrike ble selve kraftsenteret for antikvaens videre vei ut i Europa.

På 1600-tallet møtte antikvaen barokkens estetiske idealer. Bokstavstreken ble kraftigere og mer kontrastrik; renessansens håndskrevne forbilder slapp ikke helt taket, men enkelte trekk ble modifisert og mer stilisert.

Denne utviklingen falt sammen med den kommersielle fremgangen i Holland og de hollandske sjøfartsbyene Antwerpen og Amsterdam. Det hollandske borgerskapet trengte trykksaker, både til forretningsdrift og til adspredelse, og Holland ble et tyngdepunkt i europeisk skrift- og trykksakproduksjon i denne perioden.

Opplysningstiden og nyklassisismen representerte et kraftig brudd med det humanistiske bokstavidealet og med tilnærmingen til bokstavdesign. På slutten av 1690-tallet ble det i Frankrike lansert en ny antikvaskrift, Romain du roi – Kongens antikva – en skrift som skulle markere Frankrikes nasjonale profil innenfor typografi og bokutgivelser. Skriftdesignet bygget på helt nye og utradisjonelle prinsipper, rasjonalitet og geometri. Bokstavene ble tegnet inn i en matrise på 8 x 8 kvadrater; antikvaens kjennetegn – strekkontrasten og seriffene – var fortsatt med, men var underlagt kvadratenes strenge regime. Skriften ble aldri noen varig suksess, men den hadde introdusert en ny tilnærming til bokstavform og en vilje til å gå helt nye veier.

John Baskerville fra Birmingham er et navn som står frem i denne perioden. Baskerville var inspirert av de radikale formtrekkene i Romain du roi – den loddrette aksen og de kraftige kontrastene – men ikke metoden. Han radikaliserte den tradisjonelle antikvaformen ut fra sine egne ideer og visjoner, og står omtrent alene som en som foregriper klassisismen innenfor bokstavdesign.

Klassisismen faller delvis sammen med opplysningstiden, og kan sees som opplysningstidens visuelle uttrykksform. I skriftutviklingen ble tradisjon og skrittvis utvikling vraket til fordel for en mer matematisk og teoretisk tilnærming til bokstavformen. Pennetrekkene sto igjen kun som stiliserte rester. Dette var endepunktet på en utvikling der antikvaskriften gradvis hadde tilpasset seg den nye teknologien og lagt trekkene fra hånd og penn bak seg. Giambattista Bodoni er den fremste eksponenten for denne antikvastilen fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.

Helt frem til begynnelsen av 1800-tallet fantes antikva bare i ett snitt, det vi kaller normal. (Kursiv, som ofte følger som sidesnitt til antikva, er en egen skriftsort med et annet forbilde.) I de første tiårene av 1800-tallet kom andre skriftformer som egyptienne (1815) og grotesk (1816). De lå formmessig til rette for eksperimentering med bokstavbildet: halvfet, fet, smal, bred og så videre, og kombinasjoner av disse. Det smittet over på antikvaen som snart ble skåret i de samme variantene. I prinsippet er disse formene fremmede for antikvaen, men brukes mye i titler og i kommersielle trykksaker.

Helt fra boktrykkets fødsel hadde stempelskjærere skåret bokstavene direkte inn i et stålstempel. Utover på 1900-tallet ble denne håndverksorienterte tilnærmingen til bokstavutforming erstattet av et nytt paradigme; designere og kunstnere designet bokstaver på tegnebrettet. Det resulterte i større variasjonsbredde og et enormt utvalg av skrift- og bokstavvarianter. Antikvaen finnes nå i en rekke underkategorier preget av ulike stilperioder – renessanse, barokk, rokokko, nyklassisisme, jugend, funksjonalisme, postmodernisme og så videre – i tillegg til mer fantasipregete former.

Antikvaskriftens arne lå i Italia, nærmere bestemt i Venezia. Herfra spredte den seg nordover i allianse med humanismen og latinen, først til Frankrike i første halvdel av 1500-tallet, deretter til England og Holland på 1600-tallet. I tysktalende områder, samt Norden og Baltikum som var under innflytelse av tysk kultur og reformasjon, var gotisk skrift, nærmere bestemt frakturen, nærmest enerådende. Men gjennom tilknytningen til humanismen og latinen, ble antikvaen vitenskapens og akademias skriftform, gotisk ble skriftformen for religiøs og folkelig litteratur. Skillet var markert; fremmedord og akademiske ord og uttrykk i gotisk tekst ble satt med antikva.

Sverige gikk over til antikva i løpet av første halvdel av 1800-tallet, kanskje på grunn av kong Carl Johans tilknytning til Frankrike, Norge og Danmark i løpet av 1880–1890-tallet. Når antikvaen vant frem, var det sannsynligvis mest fordi den hadde sterke funksjonelle fortrinn: generelt bedre leselighet, kursiv og halvfet som fremhevelsesskrift og versaler som kunne brukes til titler.

Antikvaskriften har vært, og er fortsatt den overlegent mest benyttede skriftformen i typografisk mengdetekst – bøker, tidsskrifter, aviser, magasiner og så videre. Også i nettmedier er skriften mye i bruk etter at den tidligere ofte ble valgt vekk så lenge dataskjermenes oppløsning og teknologi ikke var avansert nok til å yte rettferdighet til antikvaens fine detaljer.

• typografi
• typografiske epoker
• Romain du Roi
• skrifttype
• grotesk
• karolingisk minuskel
• humanistisk minuskel

• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.